Det misjonærene ikke skrev hjem om

Mens mange misjonærstudier har fokusert på hvordan misjonærene påvirket «de andre» har Karina Hestad Skeie gått motsatt vei. I doktoravhandlingen "Building God's Kingdom in Highland Madagascar", viser Skeie hvor avgjørende «de andres» kulturelle ballast ble for retningen av og innholdet i misjoneringen på Madagaskar i perioden 1866-1903.

Publisert
"Manandona misjonstasjon"
"Manandona misjonstasjon"

Den norske misjonæren Johan Christian Haslund må i sin samtid hjemme i Norge ha fremstått som et «idealbilde» på misjonærenes kamp mot uvitenhet og hedendom. Både i brevs form og i en artikkel i «Norsk Missionstidende» beskriver han hvordan han ødela en hedensk kultplass i høylandet på Madagaskar for å få bygget en misjonsstasjon.

Haslund skildrer hvordan han med øks går løs på en dekorert søyle på offerstedet. Det kan ha skapt assosiasjoner hos norske lesere til Snorres kraftfulle fortelling om Olav den helliges resolutte ødeleggelse av trestatuen av guden Tor på Hundorp i Gudbrandsdalen. Slike kompromissløse konfrontasjoner mellom den nye og gamle tro var imidlertid sjelden kost på Madagaskar.

På Madagaskar ble forholdene radikalt endret få år senere. Området misjonsstasjonen lå i ble rammet av en epidemi og folk døde i tusentall. Haslunds egne barn døde. Av den gassiske befolkning ble denne hendelsen tolket som at forfedrenes vrede hadde slått tilbake på misjonæren.

1800-tallets Madagaskar

Det Madagaskar norske misjonærer kom til i annen halvdel av 1800-tallet var et selvstendig kongedømme med en komplisert hierarkisk samfunnsstruktur. På denne verdens fjerde største øy ved den sydøstlige kysten av Afrika, møtte misjonærene en kultur som var en blanding av afrikanske og indonesiske elementer. Den indonesiske kulturen dominerte i høylandet hvor de norske misjonærene primært hadde sitt virke blant folkegruppene Merina og Betsileo.

Det politiske lederskapet ble kristnet i de første årene nordmennene var på øya. Kristendommen ble innført som statsreligion på Madagaskar i 1869. Lederne var ambivalente til de norske misjonærene men lot dem likevel slå seg ned. Ønsket om kontroll med hva de foretok seg, la klare føringer på hvordan norsk misjon og Luthersk kristendom utviklet seg på Madagaskar.

Misjonærlivet til daglig

Misjonsvirksomheten i høylandet sto og falt med den enkelte misjonærs evner til å opprette og vedlikeholde kontakten med lokalbefolkningen. Personlig smidighet og kompromissvilje var langt viktigere egenskaper enn stahet og kullsviertro på egne standpunkter. Ikke minst måtte misjonærene vise stor lydhørhet overfor hva de sentrale myndighetene i landet ønsket.

Ideologi og praksis

"Karina Hestad Skeie, religionshistoriker"
"Karina Hestad Skeie, religionshistoriker"

Misjonærene søkte å skape en norsk verden inne på misjonsstasjonen og å plante en Luthersk kristendom etter sin oppfatning. Men dynamikken med gasserne og det gassiske samfunnet skapte nye meninger, verdier og strukturer som misjonærene verken kunne forutse eller føre kontroll med.

Ikke minst bunnet dette i at både den gassiske befolkningen og myndighetene var aktive aktører med sine egne agendaer. Gjennom å ha et fokus på misjonærenes daglige liv viser Skeie hvor stor avstand det var mellom misjonen som ideologi og som praksis i en gassisk hverdag.

Gassisk kristendom

Et dominerende trekk innenfor det religiøse livet i høylandet på Madagaskar var forfedrekulten. Når kristendommen kunne bli statsreligion var dette fordi gassisk kristendom ble oppfattet mer som et tillegg til den tradisjonelle religionen enn som et brudd med den.

Selv om misjonærene ikke likte eller ønsket det, kunne de ikke kreve at kristne gassere skulle bryte med slektsfellesskapet, gjennom å ikke delta i de store slektsritualene og ikke begraves i slektsgravene.

I praksis skulle det vise seg at dette, ytre sett, ikke bød på store problemer da tidspunktene for de hellige handlingene sjelden kolliderte.

Lys og mørke

Misjonærenes tilpasning til lokale forhold på Madagaskar var nødvendig. Men ville en slik tilpasning blitt forstått av oppdragsgiverne og misjonsvennene i Norge?

Samtidig med at tilpasning og kompromisser var den daglige realitet, skrev misjonærene hjem til misjonsbladene om “det hellige Missionsarbeid” som en kompromissløs krig mellom mørke og lys, der misjonærene var Guds redskap til å frelse gasserne fra fortapelsens evige mørke.

Tilsvarende retorikk gjenfinnes i visuelle fremstillinger av misjonærenes arbeid. I et kart over øya fra 1890, synliggjøres «upløyd misjonsmark» med «mørke». Der hvor gasserne allerede var blir omvendt til kristendommen er landskapet gitt en langt «lysere» fargetone.

Hvorfor var det dette de skrev hjem om? Skeie hevder at det ikke bare var for å tilfredsstille misjonsfolket i Norge at misjonærene skrev beretninger som bekreftet misjonens ideologi. For å klare å se sitt daglige høyst mundane virke som misjonsarbeid, var det viktig for misjonærene å skrive om de delene av sine erfaringer som passet inn i det ideologiske mønsteret.