I forrige uke nærmest fosset vannet innover gatene i Oslo. Biler ble stående i vann til over hjulene, t-bane-underganger ble oversvømt og bussene måtte kjøre omveier.

For med så mange blokker og gater av betong, hvor skal alt vannet egentlig ta veien?

Ifølge klimaforskere er det for mye vann som kommer til å bli byenes største problem som følge av klimaendringene. Og de fleste byene i Norge er ikke spesielt godt forberedt.

Forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har sett på hvordan norske byer håndterer vannet sitt.

• Les også: Brasils bakrus ligger i vannet

Hvor kommer alt vannet fra?

- Vannet trenger inn i byene som regnvann, smeltevann og vann fra havet, sier Marte Winsvold fra NIBR.

- Og de tre kildene til vann skaper problemer på ulike måter.

Intense regnskurer kan gi oversvømmelser i gater, kjellere og førsteetasjer i blokker og hus. Mens havnivåstigning og snøsmelting kan føre til oversvømmelse på steder ved havet og elvene.

Winsvold peker på et paradoks med klimatilpasningen i Norge: Folk vil jo gjerne bo nær vann - ved elvebredden og nær sjøen. Mange nye utbyggingsprosjekter er nettopp ved vannet.

- Vi bygger oss fremdeles til økt sårbarhet. Vi bygger slik at vi i fremtiden vil rammes enda kraftigere av klimaendringene.

- Et mål med klimatilpasning må jo være å hindre dette, mener Winsvold.

Hun holdt nylig et innlegg om klimaomstilling i byer på frokostseminaret De små skritt er forbi – hva må til nå? i Forskningsparken i Oslo.

Lapping og flikking

Klimatilpasning handler om å finne tiltak som skal forberede oss på klimaendringer. I Norge betyr det først og fremst mer vann.

Men hvilke tilpasninger er nok? Holder det ikke bare å fikse litt på avløpsrørene i byene sånn at de kan ta imot mer vann?

Winsvold skiller mellom lapping og flikking, og transformasjon som tiltak for klimatilpasning.

Lapping og flikking er det vi gjør nå, og som IPCC mener ikke vil være nok.

- IPCC konkluderer i sin siste rapport med at de relativt begrensede tiltakene som folk og land har satt i verk til nå, ikke vil holde, sier hun.

Flikking er tiltak vi kanskje ville gjort uansett, og som bare er litt mer av det vi gjorde før. Altså, ikke noe nytt, ifølge forskeren.

Et eksempel er å utvide diameteren på avløpsrørene slik at de kan ta unna mer regnvann. Eller å bygge flomvoller for å hindre at vannet kommer inn i kjellere og hus.

Men disse tiltakene løser problemene bare midlertidig.

• Les også: Ferdighusene tåler ikke våtere vær i Norge

Leve med vannet

- Flikking har ofte preg av at vi ønsker å beskytte oss mot vannet, mens transformasjon krever at vi planlegger for å leve med vannet, sier Winsvold.

I stedet for å satse på at vannet skal renne ned til lukkede rørledninger, kan kommuner og utbyggere heller velge en mer åpen håndtering av vannet.

For eksempel kan vannet transporteres i åpne grøfter og bekker innimellom gater og hus. Eller det kan suges opp av grønne vegger og tak på bygårdene.

Christian Vogelsang ved Norsk institutt for vannforskning mener vi bør tenke annerledes om vann i byene.

- Jeg tror at vi i framtiden vil se på dagens håndtering av vann som både ufornuftig og som unødvendig sløsing med ressurser, sier han.

Han mener at mye av overvannet er så rent at det nesten uten videre kan gjenbrukes til å vanne hager og parker, å skylle ned i toaletter og til klesvask.

Lekeplass med basseng

Både Winsvold og Vogelsang mener vi bør slippe vannet inn byene, heller enn å stenge det ute.

Og folk har begynt å tenke annerledes noen steder i Norge. For eksempel på Fornebu har bydelen lagt opp til at regnvann ikke skal gå ned i rørene i bakken, men heller renne unna i kanaler.

De har laget fordrøyningsbassenger som ser ut som små innsjøer, og som ligger ved siden av en lekeplass til glede for alle sølepyttelskende barn. Bassengene gjør at regnvannet slippes langsomt ned i jorda.

På Fornebu bygger de også hus med planter og gress på tak og vegger, som suger opp regnvannet.

Mer bevisste i dag

Winsvold har reist rundt i Norge og sett på hvordan norske byer og kommuner håndterer vannet sitt i dag. Og hvordan de planlegger å gjøre det i fremtiden.

- For seks-syv år siden måtte vi forklare dem hva som kunne bli konsekvenser av klimaendringer.

- Nå er de fleste klar over dette, og klimatilpasning er noe de, i hvert fall vagt, har planlagt å gjøre noe med, sier Winsvold.

Hun mener å se en holdningsendring blant norske kommuner.

- Nå er bevisstheten om at dette vil bli et problem som kommunene må ta tak i, mye større, sier forskeren.

Referanser:

Trude Rauken, Mydske, Per Kristen, and Marte Winsvold. Mainstreaming climate change adaptation at the local level. Local Environment, published online January 24th. 2014. DOI:10.1080/13549839.2014.880412. Sammendrag

Langeland, Ove, J.E. Klausen & M. Winsvold. Climate Change Adaptation Policy in Bergen: Ideals and Realities. In Scmidt-Tomé. P. and Klein, J. (red). Climate Change Adaptation in Practice: From Strategy Development to Implementation. Wiley-Blackwell, p 95-110. 2014

Orderud, Geir Inge and Marte Winsvold. The role of learning and knowledge in adapting to climate change: a case study of Norwegian municipalities. International Journal of Environmental Studies 2012:1-16. Sammendrag