Høy tetthet av småvarder ved Lysevegens høyeste punkt. Lysevegen går mellom Lysebotn i Rogland og Sirdal i Vest-Agder. (Foto: Henriette Linge)
Høy tetthet av småvarder ved Lysevegens høyeste punkt. Lysevegen går mellom Lysebotn i Rogland og Sirdal i Vest-Agder. (Foto: Henriette Linge)

Steinen har ligget her i 12.000 år. La den ligge i fred!

KRONIKK: De små vardene, parasittvardene, rovvardene eller villvardene utgjør en beskjeden menneskelig inngripen i fjellet, men avslører manglende kunnskap og respekt for både naturen og vardenes funksjon.

Published

Du har kanskje slitt i motbakke i timevis, eller lidd deg gjennom timer i buss eller bil på svingete, smale veier, for å komme til et sted med særdeles god utsikt til noe unikt: uberørt norsk natur.

Du nyter synet noen minutter, knipser noen bilder til insta, tar en filmsnutt, sender en snap. Så bøyer du deg ned og begynner å stable stein for å lage en liten varde.

Sa jeg uberørt natur?

Gode og dårlige varder

Varder har gjennom menneskets historie blitt bygget for å markere grenser og vise vei. I Norge er mange varder kulturminner fra gamle ferdselsruter, andre stammer fra den første oppmålingen og kartleggingen av landet. I dag er varder brukt til å markere trygge stier mellom turmål og de kan være livsviktige i fjellet. Varder er kulturminner og en del av kulturlandskapet, og i 2011 ble 33 varder foreslått vernet av Kartverket. Riksantikvaren vurderer verneplanen i år.

Små varder, derimot, spretter opp langs veier og på yndede turmål fra strandkanten til høyfjellet. Et økende antall steder har nå så mange små varder at vardebyggerne må gjøre en ekstra innsats for å bygge nye; de går lenger for å finne stein eller tar stein fra eksisterende stabler. Disse små vardene, minivardene, parasittvardene, rovvardene eller villvardene utgjør en beskjeden menneskelig inngripen, men avslører manglende kunnskap og respekt for både naturen og vardenes funksjon.

Hyppig besøkte steder som Polarsirkelsenteret på Saltfjellet i Nordland, stoppesteder langs nasjonale turistveier som Geiranger-Trollstigen i Møre og Romsdal, eller Lysevegens høyeste punkt i Rogaland, viser alle eksempler som gir meg behov for å ty til ord som parasitter, vorter, utslett og infeksjon for å beskrive hvordan landskapet ser ut.

Høy tetthet av småvarder bak Polarsirkelsenteret på Saltfjellet i Nordland. (Foto: Henriette Linge)
Høy tetthet av småvarder bak Polarsirkelsenteret på Saltfjellet i Nordland. (Foto: Henriette Linge)
Småvarde ved Trollstigen, eller er det en rovvarde? (Foto: Henriette Linge)
Småvarde ved Trollstigen, eller er det en rovvarde? (Foto: Henriette Linge)

Og tro det eller ei, en rutebeskrivelse til Gaustatoppen oppfordrer til og med folk til å tukle med naturen: «plukk gjerne en stein på veien, og legg den gjerne på en av de mange vardene du finner på vei til toppen». Hva er det med begrepet uberørt natur som er vanskelig å forstå?

Den norske turistforening er ikke begeistret for folks iver etter å bygge varder. Falske varder har ført til at folk har gått seg bort i dårlig vær, eller ledet folk som ikke er lokalkjente på avveie, uansett vær. Statens naturoppsyn har heller ikke latt seg rive med og påpeker at vardebyggingen ødelegger både kulturminner og natur. Fjellfolk og villmarkskjendiser bruker karakteristikker som visuell forsøpling, tagging og misforstått markeringsbehov. I august i år ble vardebyggingen omtalt som et globalt problem av avisen The Guardian. Men hva får geologen til å klage over vardebyggingen?

Rødmerket varde markerer lokalisering av sikker sti ned fra Øyberget (1227 m o.h.), Skjåk. (Foto: Henriette Linge)
Rødmerket varde markerer lokalisering av sikker sti ned fra Øyberget (1227 m o.h.), Skjåk. (Foto: Henriette Linge)

Hva stein kan fortelle om hvordan landet ble til

Siste istid var den siste av 40-50 istider som har funnet sted de siste 2,6 millioner år. Istidene har gitt Norge en bred og grunn kontinentsokkel, en hakket kystlinje, samt dype U-formede fjorder og daler. Landhevingen etter istiden har gjort at store områder med leire, som ble avsatt i hav og fjord, i dag ligger over havnivå. Den geologiske rammen som istidene har satt legger grunnlag for mye av landets nåværende rikdom. Isdekkenes utbygging av sokkelen gir oss lett tilgang til ressurser som hydrokarboner og fisk. På land har vi verdifulle avsetninger av sand og grus, som igjen kan være viktige for grunnvann og dyrkbart land.

Vi har formidable naturlandskap som er viktig for rekreasjon og turisme. Samtidig er den yngste geologiske historien opphavet til høyst aktuelle geofarer: flom, steinsprang, leir-, snø- og steinskred, fjellskred og tsunamier. Landoverflaten har kulturell og samfunnsmessig relevans fordi den legger føringer for menneskelig aktivitet. Om vi ønsker å finne ut hvordan landoverflaten har utviklet seg over tid, så må vi begynne med å forstå den yngste historien, fra nedsmeltingen av innlandsisen til i dag.

Like etter isen smeltet bort så kanskje store deler av landoverflaten ut slik den gjør foran isbreer i dag med bart fjell og varierende mengde løsmateriale.

I Nord-Europa var det siste isdekket på sitt største for mellom 25.000 og 18.000 år siden. Da strakk det skandinaviske isdekket seg ut til ytterst på kontinentsokkelen i vest, til Barentshavet i nord, Russland i øst og til Danmark, Nord-Tyskland og Polen i sør. Det er vanskelig å forestille seg en slik stor ismasse, selv om vi bruker Grønland og Antarktis som eksempler.

Kan gi falsk vitenskapelig informasjon

Naturvitere har i mer enn 100 år diskutert hvor tykt det siste isdekket kan ha vært. En måte å finne ut mer om dette er å undersøke spor etter isbevegelse. En isbre i bevegelse vil slipe berggrunnen og lage skuringsstriper, plukke biter av berggrunnen og frakte med seg løst materiale. Når vi i dag finner stein og blokk som isen har lagt igjen, kan vi bruke dette til å rekonstruere isbevegelsen ut i fra bergartenes kildeområde.

Folks flytting av stein kan imidlertid føre til falsk vitenskapelig informasjon; isen har neppe lagt igjen stykker av godt rundet flint på fjellet mellom Lyse og Sirdal, ei heller keramikkbiter med hilsen fra "Camper Chicks", men dette finner vi i småvardene. Funn av polert larvikitt i en varde i Veodalen, Jotunheimen nasjonalpark, er like malplassert.

Staselig toppvarde på Jammerdalshøgda (1234 m o.h.), Ringebu. (Foto: Henriette Linge)
Staselig toppvarde på Jammerdalshøgda (1234 m o.h.), Ringebu. (Foto: Henriette Linge)

Spor etter folk

Store landformer, som daler, fjorder og fjell, i et landskap påvirkes lite av hva vi mennesker gjør. Mindre landformer av løsmateriale kan derimot lett ødelegges, til og med av ferdsel til fots, fordi plantedekket skades og ikke lenger fungerer som et beskyttende teppe. For oss som forsker på hvordan landoverflaten har endret seg over tid, hvilke prosesser som påvirker den og hvor fort eller sakte endringer skjer, så er ulempen med småvardene åpenbar. Stein og blokk ligger unaturlig plassert og stablet.

Flytting av stein forstyrrer den balansen som er oppnådd gjennom tusenvis av år mellom landoverflaten, vær og vind. Det gjør bakken sårbar for løsriving og flytting av løsmateriale, noe som igjen påvirker plante- og dyreliv. Mange steder har den tilsynelatende uskyldige menneskelige aktiviteten endret landoverflaten så mye at vi ikke kan tyde den. I den opprinnelige vardebyggingen ble stein og blokk samlet uten at vi i dag med det blotte øye ser sår i overflaten. Lav og mose har etablert seg på 'ledige' flater, men dette tar tid.

De fleste aksepterer at vi setter spor etter oss og synes det er greit at stier er mer eller mindre synlige i terrenget. Varder som markerer stier øker tryggheten og reduserer slitasjen av landoverflaten utenfor stiene. Stiene betyr både tradisjon og trygghet. Geologen ønsker dog at folk flest får vite mer om hvordan landskapet har blitt til og lar stein ligge i fred. Det er kanskje også på tide å fortelle turistene om varders historiske funksjon og at impulsiv vardebygging ikke er greit?

Større og mindre varder markerer sikker rute opp og ned, Ormula (1418. m o.h.), Norddal kommune. (Foto: Henriette Linge)
Større og mindre varder markerer sikker rute opp og ned, Ormula (1418. m o.h.), Norddal kommune. (Foto: Henriette Linge)