Slik ser de nye Starlink-satellittene ut etter oppskytning i en lang eksponering med teleskopet Cerro Tololo Inter-American Observatory i Chile. Bildet er fra november 2019, og satellittene er spesielt synlige fordi de er i en lavere bane før de flyttes høyere opp.
Slik ser de nye Starlink-satellittene ut etter oppskytning i en lang eksponering med teleskopet Cerro Tololo Inter-American Observatory i Chile. Bildet er fra november 2019, og satellittene er spesielt synlige fordi de er i en lavere bane før de flyttes høyere opp.

Titusener av nye satellitter kan skape problemer for astronomene

Amazon og SpaceX er blant selskapene som er med på å potensielt mangedoble antall satellitter som går i bane rundt jorda.

Nesten 10 000 forskjellige satellitter, romskip og sonder har blitt skutt opp i verdensrommet siden romalderens begynnelse på 1950-tallet, ifølge FNs kontor for romsaker (UNOOSA).

Noe er utdatert eller blitt ødelagt, og mye har brent opp i jordas atmosfære. Noe av det surrer rundt som romsøppel rundt jorda. Rundt 2800 aktive satellitter går i bane rundt jorda i dag, ifølge Union of Concerned Scientist.

Men dette tallet kan øke drastisk i løpet av de neste tiårene. Nå har digre selskaper som Amazon og SpaceX fått godkjenning til å sette titusenvis av nye, små satellitter i bane rundt jorda.

Elon Musk-selskapet SpaceX har allerede begynt oppskytningen av Starlink - en stor sverm av små satellitter som etter hvert skal gi internettdekning over hele verden, helt uavhengig av hvor du er.

Interessen for slike systemer er allerede stor, og det amerikanske militæret er interessert i Starlink til bruk i navigasjon, ifølge magasinet MIT Technology Review.

Satellittene må danne et nettverk mellom seg selv og ned til bakken, og for å dekke hele jorda, trengs det mange satellitter.

I gang med oppskytninger

De har allerede fått godkjenning til å sende opp over 12 000 satellitter, og det kan bli mange flere enn dette på sikt, ifølge bransjenettstedet Spacenews.

SpaceX har allerede søkt om 30 000 satellitter til. SpaceX er bare ett av selskapene som planlegger slike svermer, også kalt satellitt-konstellasjoner.

Amazon og OneWeb har også planer om lignende konstellasjoner for å lage konkurrerende nettverk.

Og dette er ikke noe som kan skje i fremtiden: SpaceX har allerede skutt opp over 800 Starlink-satellitter siden mai 2019. OneWeb har skutt opp 74 satellitter, med foreløpige planer om 650 satellitter i 2022, ifølge denne pressemeldingen fra selskapet.

OneWeb gikk konkurs tidligere i år, men de ble kjøpt opp av blant andre Storbritannia i juli i 2020, ifølge spacenews.com. OneWeb har også søkt om å totalt sette rundt 48 000 satellitter i bane, ifølge selskapet selv.

For vanlige folk vil ikke disse satellittene være spesielt synlige, med unntak av når de er i svært lav bane over jorden, før de skal flyttes opp i en høyere bane og med større avstand. Da kan de sees som en perler på en rekke.

Men muligheten for så mange nye satellitter har spesielt bekymret en yrkesgruppe: Astronomene.

Her ligger 60 starlink-satellitter klare for å bli sluppet ut i bane. SpaceX skyter opp 60 av gangen.
Her ligger 60 starlink-satellitter klare for å bli sluppet ut i bane. SpaceX skyter opp 60 av gangen.

– Ikke skyt opp noen flere

Siden disse oppskytningene begynte, har mange astronomer diskutert hvordan det enorme antallet satellitter kommer til å påvirke observasjoner på stjernehimmelen.

I en rapport fra blant andre American Astronomical Society, konkluderer astronomene med at dette uansett vil ha en påvirkning, og den eneste måten å unngå påvirkning er å unngå satellitt-konstellasjonene.

Men astronom Håkon Dahle tror dette er urealistisk.

– Dette er nesten noe man må forvente, når prisen for å sende opp ting er drastisk på vei ned, ikke minst på grunn av SpaceX, sier Dahle til forskning.no.

Han er forsker ved institutt for teoretisk astrofysikk ved UiO, og har brukt mye tid på blant annet det Nordiske teleskop på Kanariøyene.

Og hva er det egentlig som er problemet med alle disse satellittene? Når astronomene med optiske teleskop retter teleskopene mot nattehimmelen, vil de fange så mye lys fra stjernene som mulig.

Striper i teleskopet

Dette gjør du for eksempel ved å se på en del av himmelen over lengre tid. Det blir det samme som å bruke lang lukkertid på et kamera.

Satellitter kan reflektere lys fra sola, og framstå som lysende prikker. Hvis du legger deg på ryggen og ser opp på nattehimmelen, kan du kanskje få øye på en lys prikk som beveger seg i høy hastighet over himmelen. Det er sannsynligvis en satellitt som reflekter lys.

Men hvis du prøver å se på nattehimmelen med teleskop med åpen lukker, blir det reflekterte lyset til lyse striper som går over bildet. Hvis det er mange satellitter, kan det bli mange striper.

– Dette kan introdusere falske signaler - ting vi egentlig ikke har helt oversikt over.

Disse stripene kan skjule ting bak dem, og kraftig reflektert lys kan lekke over mange piksler i sensorene. Her kan for eksempel asteroider eller andre objekter forsvinne i støyen, og teleskopene blir mindre effektive.

Og noen typer teleskoper ser på store deler av himmelen samtidig, såkalte vidvinkel-teleskoper. Det er denne typen teleskoper som er mest utsatt for lys fra satellitt-konstellasjonene. Dette vil også sannsynligvis gjelde amatørfotografer som tar bilde av stjernehimmelen, ifølge BBC.

Et eksempel på dette er det nye kjempeteleskopet Vera C. Rubin-observatoriet i Chile. Dette har kostet opp mot 500 millioner dollar, og har vært under bygging siden 2007.

Satellittenes synlighet handler mye om hva slags bane de er i, og når på døgnet teleskopet skal brukes. Satellitter i lavere bane rundt jorden reflekterer mest lys i skumringen og grålysningen. Dette gjelder blant annet Starlink-satellittene til SpaceX.

I visse scenarier med mange framtidige satellitter, kan det alvorlig forstyrre opp mot 40 prosent av bildene til vidvinkel-teleskoper som tas i denne tidsperioden, ifølge denne studien fra 2020.

Banen har mye å si. OneWeb-satellittene går i langt høyere bane enn SpaceX, og reflekterer lys gjennom større deler av natten.

Selv om det sannsynligvis vil komme mange flere satellitter på himmelen, finnes det også strategier som kan gjøre problemet mindre.

En modell av en av OneWebs satellitter.
En modell av en av OneWebs satellitter.

Skygge og maling

– Effekten varierer veldig mellom forskjellige anvendelser, sier Dahle til forskning.no.

Satellittene har mye mindre å si hvis du ser på en liten del av himmelen. Da kan astronomene stenge for lyset akkurat når satellitten går over området de ser på, slik at de stenger for lyset fra satellitten.

Forskerne kan også bruke programmer som nøyaktig forutsier hvor satellitter vil være på forskjellige tidspunkter, slik at de kan planlegge seg rundt dem. Rapporten fra blant andre American Astronomical Society går også gjennom flere andre strategier, som du kan finne her.

Men de som lager satellittene har også store muligheter til å bedre situasjonen. SpaceX har blant annet eksperimentert med forskjellige løsninger som innebærer å male reflekterende overflater på satellittene eller sette opp skyggelapper som blokkerer lys på satellittene.

I mai 2020 annonserte SpaceX at de skulle sette skyggelapper på alle framtidige satellitter. Satellittene er ikke like mørke som astronomene ønsker seg, men de reflekterer mindre lys enn de første 400 satellittene selskapet satt i bane før mai, ifølge Spacenews.com.

Ansvarlige?

Det er flere andre problemer som kan oppstå for astronomien på grunn av satellittene, for eksempel radiofrekvenser som forstyrrer radio-astronomi. Det kan du lese mer om hos tidsskriftet Science.

Men foreløpig er astronomene avhengig av at aktørene tar bekymringene på alvor.

– SpaceX synes jeg har opptrådt ganske ansvarlig, sier Dahle til forskning.no.

– Selskapene må også ta høyde for at de får et dårlig omdømme hvis de blir oppfattet som noen som ikke bryr seg om det.

SpaceX, OneWeb og Amazon har alle diskutert med astronomer om hvordan deres planer påvirker observasjoner, ifølge Nature.

– Jeg er litt nervøs for hva som kan skje med andre aktører i andre land.

– Gitt at dette har militære anvendelser, er det kanskje andre stormakter som er interessert i å bygge opp uavhengige nettverk, sier Dahle.

Og hva slags beskyttelse finnes egentlig mot slike potensielle interessekonflikter?

Regler i rommet

De fleste land i verden har undertegnet FNs romtraktat fra 1967, som legger grunnlaget for hvordan land og private aktører forholder seg til romfart.

– Statene har en forpliktelse som går ut på at alle private romaktiviteter skal underlegges et tilsyn, sier Alla Pozdnakova til forskning.no.

Hun er professor ved Nordisk institutt for sjørett ved UiO. Pozdnakova har også jobbet med romrett, og med forslaget til den nye, norske romloven. Du kan lese mer om loven hos Universitet i Oslo.

I romtraktaten er det også spesifisert at partene skal ta hensyn til hverandre, men det er ikke mer spesifikt enn dette, forklarer Pozdnakova.

De amerikanske satellittkonstellasjonene blir for eksempel godkjent av amerikanske Federal Communcations Commission (FCC). Men satellittene vil potensielt påvirke forskning på helt andre steder i verden enn i USA.

Pozdnakova forklarer at dette også betyr at det er opp til hver enkelt stat om man vil godkjenne prosjekter som tar hensyn til for eksempel astronomi eller ikke.

– Det er dermed en fare for at private selskaper kan legge hensyn til forskning til side.

– Etter min mening så kan man kanskje ikke sette så mye tillitt til private aktører. Det er viktig at de samarbeider og hører på hva vitenskapsfolkene sier, men jeg tror ikke det er nok at private regulerer seg selv.

Hun understreker hvor viktig det er at FN har en global rolle og gir anbefalinger, slik at variasjonen mellom land ikke blir så stor når det kommer for eksempel til hvilke hensyn som skal tas.

Astronomer har også begynt arbeidet med å få FN til utvikle anbefalinger, ifølge Space.com. En arbeidsgruppe har nylig levert en rapport til en av FNs romkomiteer.

– På lang sikt er målet at vi kan overbevise FN om å gi retningslinjer som skal beskytte nattehimmelen, og som vil bety et rimelig kompromiss mellom satellitt-operatører og astronomenes behov, sier Jonathan McDowell til nettsiden. Han er astronom ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics.

Powered by Labrador CMS