Det er en deilig dag, og solen skinner på brosteinene på gårdsplassen mellom herregårdsbygningene ved Moesgaard Museum i Marselisborg litt utenfor Aarhus.

Det blåser en frisk morgenbris over det nye Moesgaard Museum, bryter opp av landskapet nærmest som om det var vippet fram med et enormt spadestikk – en symbolikk arkitektene fra Henning Larsens tegnestue har rammet flott for museet med arkeologenes funn.

Her holder forskere og studenter til i de nyoppussede bygningene.

– Det er fantastisk, synes du ikke? Vi får gjester utenfra som rett og slett blir slått over ende av alt dette. Det er jo verdens beste arbeidsplass, sier arkeolog Felix Riede ved Avdeling for Arkeologi og Kulturarvsstudier ved Aarhus Universitet. Han leder et stort forskningsprosjekt, The Laboratory for Past Disaster Science (LaPaDiS).

– Det handler om fortidens klimakatastrofer, påvirkningen på samfunnene den gang og hva vi eventuelt kan lære av dem, sier Riede.

Den siste store naturkatastrofen

I de fredelige omgivelsene er det ikke så nærliggende å tenke på naturkatastrofer, men når blikket faller på titlene på bøker og artikler på kontoret, trår ord som «disaster» og «volcanoes» fram.

På oppslagstavlen henger en barnetegning med lavasprutende vulkaner, og de siste ti årene har Felix Riede vært opptatt av spesielt én vulkan like ved Bonn i Tyskland:

Laacher See-vulkanen, som fortsatt er aktiv, eksploderte for om lag 13 000 år siden i et utbrudd som betegnes som Europas siste virkelig store naturkatastrofe.

– Det var så voldsomt at det kunne merkes over hele Europa, og det var mørkt midt på dagen i flere uker, sier Riede.

Vulkanen spydde ut en 20–40 km høy askesøyle og dekket landskapet over store deler av Europa med et lag av aske. I nærområdet var det opptil 50 meter tykt.

Med utgangspunkt i Laacher See-utbruddet arbeider Riede og hans kolleger for å avdekke konsekvensene for plante-, dyre- og menneskelivet i steinalderens jeger/sanker-samfunn.

Riede mener nemlig at naturkatastrofer har spilt en viktig rolle for historien vår, og denne sommeren har han vært på jakt etter bevisene gjennom utgravinger i Tyskland.

De første menneskene i Nord-Europa

Felix Riede kom på sporet av naturkatastrofer under arbeidet med sin doktorgrad, da han gjorde en oppdagelse som pekte på katastrofene som en viktig aktør i menneskets europeiske historie.

– Jeg husker dagen helt tydelig. Det var en av disse aha-opplevelsene – et eureka-øyeblikk, sier Riede.

Forskningen hans handlet om de første reinsdyrjegerne som fulgte dyreflokkene inn i det nordeuropeiske landskapet som isen nylig hadde forlatt.

Underveis hadde Riede finstudert de tidligste arkeologiske funnene fra jegere og sankere, og blant annet masse steinredskaper fra et ikonisk «dansk» folkeslag som kalles Brommekulturen.

Det folket kan man lese om i både lærebøker og populærvitenskapelige bøker fordi de for 12 800 år siden skilte ut seg fra kulturen i resten av Europa.

Brommekulturen ble sett som en kultur av hardføre nordboere som sto imot de som trengte seg fram over hele Europa – litt som den lille landsbyen av gallere i «Asterix og Obelix», som holder stand mot romerne.

– Brommekulturen er en av de første regionale, ja, nesten lokale kulturgruppene som arkeologene definerer, og det er veldig spennende at det skulle være et slikt fenomen her oppe i Sør-Skandinavia i en periode, da vi ellers har stort sett null regionalisering i Europa, sier Felix Riede.

Teknologitap førte til «sterke nordboere»

Men samtidig leste Riede en artikkel av den amerikanske antropologen Joe Henrich, som på grunnlag av studier fra Tasmania systematiserte en gammel idé om at kulturer kan gå ned den teknologiske utviklingstrappen under visse omstendigheter.

Altså at utviklingen ikke alltid beveger seg fram mot stadig smartere og mer avansert teknologi, men også kan gå tilbake til enklere teknologiske stadier.

Kjernen i hypotesen var at kollektivets «know-how» ofte var bundet opp i enkelte «håndverksmestre» og derfor var sårbar hvis folket ble redusert i antall, eller grupper ble spredt og avskåret fra kontakt med andre.

Da Riede leste den hypotesen, slo det ham hvordan en naturkatastrofe som Laacher See-utbruddet et par århundre før Brommekulturen kunne ha ødelagt livsbetingelsene for byttedyrene og delt Europa.

I det sørlige Skandinavia kunne noen grupper søkt tilflukt fra asken, men samtidig blitt så få, spredte og isolerte at de ikke klarte å opprettholde den avanserte teknologien sin.

Kort sagt skiftet de ut pil og bue med det noe enklere kastetrespydet.

Hvis Riedes hypotese holdt vann, ville den gi et helt annet bilde av Brommekulturen enn det enestående folket de hadde blitt utropt til, og samtidig demonstrere hvordan menneskers utvikling, som utviklingen til alle andre dyr, er underlagt naturen – i stedet for at naturen bare er kulisser for menneskene.

Utgravinger skal teste ideen

De siste ti årene har Riede forsket på Laacher See-utbruddets omfang og betydning i sen-istiden, og alle brikkene passer inn i hypotesen hans.

Det store vulkanutbruddet har dekket landskapet med aske av harde pimpsteinkrystaller og giftige kjemikalier, som har hatt en svært negativ effekt på miljøet mange hundre kilometer fra selve vulkanen.

Nå er spørsmålet om man også kan se en negativ effekt på jeger/sanker-samfunnene i årene etter utbruddet, altså om menneskene har blitt presset ut i periferien av Europa.

– Vi har regnet ut akkurat hvor vi vil ha størst sjanse for å finne noe og satser på fire steder som ser virkelig bra ut, sier Riede om sommerens utgravingssteder.

Forskerne har funnet fire åpne huler der det kan ha vært mennesker, men som samtidig ikke er så dype at asken ikke har kommet inn. Det innebærer at de forhåpentligvis kan grave ut hulene og følge opp menneskenes nærvær gjennom historien i de arkeologiske lagene.

Når de kommer til askelaget fra Laacher See-utbruddet, er det ganske enkelt et spørsmål om at det er mange spor fra mennesker – steinredskaper, knokler og trekull – under vulkanlaget og ikke så mange etterpå.

– Vi vet ikke hva vi kommer til å finne, men det er et scenario vi tester med feltundersøkelsen, sier Riede.

Brommekultur avsluttet med en naturkatastrofe

Til gjengjeld vet forskerne at slutten på Brommekulturen sannsynligvis henger nøye sammen med en annen naturkatastrofe.

Brommejegene forsvant igjen etter bare et par hundre år under en av istidens siste krampetrekninger.

Klimaet var varmet opp i den såkalte Allerød-perioden, og jegerne i Sør-Skandinavia hadde et trivelig tilfluktssted med både kjempehjort og reinsdyr.

Men på den andre siden av Atlanterhavet, i Nord-Amerika ved The Great Lakes, ble en gigantisk issjø plutselig tømt ut i Atlanterhavet.

Alt det iskalde ferskvannet skrudde av Golfstrømmen i 1000 år, slik at klimaet i Skandinavia vendte tilbake til en miniistid.

Plantene som hadde inntatt landskapet, bukket under, dyrene forsvant, og ingen har funnet spor av Brommekulturen etter dette.

Naturkatastrofer skjer også i Europa

For Felix Riede er det ingen tvil om at naturkatastrofer har spilt en viktig rolle i historien.

Og det er ikke bare viktig kunnskap om fortiden, men også med tanke på framtiden, fordi vi nesten har glemt de store naturkatastrofene som Laacher See-utbruddet.

– Naturkatastrofer skjer – også i Europa, sier Riede.

– Man kan tenke på det islandske utbruddet Eyjafjallajökull i 2010–11, som bare var et lite, vanlig utbrudd veldig langt unna, men likevel fikk en omfattende effekt. Slike ting vil skje igjen.

Skal utforske framtidsscenarier

Selv om det er steinalderen Riede er opptatt av, kan arkeologien hjelpe oss med å forstå både at store naturkatastrofer kan skje i vår del av verden og til å forstå omfanget av dem.

Arkeologer og historikere er faktisk i ferd med å oppdage den store rollen miljøet har spilt.

– Det er tankevekkende at asken fra Laacher See-utbruddet dekket noe som i dag er 14 europeiske land. Hvis noe lignende skjedde i dag, ville Europa bli kraftig påvirket – flyplasser ville blant annet bli stengt i månedsvis. Hvis man tok ut de økonomiske knutepunktene av ligningen, hva ville skje da? spør Riede.

Et slikt scenario har han invitert noen av verdens ledende forskerne til å tenke over i forbindelse med en konferanse ved Moesgaard i oktober.

Referanser:

Les mer om Laacher See-vulkanen og Brommekulturen i det nye nummeret av Skalk

J. Henrich: «Demography and cultural evolution: how adaptive cultural processes can produce maladaptive losses: the Tasmanian case», American Antiquity (2004)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.