Fra opprør til politikk

I hvilken grad skal det internasjonale samfunnet velge side når støvet legger seg i Libya? - Vi bør gi bistand til politiske partier med demokratiske verdier, sier Gyda Marås Sindre.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Opprørsbevegelser kjemper ofte for frihetsidealer, men når våpnene legges ned, er det fare for at de selv ender opp med autoritære løsninger.

Det internasjonale samfunnet kan bidra til overgangen fra opprør til fred og demokrati, og i prosessen bør vi ikke være redde for å velge side, mener Sindre.

I sin doktorgrad har hun undersøkt hva som gjør at noen er bedre rustet til å håndtere denne overgangen enn andre.

Demokratiske krefter

- Vi bør ikke være så livredde for å gripe inn. Vi skal ikke være nøytrale når det gjelder å støtte demokrati. Bistanden bør gå til mer enn å bygge institusjoner, parlament og grunnlov, sier Sindre.

- Det handler om å støtte de gruppene som vil få til demokrati, for eksempel ved å hjelpe dem til å bygge en partiorganisasjon, sier hun.

Sindre disputerte for doktorgraden ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i juni.

Kulene hviner fremdeles i Libya, og på dette stadiet er det ikke mulig å velge ut grupperinger i større grad enn det som allerede er gjort, mener forskeren.

For eksempel har det internasjonale samfunnet valgt å støtte opprørerne med våpen, og anerkjent overgangsrådet som Libyas offisielle regjering.

- Først når overgangsrådet har fått rom til å gjøre noe annet enn bare å krige, blir det mulig å kartlegge hvem opprørerne er og hva slags fraksjoner som finnes, sier Sindre.

Den tradisjonelle holdningen til bistand i en slik situasjon, er at man ikke skal velge side politisk.

Skjør fred

Opprørere utenfor byen Brega i Libya (Foto: VOA - Phil Ittner/Wikimedia Creative Commons)
Opprørere utenfor byen Brega i Libya (Foto: VOA - Phil Ittner/Wikimedia Creative Commons)

- Når man pøser mye bistand inn i konfliktområder vil alle prøve å manipulere dette til egen fordel, sier Sindre.

- Bistanden blir dermed integrert i konfliktdynamikken, men ikke nødvendigvis i negativ forstand, som er den vanlige oppfatningen, sier hun.

Når det gjelder Somalia har det for eksempel pågått diskusjoner om problematiske sider ved bistanden der man har vært avhengig av den ekstremt militante bevegelsen Al-Shabbaab for å få hjelpen fram.

- Her går bekymringen på at det internasjonale samfunnet går inn og tar ansvar som andre burde tatt, og dermed frigjøres rom til at krigingen kan fortsette, sier Sindre.

Men i spesifikke kontekster hvor det foregår fredsforhandlinger, eller der det har blitt etablert en skjør fred, kan bistand være med på å bygge opp de sivile sidene ved organisasjoner, konkluderer hun.

Fraksjoner

Libyere med plakat av Muammar Gaddafi i Tripoli, 2. mars 2011 (Foto: شبكة برق - B.R.Q/Flickr/Creative Commons)
Libyere med plakat av Muammar Gaddafi i Tripoli, 2. mars 2011 (Foto: شبكة برق - B.R.Q/Flickr/Creative Commons)

- En opprørsbevegelse består som oftest av flere fraksjoner. I Libya finnes det for eksempel demokratiske krefter som har tatt til våpen av mangel på andre muligheter.

- De støtter demokrati og menneskerettigheter, ønsker å bygge opp landets institusjoner og være en del av det internasjonale samfunnet.

- Men det finnes også grupperinger med en annen forankring, og noen vil holde på ønsket om å tilegne seg makt ved vold. Her bør man ikke være redd for å velge side, sier Sindre.

I praksis kan det handle om hvem det internasjonale samfunnet velger å forhandle med, og hvem som mottar bistand.

Sumatra og Sri Lanka

- En opprørsbevegelse, som i Libya, har en militær struktur. Militære organisasjoner er ikke demokratiske. Det handler om makt, personlighet og midler.

Kvinnelige soldater fra GAM i Aceh i 1999, sammen med kommandant Abdullah Syafei'i. (Foto: Ministry of Defense of the Republic of Indonesia)
Kvinnelige soldater fra GAM i Aceh i 1999, sammen med kommandant Abdullah Syafei'i. (Foto: Ministry of Defense of the Republic of Indonesia)

- Å inngå en fredsavtale utgjør en stor risiko for en opprørsbevegelse. Man oppgir makt, og setter seg selv i en sårbar posisjon hvor man for eksempel risikerer å ikke få nok stemmer, sier Sindre.

I sitt doktorgradsarbeid har hun blant annet intervjuet mange ledere fra to nylig demobiliserte opprørsbevegelser, GAM i Aceh-provinsen på nordspissen av Sumatra i Indonesia, og Tamiltigrene (LTTE) på Sri Lanka.

- Den største redselen til opprørslederne i GAM var å miste posisjon og bli satt til side. Det fantes en forventning om at de hadde krav på makt og kontroll fordi de hadde ofret så mye for saken, forteller hun.

Ideen om demokrati sto kanskje sterkt blant opprørere og i sivilsamfunnet i Aceh, men når Sindre kom under overflaten, så hun at det var mange andre forventninger til hva som skulle komme ut av freden.

- De ønsket selvfølgelig sikkerhet, frihet, utdanning, jobb og mat, men de ønsket også posisjon og makt.

- Opprørere kommer i en sårbar situasjon når de skal stille til valg og ha en demokratisk partiorganisasjon, sier Sindre.

Sykkelinfanteri i LTTE på Sri Lanka i 2004. (Foto: <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/File:LTTE_bike_platoon_north_of_Killinochini_may_2004.jpg">Wikimedia Commons</a>)
Sykkelinfanteri i LTTE på Sri Lanka i 2004. (Foto: Wikimedia Commons)

Her ligger det en konflikt mellom det å ha populær og internasjonal legitimitet, konkrete politiske mål om menneskerettigheter og demokrati, og samtidig basere seg på våpen som maktmidler.

Ulikt utfall

Spørsmålet er om man klarer å frigjøre seg fra vold og våpen i oppbygningen av en organisasjon. Det kan være fristende å innføre autoritære maktmidler.

- Hvor stor kapasitet har lederne til å gå inn i politiske posisjoner? Har de kompetanse til å styre en sivil organisasjon? Det trengs en annen type organisasjon enn en militær bevegelse for å stille til valg, sier Sindre.

For GAM i Aceh og LTTE på Sri Lanka ble utfallet ganske forskjellig.

Da tsunami-katastrofen rammet i 2004, hadde opprørsbevegelsen i Aceh over flere år utviklet seg til en massebevegelse – en populær bevegelse med våpen i bunnen. Forutsetningen for omorganisering til et politisk parti var dermed tilstede.

Gyda Marås Sindre. (Foto: Privat)
Gyda Marås Sindre. (Foto: Privat)

Her ble bistanden etter tsunamien en katalysator for å få fart på fredsavtalen, som ble signert i 2005. Det strømmet på med internasjonal støtte og hjelpearbeidere, som dannet en viktig plattform for samarbeid mellom partene i konflikten.

- Tidligere opprørere fikk arbeide med bistanden og være med på å bestemme fordelingen. Dette var avgjørende for overgangen fra rebeller til politikere og byråkrater, fordi det bygde opp en kompetanse.

- De gikk fra å være ekskludert til å kunne ta del i politiske bestemmelser som hadde med gjeoppbygging å gjøre. Det ble mulig for opprørerne å delta i det politiske liv, sier Sindre.

Økt polarisering

På Sri Lanka var forutsetningene annerledes før tsunamien, med høynet militarisering. Her endte bistanden med å bidra til økt polarisering.

Tamiltigrene hadde allerede en administrativ struktur for å styre på egen hånd, og den var ekstremt militær. Når bistanden kom, styrket den opprørernes uavhengighet av staten, og forsøkene på å få til samarbeid brøt sammen noen år etterpå.

- Tamiltigrene så på bistand som en del av sitt statsbyggingsprosjekt for å sikre legitimitet, mens staten i økende grad så bistand til områder som denne bevegelsen kontrollerte som en trussel mot enhetsstaten, sier Sindre.

Mens Tamiltigrene forsøkte å eliminere eller implementere alle andre organisasjoner i sin egen ved hjelp av vold, var det mer samarbeid og allianser i Aceh.

Men selv om bistanden hadde en mye mer positiv innvirkning her, ble det problemer knyttet til måten det internasjonale samfunnet vurderte opprørerne som en enhetlig bevegelse.

Autoritær partiorganisasjon

Med fredsavtalen fikk Aceh-provinsen en viss regional autonomi i forhold til bruken av naturressurser, og det ble mulig for lokale og regionale partier å gå til valg. Dette var et unntak fra regelen om at partier som stiller til valg i Indonesia må være registrert i to tredjedeler av alle provinsene.

- Ett av problemene i opprørsbevegelsens transformasjon til politisk parti, var at partiorganisasjonen ble ganske autoritær.

- Mye av det som var kjernen i fredsprosessen, som en bred front for demokrati med allianser mellom tidligere opprørere og sivilsamfunn, har forsvunnet de siste årene, sier Sindre.

Pro-demokrater og sivilsamfunnsorganisasjoner som også var i opposisjon under konflikten er nå i praksis blitt ekskludert fra makt.

- Selv om freden er stabil, kan demokratiet være svekket i det lange løp, sier Sindre.

- Problemet var at det internasjonale samfunnet støttet opp om institusjonsbygging, men ikke om å bygge opp politiske partier. Det skulle liksom bare skje av seg selv.

Men tidligere opprørere og sivilsamfunnet manglet kompetansen til å drive politisk parti ved siden av andre politiske partier.

- Det som skjedde da, var at de autoritære elementene fikk større makt, sier Sindre.

- Dråper i havet

Den internasjonale innsatsen for å bidra til oppbygning av partiorganisasjoner i slike situasjoner er ikke stor nok, mener hun.

I Sverige finnes Olof Palme International Center, og i Tyskland Friedrich Ebert Stiftung.

- De driver med denne typen støtte, og begge har en sosialdemokratisk forankring.

- Men det blir som dråper i havet når de største donorene, som for eksempel Verdensbanken, stort sett gir penger til sivilsamfunn og ikke til politiske organisasjoner, sier Sindre.

Inkluderende i Libya

Når det gjelder Libya mener hun at det på dette tidspunktet er viktig at man er så inkluderende som mulig overfor så mange som mulig, inntil fraksjonene utkrystalliserer seg.

For å bygge politiske organisasjoner er det i første omgang avgjørende med stabilitet.

- Og man kan gjøre det Norge allerede gjør: Ha møter med folk og diskutere innholdet i konstitusjonen og ulike former for styringsstruktur. Det er det ikke noe negativt i, for man må lære seg de demokratiske spillereglene, sier Sindre.

Dersom den væpnede konflikten trekker ut, kan det gjøre en eventuell overgang til fred og demokrati vanskeligere. Foreløpig er opprørerne relativt løst organisert, men jo mer langvarig kampen blir, jo mer militært organisert vil de bli.

Kompetente til å krige

- I dag har ikke opprørerne i Libya en klar militær forankring. De er ikke trente soldater, men personer som lettere kan legge ned våpnene og gå inn i et styresett, sier Sindre.

- Det kan gå galt hvis konflikten varer for lenge, opprørsbevegelsen blir fragmentert, og krefter som ikke støtter opp under demokratiske verdier vinner fram. Jo lenger konflikten varer, jo mer kompetente blir de til å krige, sier hun.

Da blir også kostnadene større ved å gi fra seg våpnene.

- Det kan også gå galt dersom det internasjonale samfunnet trekker seg helt ut. Internasjonal tilstedeværelse viser seg å være ekstremt viktig for å støtte oppbygningen av institusjoner og politiske partier, sier Sindre.

Hun vurderer muligheten for å reise til Libya og studere opprørsbevegelsen der når opprøret har lagt seg og samfunnsbyggingen kommer i gang.

Powered by Labrador CMS