Året er 2001. En liten gruppe arkeologer graver seg ned til noen skjeletter i bakken nær inntil dagens Sykehuset Telemark i Skien.

Like ved halvøya Galgeholmen, i området folk i Skien i dag kaller Faret, lå det som kan ha vært en av Norges aller første kristne gravplasser.

Senere ble det et sted hvor samfunnet henrettet forbrytere.

I 1999 var det blitt funnet fem hodeskaller her. De sto i en halvsirkel, med ansiktene vendt mot sørøst. Hvorfor?

I 2001 når Gaute Reitan fra Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og kollegene hans igjen graver etter flere skjelletter, så vet de at det første som antakelig vil dukke opp kommer til å være et skjelett-ansikt. Det er fordi hodet gjerne ligger litt høyere enn resten av kroppen.

Her ser de ikke noe ansikt.

Hodeskallen de finner er skilt fra kroppen. Hodet ligger opp ned.

Begravd i uvigslet jord

Arkeologene ved Galgeholmen graver fram noen personer til som ligger på samme måte.

Den siste dauingen de finner er enda mer spesiell. Her ligger hodeskallen mellom lårene på den døde.

I tillegg er føttene kappet av. Og overkroppen ligger vendt mot øst – motsatt av kristen sedvane.

Gravplassen i det som nå er Hakastein kulturminnepark i Skien var en offisiell kristen gravplass. En gang mellom 1010 og 1040 ble Hakastein kirke reist her – kanskje var den Norges aller første kirke.

Her var det altså en kristen gravplass med vigslet jord fram til cirka år 1400.

En sannsynlig årsak til at gravplassen da ble nedlagt, er den generelle tilstanden i Norge etter Svartedauden.

Den katolske kirken foretok en offisiell avvigsling av gravplassen. En viktig handling for 600 år siden.

De døde som Reitan og kollegene nå fant, var blitt begravd rundt år 1500. For 500 år siden.

I uvigslet jord. Nær galgen.

– Det ligger en tung symbolikk i å bli begravd med ansiktet ned. Da kan du ikke se sollyset på østhimmelen den dagen du står opp igjen. Beskjeden er klar: Dette mennesket bør ikke havne på rett sted i Det hinsidige, sier Gaute Reitan til forskning.no

– Får du i tillegg kappet av føttene, er det antakelig noen som ikke vil ha besøk av deg som gjenganger.

Er døde mennesker døde?

I dag er vi stort sett sikre på at døde mennesker er døde.

Det var ikke folk i middelalderen. Heller ikke i hundreårene etterpå.

Skillet mellom liv og død, sjel og kropp, var langt fra like klart som i dag.

Livet du levde på Jorden ble av de fleste bare sett på som et kort og ofte brutalt forspill til det evige livet du skulle leve i Himmelen.

Eller i Helvete.

– Himmel og helvete var den gangen levende realiteter for folk på en måte som vi i dag knapt kan forestille oss, forklarer Arne Bugge Amundsen, teolog og kulturhistoriker ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Folk visste jo hvordan det så ut begge steder. Tenk bare på den kristne bildekunsten fra middelalderen og senere.

– Ingen var i tvil om hva det handlet om, dersom du kom til Helvete.

Måtte ikke i vigslet jord

At St. Peter skulle klare å holde full orden på hvem som skulle hvor, til Himmelen eller til Helvete, var nok ikke alle like overbevist om.

Så om en person virkelig hadde gjort noe alvorlig galt – som å ta livet av et annet menneske, eller ta livet av seg selv – hvordan kunne samfunnet forsikre seg om at denne personen ikke havnet på feil sted.

Altså i Himmelen i stedet for i Helvete?

– Det var nøye regulert i lover og regler hvor folk skulle begraves i Norge, helt fra den første kristne tiden til en god stund etter reformasjonen på 1500-tallet, forteller Amundsen.

– Man hadde rett og slett ikke lov til å begrave forbrytere i vigslet kirkejord.

– Sammen med selvmordere og udøpte barn, så skulle disse menneskene begraves et annet sted.

Slik ga samfunnet en klar beskjed om hvor folk burde havne i Det hinsidige.

Henrettelsen var et soningsrituale

Arne Bugge Amundsen har gjennom sin forskning ved UiO også sett at henrettelser og begravelser før i tiden ofte hadde preg av å være soningsritualer.

Straffen skulle gjøres opp.

Det skjedde ikke bare gjennom at man ble henrettet. Også stedet hvor henrettelsen foregikk var en del av soningen. Og hvor man ble begravd var opplagt en del av straffen.

– Det var vanlig før å henrette folk på stedet der selve ugjerningen var begått. Eller folk ble begravd på stedet der ugjerningen var straffet, som ved Galgeholmen i Skien.

Slik ble det skapt en rituell sammenheng mellom forbrytelsen, straffen og begravelsen.

– I dag kan vi synes at dette er en merkelig måte å tenke.

– Likevel var det slik folk tenkte her i landet til helt ut på 1800-tallet. Dette vet vi fra skriftlige kilder. En prest skriver om drapet på en postmann så sent som på midten av 1800-tallet, at morderen ble henrettet på stedet «hvor han selv hadde spilt blod.»

En straff nummer to

Anne Irene Riisøy er middelalderhistoriker ved Høgskolen Sørøst-Norge i Drammen. Hun synes også at forbrytelser og begravelser i Norge før i tiden er et svært spennende tema.

– Å bli nektet begravelse i kristen jord ble nok i middelalderen sett på som en straff nummer to for en forbrytelse. Det var en dobbeltstraff mange helt sikkert ville forsøke å unngå, sier hun.

Riisøy mener at trusselen om å bli begravd i uviet jord muligens kan ha hatt en avskrekkende virkning på potensielle forbrytere den gangen. Den samme virkningen kan det ha hatt på potensielle selvmordere.

«Der tidevannet møter torva»

Den eldre Gulatingsloven fra tidlig middelalder gir oss en pekepinn om hvor personer som hadde gjort seg skyldige i samfunnets mest alvorlige forbrytelser, burde bli plassert. Der heter det at et passende sted for en som er lyst fredløs, er å bli lagt på stranden «der tidevannet møter torva.»

Noen historikere har foreslått at løsningen med strandkanten, der havet møter jord, nærmest velges som et kompromiss.

Liket av den fredløse hører jo ikke hjemme verken i jord eller i vann, og vannet kan ha hatt en rensende effekt.

Anne Irene Riisøy peker på at vann ble valgt som et passende sted å kvitte seg med trollmenn og hekser i vikingtiden og tidlig middelalder. Den eldre Gulatingslova sier at ei trollkjerring skal føres på sjøen. På samme vis kvittet man seg med dyr som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep, fordi de var blitt urene.

Den svenske religionshistorikeren Folke Ström har gjennom å granske sagaene fra denne tiden, slått fast at det var vanlig praksis å binde en stein rundt halsen og deretter dytte en person ut i vannet. Steinen gjorde det lettere å drukne, samtidig som den bidro til at trollmenn og hekser forble på bunnen av sjøen eller vannet.

– Trollmenn, hekser og misbrukte dyr ble klart forbundet med moralsk perversjon og urenhet. Hav og vann ble brukt for å fjerne dette urene.

– Noen hundre år senere, fra seinmiddelalderen og trolig inspirert av Bibelen, ser vi at ild og brenning overtar mye av den samme rollen, forteller Riisøy.

Sjelen lever videre i en død kropp

Gravplassen som Gaute Reitan og kollegene hans gravde fram i Skien er spesiell, fordi vi til nå ikke kjenner til andre egne gravplasser for fredløse i Norge. Det kan godt være flere som ennå ikke er funnet. I utlandet er det ikke uvanlig med slike gravsteder. 

– Å kappe hodet av et menneske på denne måten, viser oss hvor langt man var villig til å gå for å forsikre seg om at forbryteren virkelig er død og borte for alltid, sier Anne Irene Riisøy.

Hun spekulerer på om det kan ha hersket en forestilling om at et legeme som var delt, for eksempel ved at hodet var skilt fra kroppen, ikke kunne stå opp fra de døde på den ytterste dag.

– Helt inn i forrige århundre var det antakelig mennesker her i landet som så for seg livet etter døden som et sted hvor vi går rundt med fysiske kropper.

Den onde ble kalt níðing

Riisøy mener det i vikingtiden hersket en idé om at noen handlinger var så onde at den som begikk dem måtte være et ikke-menneske.

Her har vi et spennende ord fra norsk vikingtid og middelalder, nemlig níðing.

En níðing var et umandig vesen med en svak personlighet, forklarer forskeren.

– Når de eldste norske kristenrettene ble utformet, ser det ut til at gamle førkristne forestillinger om det å være en en níðing – en verste sort fredløs – lå til grunn for bestemmelsene om at noen kategorier kriminelle ikke kunne gravlegges på kirkegården.

– I vikingtiden og tidlig middelalder sto idealet om lojalitet mot gruppen og gruppens leder sterkt. Å svikte gruppen kunne være den verste av alle forbrytelser. Var du en såkalt drottensviker kunne du også bli en níðing.

Slik sto du i fare for å bli nektet plass på kirkegården.

Du ble dermed stengt ute fra samfunnet av døde. Og antakelig havnet du i Helvete.

Morð var et særlig svikefullt drap

Flere former for drap kunne også gjøre deg til en níðing.

Morð var et særlig uakseptabelt drap.

Mord ble det nemlig om drapsmannen unnlot å ta på seg ansvaret for drapet. Da ble drapet sett på som spesielt svikefullt. Slik ble drapet også ubotelig, det kunne ikke rettes opp igjen.

Derfor måtte mordere straffes hardere enn andre drapsmenn, de kunne selv risikere å bli drept.

Under kong Magnus Erlingssons regjeringstid (1161-1184) ble også leiemordere – kalt flugu menn, altså fluemenn – plassert i kategorien forbrytere som hadde gjort ubotelig skade.

Opphavet til navnet fluemenn er usikkert, men kanskje har det gjøre med at forbryteren hadde lokket til seg offeret, som en flue du setter på fiskekroken kan lokke til seg en fisk.

Den amerikanske middelalderhistorikeren Frederic Amory har gjennom studier av gamle islandske bøker slått fast at fluemennene ofte selv gikk på kroken. Hele 90 prosent av alle drap eller drapsforsøk han finner beskrevet, endte med at slike forbrytere selv led en voldsom død.

Måtte grave opp liket

Du skulle altså ikke gravlegges på kirkegården om du var en níðing, for da ble du liggende der sammen med andre gode kristne mennesker.

Folk som døde mens de var ekskommuniserte, eller bannlyste som vi har kalt det på norsk, skulle heller ikke gravlegges på kirkegården.

Dette får blant annet Erkebiskop Øystein i Nidaros beskjed om fra Pave Innocent III i Roma, da han i år 1200 skriver til Paven og lurer på nettopp dette.

Noen ganger hendte det nemlig at personen som var satt utenfor fellesskapet av gode kristne, ved en eller annen feiltagelse var blitt begravet i vigslet kirkegårdsjord.

Paven svarer Øystein at dersom det er mulig å finne den ekskommuniserte i jorda, så skulle vedkommende graves opp og fjernes fra gravplassen.

Anne Irene Riisøy peker på at de nyere kristenrettene fra midten av 1200-tallet uttrykket dette synet helt konkret. De slår fast at det skal være mulig å skille beina til den som ikke hadde rett på kristen gravlegging fra andre kristne menneskers bein.

Den ulveaktige forbryteren

Menn som hadde gjort seg skyldige i alvorlige forbrytelser i vikingtid og tidlig middelalder kunne også bli kalt vargr, eller «ulveaktige».

Dette har fasinert språkforskere.

De ble ikke kalt ulver (úlfr), så det var ikke selve dyret man først og fremst ble satt i slektskap med.

Kanskje er vargr en slags magisk betegnelse? Noe som gjør forbryteren til et ikke-menneskelig monster, noe verre enn bare en ulv.

Språkforskere vet at vargr er en svært gammel betegnelse. En gang for lenge siden kan det ha blitt brukt av de fleste germanske folk i Europa.

I Storbritannia har den britiske forskeren Andrew Reynolds funnet 15 anglo-saxiske stedsnavn der warg er brukt i kombinasjon med et annet ledd – for å navngi et sted der man henrettet forbrytere.

Å brenne noen til døde

Å brenne noen til døde ble i Norge både i vikingtiden og senere ansett for å være en spesielt sjofel og feig handling.

Ikke bare påførte du noen en svært smertefull død, men du var også ekstra feig fordi du hindret offeret i å komme seg ut av den brennende bygningen og ta opp kampen med deg. En slik person ble kalt en brennuvargr.

Også tyveri reagerte det norske samfunnet strengt mot, forteller Anne Irene Riisøy. Tyver skulle heller ikke gravlegges på kirkegården.

– Den eldre Gulatingsloven slår fast hvordan straffen for tyveri skal utmåles. Det skal skje i forhold til verdien av det som ble stjålet. Tyveri anses noe ifølge loven å være om verdien av det stjålne tilsvarer minst 1/7 av en ku sin verdi.

Etter hvert ble også okr karlar – ågerkarer som tok ulovlige eller for høye renter – satt på listen over dem som ikke skulle få plass på kirkegården. 

Horkallar – menn som hadde sex med en annen kvinne enn sin kone – risikerte også i det førkristne og tidlig-kristne Norge å bli drept. I Frostatingsloven (Trøndelag) fra 1170-årene ble utroskap formelt gjort ulovlig og på 1260-tallet ble ekteskapsbrytere som nektet å slutte med det, erklært fredløse.

Frostatingsloven er også klar på at menn som løper av gårde med andre menns koner, skal nektes begravelse ved kirken.

Tid til å rette opp skaden

I Gulatingsloven (Vestlandet) heter det at lovbryteren skal få en begrenset periode på seg – grið – hvor han kan rette opp igjen det han hadde gjort galt.

Før en sak blir endelig avgjort skal den granskes av kongens ombudsmann (sýslumaðr) eller noen av hans hjelpere. Granskingen skal skje i samarbeid med lokalsamfunnet der forbrytelsen har funnet sted.

For å hindre hevn og hevndrap ble det utsted trygð. Om noen brøt denne freden ble han en trygdebryter

Norske lover langt framme i høymiddelalderen

Da Magnus Lagabøte er norsk konge på siste del av 1200-tallet ligger lovene her i landet langt framme i europeisk sammenheng.

Lovverket til Magnus var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Kong Magnus sin nye Landslov bygger samtidig videre på Gulatingsloven og andre norske lover, som igjen har bestemmelser med røtter helt tilbake til vikingtiden.

For det norske samfunnet i middelalderen var det mye om å gjøre å finne ut om den kriminelle handlingen var ubotelig eller ikke.

For langt fra alle forbrytere fortjente å bli níðingr eller vargr.

Ifølge den eldre Gulatingsloven måtte det skilles mellom drap og mord. Mord var altså verre enn et drap.

Det måtte også skille mellom ran og tyveri. I vikingtid og tidlig middelalder ble nemlig tyveri ofte sett på som mer forkastelig enn ran. En tyv sneik seg jo ofte rundt i nattens mulm og mørke. En raner derimot viste sin klare og oppriktige intensjon om å stjele. Også disse forestillingene går tilbake til førkristen tid, påpeker Riisøy.  

Etter kristendommen kommer det nye regler og prinsipper som enda mer styrer hverdagslivet til folk.

Nordmenn får regler for når de kunne spise, når de skulle sove, når de kunne ha sex og når de skulle gå i kirken.

Til de ulike reglene hørte det ulike straffer.

• Les også: Norge ble kontrollert fra prekestolen

Døden i middelalderen

I middelalderen spilte døden en viktig rolle i menneskenes liv.

Mange døde tidlig. Du mistet ikke bare foreldre. Også barn og ektefelle ble ofte borte i ung alder. Slik ble det mye mer død rundt de levende i samfunnet enn det er i dag.

At døden var en hyppig gjest, betydde ikke at folk stilte seg likegyldig til den.

Historikere som i dag gransker tekster fra middelalderen, ser hvor mye folk på den tiden var opptatt av nettopp døden.

Historikere ser også hvordan høymiddelalderen ble en tid da individenes sorgreaksjoner kanaliseres inn i mer ordnede former.

Av samfunnet og kirken blir ukontrollerte følelsesutbrudd ansett som mindre passende, iallfall blant menn.

I Italia gikk man på 1300- og 1400-tallet så langt som å forby upassende utbrudd hos de sørgende. I velordnede italienske bystater som Firenze og Venezia måtte individene vise selvkontroll.

Gråting kunne samfunnet akseptere. Å rive seg i håret eller klærne var straffbart.

Historikere kan i dag gjennom skriftlige kilder se hvordan et barns død kunne bringe en forelder inn i sorg eller langvarig depresjon, akkurat som i dag.

Samtidig var håpet om å møte sine kjære igjen i Paradis, åpenbart en trøst for mange den gangen.

Hva skjedde etter Reformasjonen?

Arne Bugge Amundsen, teologen og kulturhistorikeren ved Universitetet i Oslo, har nylig studert temaet død i vanære i det lutherske Norge.

Altså hva som hendte med døde forbrytere etter at vi på begynnelsen av 1500-tallet gikk fra å være katolikker til å bli protestanter.

Amundsen ser at det ikke kom noen nye regler om begravelse av forbrytere da Norge ble protestantisk. Den katolske middelalder-kristendommens lover fra 1200-tallet ble brukt som retningsgivende, her som på flere andre områder i det nye protestantiske 1500-talls Norge.

Året 1578 forretter superintendent Jørgen Eriksen en begravelse. (Superintendent var en tittel som skulle erstatte den katolske tittelen biskop i det lutherske Norge.) Eriksen gjør det i denne begravelsen klart at «ugudelige folk» ikke skal bli begravet sammen med «Guds utvalgte barn», men på et sted der de kan bli spist av fugler og dyr.

Altså mye av den samme tankegangen som i middelalderen.

Men i året 1604 kommer det endelig en klargjøring fra myndighetene. Den handler formelt sett om kirkegårder. Her mener Bugge Amundsen vi likevel får vite mer om hvordan det ble tenkt rundt viktige spørsmål knyttet til himmel og helvete i det da reformerte og protestantiske Norge.

I denne klargjøringen fra 400 år tilbake heter det at kirkegården skal bli tilgjengelig for «et hvert ærlig menneske».

I tråd med Martin Luthers tanker om at tro er den eneste veien til frelse, understrekes det at en plass på kirkegården ikke i seg selv er noen garanti for frelse.

Det å bli begravd utenfor kirkegården, innebar heller ikke lenger noen garanti for det motsatte. 

Referanser:

Anne Irene Riisøy: «Deviant Burials: Societal Exclusion of Dead Outlaws in Medieval Norway» i boka «Cultures of Death and Dying in Medieval and Early Modern Europe», tidsskriftet Collegium nr. 18/2015, utgitt av Universitetet i Helsingfors.

Gaute Reitan: «Faret i Skien - en kristen gravplass fra vikingtid og nye innblikk i tidlig kirkearkitektur.», Tidsskriftet Viking, 2006. Artikkelen.