Det er den samme rusavhengige som får bøter for å bruke narkotika i Brugata i Oslo som får metadon på resept like rundt hjørnet.

– Denne dobbeltspora narkotikapolitikken er et stort dilemma, mener Hilgunn Olsen.

Hun har jobbet med rusavhengige i mange år før hun ble forsker.

Nå jobber hun ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) og har levert en doktorgradsavhandling om narkotikapolitikk. Der tar hun for seg noen sentrale dilemmaer.

– En sterk straffetrussel og en ressurskrevende sosialfaglig rusbehandling har ikke gitt ønskede resultater. Mange fortsetter å bruke illegale rusmidler. Noen blir syke og dødeligheten er fortsatt høy, sier Olsen.

Rundt 260 personer dør av overdoser hvert år. Det er flere enn det dør i trafikken.

Et radikalt forslag

I Norge ble narkotika for alvor noe folk ble opptatt av da hippiene inntok Slottsparken i Oslo på 1960-tallet.

Da reagerte samfunnet med å øke straffenivået.

Nå står vi ved et nytt veiskille.

Mye tyder på at det kan bli et politisk flertall for avkriminalisering av narkotika. Da tar vi en helomvending fra der vi startet.

Et regjeringsoppnevnt utvalg, Rusreformutvalget, kom i 2019 med et radikalt forslag.

Brukerne skal møtes med hjelp, ikke straff.

Flertallet i utvalget foreslo en modell hvor det fortsatt er ulovlig å bruke og besitte narkotika, men hvor man ikke kan straffes for det. Forutsetningen er at mengden narkotika er innenfor det de angir som en brukerdose.

Så langt har Portugal gjort det samme. Med gode resultater, har forskning.no skrevet om tidligere.

Helsesektoren overtar

Blir det politisk flertall for dette i 2021, vil samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av narkotika overføres fra justissektoren til helsesektoren.

Norge vil da ta da et helt annet veivalg enn for eksempel vårt naboland Sverige, hvor straffen fortsatt står sterkt i narkotikapolitikken.

Det vil også være et oppgjør med egen fortid.

Fra straff til medisin

Da narkotikabruken økte sterkt i Norge og ungdom ble brukere, hadde vi nemlig en stor tro på at straff kunne løse alle problemene.

Fra 1965 til 1984 økte strafferammen for narkotikaforbrytelser fra 6 måneder i fengsel til 21 år i fengsel.

Likevel økte bruken kraftig.

Etter hvert overtok behandlingsoptimismen. Flere behandlingsinstitusjoner ble opprettet på 1980-tallet, forteller Olsen.

Men få ble «kurert» fra rusmisbruket.

Mange ble syke og slitne

Ved årtusenskiftet var det ofte hver eneste dag samlet rundt 100 narkotikabrukere på «Plata» i Oslo sentrum. Opp mot 1000 personer kunne være innom der for å handle hver dag.

Den offentlige debatten om det åpne rusmisbruket økte. Ikke bare norske medier rapporterte om hva som skjedde i Oslo sentrum.

Den britiske avisa The Guardian skrev:

«Expensive Oslo is a cheap fix capital. In a country where drugs cost less than alcohol, heroin addiction is causing growing alarm to Norwegian authorities.»

Rusmismiddelbrukerne var syke og slitne. Noe måtte gjøres.

Å redusere skade ble nå det nye målet for rusbehandlingen, mener Olsen.

– Nå fikk medisinering av misbrukerne forrang for det sosialfaglige arbeidet.

I Europa-toppen for overdoser

I dag har Norge kommet langt i verden når det gjelder skaderedusering.

I Oslo og Bergen fins det sprøyterom og rusavhengige har tilgang på opiater foreskrevet av lege. I år ble det også åpnet for utdeling av et lovlig fremstilt heroinassistert behandling.

Likevel fortsetter folk å dø.

Hvert år dør nærmere 260 mennesker i Norge av en overdose. I årevis har vi hatt en lite ærerik topplassering på den europeiske statistikken.

Det er få som begynner på behandling med legemiddelassistert rehabilitering (LAR) som avslutter den. Forskning viser også at det går dårlig med et flertall av dem som slutter, forteller Olsen.

To vanlige LAR-legemidler er metadon og buprenorfin.

Dette blir sett på som en livslang behandling. Og når folk ønsker å slutte i programmet, er det mange overdoser.

Olsen mener at de første som kom inn i LAR, fikk bedre oppfølging enn de som blir behandlet i dag.

– Mange opplever at R-en i LAR gradvis har blitt borte, sier hun.

Observasjoner og intervjuer

Doktorgraden hennes er basert på observasjoner, intervjuer og dokumentstudier.

Hun har vært på gata og snakket med brukene og ansatte i sprøyterom i hovedstaden.

Flere sentrale aktører i norsk narkotikapolitikk er intervjuet. Felles for dem er at de jobber med rusmisbrukere i hverdagen.

I tillegg har forskeren lest gjennom det hun mener er de viktigste politiske dokumentene knyttet til norsk narkotikapolitikk.

Syk eller kriminell?

Olsen har også vært sammen med Oslo-politiet på jobb.

Hun har sett hvilke dilemmaer politifolk står overfor når de havner i skvis mellom et lovverk som pålegger dem å straffe rusavhengige, samtidig som holdningen til narkotikabruk har endret seg dramatisk i samfunnet.

Vi har de siste årene fått økt kunnskap om i hvor stor grad rusmisbruk er knyttet til psykisk lidelser.

I dag ser også politiet i mye større grad på rusavhengige som syke, mener Olsen. Det gjør at politifolk synes det er konfliktfylt å skulle straffeforfølge dem.

– På den ene siden opplever de det som en meningsløs jobb. Samtidig er det nødvendig for å opprettholde ro og orden. Uten politiet ville det vært veldig utrygt å være i Oslo sentrum. I dette miljøet er det mye vold og konflikter.

Skriver ut mye bøter

I dag samles narkotikabrukere i Oslo først og fremst i Brugata, foran Gunerius kjøpesenter litt øst for Oslo sentrum.

Mange vil gjerne ha dem vekk derfra, forteller Olsen. Hun mener at det fortsatt brukes mye ressurser på å straffeforfølge dem. Ingen vil ha denne gruppen hengende utenfor sine butikker, sine arbeidsplasser eller i sitt nærmeste nabolag.

Politiet viser rusmisbrukere vekk fra sentrum. Hvis de ikke overholder dette, så bøtelegges de. Når en rusavhengig har fått nok bøter som ikke er betalt, må de sone. Ofte er det snakk om korte dommer.

Men politiet må gjøre mange vurderinger selv. Da blir også løsningene forskjellige.

– Noen får lov til å gå videre med en heroindose i lomma, mens andre blir tatt for det, forteller Olsen.

Beskriver ikke hele landet

Sverre Martin Nesvåg er forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). De holder til ved Stavanger universitetssykehus. Han var medlem av det regjeringsoppnevnte Rusreformutvalget som i fjor kom med det radikale forslaget til ny norsk narkotikapolitikk.

Nesvåg har lest doktorgradsavhandlingen til Hilgunn Olsen. Han synes at hun godt beskriver den skvisen politiet havner i når de tvinges til å veie konkurrerende målsettinger i den norske narkotikapolitikken opp mot hverandre.

Likevel er Nesvåg kritisk til eksemplene Olsen bruker for å illustrere dette.

– Hun beskriver dilemmaer politiet har rundt sprøyterom og i åpne russcener som Brugata i Oslo. Men dette er stort sett et fenomen i Oslo og Bergen. I resten av landet er det ikke sånn denne utfordringen framstår for politiet, mener han.

– Men utfordringene er der i like stor grad også andre steder i landet.

Stort sett et greit forhold

Da Nesvåg satt i Rusreformutvalget, dro utvalgets medlemmer rundt i landet for å snakke med både politi og rusmisbrukere.

– Inntrykket vi satt igjen med er at det stort sett er et greit forhold mellom dem.

– Vi så at de aller fleste i politiet har utviklet en praksis der de i minst mulig grad ønsker å gjøre livet verre for denne gruppa, sier Nesvåg.

– Hvis det blir begått andre lovbrudd enn bruken av rusmidler, så vil politiet alltid måtte hekte på bruk og besittelse som et tillegg til påtalen. Men bortsett fra det opplever rusavhengige at politiet like mye er beskyttere som påtalemakt, sier Nesvåg.

Samtidig peker han på at så lenge denne gode praksisen ikke er basert på et klart lovgrunnlag, så vil misbrukerne aldri kunne være trygg på at ikke enkeltpersoner i politiet utnytter maktposisjonene sin.

– Derfor er det viktig at vi ikke har en lov som legitimerer at enkelte politifolk oppfører seg som drittsekker.

Engstelige for de unge

Da Rusreformutvalget i fjor la fram rapporten sitt for politiet, så møtte de ingen protester mot forslaget om å avkriminalisere bruken av narkotika blant kjente rusavhengige, forteller Nesvåg.

Politiet er derimot engstelige for at unge som debuterer med narkotiske stoffer, skal møte for lite reaksjoner fra samfunnet. Dette skrev Politiforum om i februar i år.

Kan få et enda dårligere tilbud

Hilgunn Olsen tror at dersom forslagene til Rusreformutvalget går gjennom politisk, så kan det sosialfaglige arbeidet få større plass i narkotikapolitikken.

Hun påpeker at hun ikke mener at det sosialfaglige innholdet i rusbehandling har blitt mindre. Men i den overordnede narkotikapolitikk har de medisinske tiltakene har fått mye midler og fokus. Dette har dette medført et noe mindre fokus på det sosialfaglige, sier hun.

– Mitt håp er at fokuset på straff blir enda mindre og at det blir mer sosialfaglig arbeid rettet mot rusavhengige.

Samtidig peker Olsen på at dette vil stille krav til kommunene. De vil få et stort ansvar for å følge opp rusmiddelbrukerne, og for å klare det må de få ekstra midler til å gjøre jobben, mener hun.

– Dersom den strafferettslige sfæren nedtones, uten at den sosialfaglige og medisinske styrkes, så vil resultatet bli en enda dårligere oppfølging av rusmiddelbrukere.

Uenig i to premisser

Rusmiddelforsker Sverre Martin Nesvåg er helt uenig med Olsen i at det sosialfaglige innslaget i rusbehandlingen er blitt dårligere.

– Jeg vil påstå at det er tungt og sterkt til stede. Slik har det vært så lenge vi har holdt på. Men samtidig er heldigvis også det helsefaglige innslaget blitt betydelig styrket, sier han.

Han er også uenig med Olsen i at skadereduksjon har blitt hovedmålsettingen i narkotikapolitikken.

– Jeg er overbevist om at alle rusbehandlere i Norge vil støtte en person som ønsker å slutte med rus. Men det har blitt en helt annen forståelse for at vi også er forpliktet til å hjelpe folk til et bedre liv mens de ruser seg.

Avhengighet er en alvorlig tilstand med store negative konsekvenser for folks liv og helse, understreker Nesvåg. Det blir derfor feil å sette skadereduksjon opp mot totalavhold.

– Og bare for å sammenligne: Vi vil jo at flere skal overleve kreft, men vi vil jo ikke av den grunn vurdere kreftbehandling som mislykket om ikke alle blir friske.

Politikk kan ikke forklare alt

Nesvåg mener at overdosedødsfallene ikke alene, og kanskje i liten grad, skyldes norsk narkotikapolitikk.

– Det skyldes i like stor grad den ruskulturen vi har i Norge. For eksempel at brukerne injiserer heroin og ikke røyker den. Det er også en voldsom hang til å «ta det helt ut» i norske rusmiljøer.

– Det på en måte som om den norske fyllekulturen har smittet over på andre rusmidler.

–Det er ikke sånn at om vi bare finner det rette tiltaket, så vil vi bli kvitt overdosene. Det er like naivt som å tro at vi kan få et narkotikafritt samfunn om vi bare setter inn riktige tiltak, mener Nesvåg.

– Norge har det laveste andelen bruker av illegale rusmidler i verden og vi har det laveste alkoholforbruket. Vi kan ikke bare tilskrive det politikk alene. Også kulturen spiller inn.

– Kriminalpolitikken er tross alt bare en liten del av det som regulert folks atferd, sier Nesvåg.

Kilde:

Hilgunn Ilsen: Narkotikapolitikk og skadereduksjon: Dilemmaer i politiarbeid, rusbehandling og sprøyterom, doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 2020

les også

Er det på tide å legalisere cannabis i Norge?