Religiøse åpenbaringer og psykotiske hallusinasjoner er noen ganger til forveksling like.

– Forestillingene kan ligne. Det er vanskelig å skille ut det som bidrar til sykdommen, sier psykiater Hilde Hanevik. Hun er nettopp ferdig med doktorgraden, der hun har intervjuet 29 pasienter med psykose.

Mennesker med en psykose kan se syner eller høre stemmer. Hallusinasjonene oppleves så virkelige at de ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet.

Det er ikke uvanlig at opplevelsene har et åndelig innhold. De kan ta form av alt fra besøk av døde til kontakt med høyere makter. Eller pasienten kan tro at han selv er Jesus og allmektig.

«Jeg hørte Guds stemme si at jeg skulle sende en melding til bestevenninna mi.»

Det forteller den psykiatriske pasienten Berit til Hanevik.

Berit og de andre deltakerne i studien har ulike typer psykoser, blant annet schizofreni og schizoaffektive psykoser, som innebærer enten alvorlig depresjon eller mani og samtidig schizofrene symptomer. De må oppfylle en rekke kriterier for å få en slik diagnose, men hallusinasjoner er i flere diagnoser et av sykdomstegnene.

Kornsirkler og reinkarnasjon

Hellig krig, kornsirkler, reinkarnasjon, gode og onde makter, møter med forfedre og et personlig forhold til en hellig figur. Det er bare noe av det pasientene forteller om.

Mange mennesker uten psykiske problemer hevder å ha lignende opplevelser. Noen ser jomfru Maria, andre finner fjær etter engler i sofaen.

Slike opplevelser strekker seg ut over de religiøses rekker. I en undersøkelse fra 1991 oppgir 12 prosent av den norske befolkningen at de har kontakt med døde mennesker. Amerikanske og britiske studier tyder på at inntil halvparten av sørgende opplever kontakt med avdøde.

• Les også: Vanlig å føle kontakt med døde

Hanevik viser til en amerikansk studie som sammenlignet troen til karismatiske menigheter og psykosepasienter og konkluderte med at tankeinnholdet var omtrent like uvanlig.

Noe av det som skiller de to gruppene, er hvor opptatt psykosepasientene blir av tankene.

– Tankene tar over hele verdenen deres, sier hun.

Der troende som regel deler opplevelsene med andre, blir den psykotiske isolert, forklarer forskeren.

– Problemet med psykose er at ingen andre kjenner seg igjen i den virkelighetsoppfatningen du har. Sanseopplevelsene gjør at du skaper din helt egen verden.

Ukomfortabel utforsking

Også psykotiske pasienter må likevel få lov til å ha et åndelig liv, mener Hanevik.

Hun vil at helsevesenet skal våge å utforske skillet mellom tro og sykdom.

– Det har vi kanskje vært litt ukomfortable med, sier psykiateren som til daglig jobber ved Jæren distriktspsykiatriske senter.

Selv er hun troende prestedatter og åpen for at åndelige opplevelser kan være reelle.

Men ettersom det er umulig å komme fram til noe svar på om Gud finnes eller om slektninger kan fortsette å komme på besøk etter at de er døde, prøver psykiateren en annen tilnærming.

Hanevik er mer opptatt av hvilken funksjon opplevelsene har for pasientene.

Kan troen hjelpe dem i en vanskelig tid eller bidrar den tvert imot til at de blir enda sykere?

I likhet med friske troende, sier flere av pasientene i studien at erfaringene er viktige for dem.

– Det kan gi mening, støtte og trygghet i livet å føle kontakt med en Gud eller noe annet du opplever som hellig, sier hun.

Slik oppleves det for Berit når hun føler at hun endelig får hvile i armene til Gud etter å ha ligget søvnløs plaget av depresjon og hallusinasjoner.

Tror han er Jesus

Langt fra alle pasientene i studien var religiøse i utgangspunktet. Men når de setter hallusinasjonene inn i en religiøs ramme, kan det gi trøst. Det kan også hjelpe dem med å forstå mystiske, forvirrende og til tider skremmende opplevelser. Gud kan bli en følgesvenn gjennom en vanskelig sykdom.

Samtidig låner selve psykosen elementer fra religionen.

«Elmer» mener han er nærmere Gud enn de fleste. Han tror han er Guds sønn.

«Jeg kan jo ikke gå rundt og tro at jeg er Jesus uten å få tegn. Jeg vet ikke hva Jesus gjorde, jeg har aldri hatt en bibel», sier han og forteller om et av tegnene:

«Det begynte å brenne noe fryktelig, vet du. Da tok jeg hånda mi og så bare la jeg oppå og det svei som pokker, vet du, men jeg bare holdt den der helt til alle flammene var slukket og så bare så jeg på hånda etterpå – ikke et merke! Forklar det, du! Det er umulig å forklare.»

Opplevelser som dem Elmer skildrer, kan være både gode og dårlige for pasientene, forteller Hanevik.

Elmer mener selv at de har reddet ham.

«Hadde jeg ikke hatt denne troen (på å være Jesus), hadde jeg tatt livet av meg», sier han.

Å tro at han har overnaturlige evner, kan gi Elmer en følelse av kontroll i livet. Kanskje han liker forestillingene om å være en allmektig, betydningsfull person nettopp fordi han som menneske føler det motsatte, at han ikke har noen makt eller verdi.

– Samtidig blir den forestillingen en virkelighetsflukt som isolerer ham enda mer fra andre mennesker, sier Hanevik.

Farlige forestillinger

Flere av pasientene som Hanevik har intervjuet, bruker tro for å takle psykosen.

Men troen på høyere makter kan også bli farlig for dem.

For stemmene og synene har ikke alltid gode hensikter. Onde ånder kan gi beskjeder om at pasienten skal skade seg selv eller andre.

Det skjedde Hans:

«Jeg ser jo at jeg har blitt trukket av mørke krefter… Jeg tror jo så sterkt på at det er noen krefter utfor, og så har jeg jo hørt stemmer, sånne gode og onde og så sett noen slags skikkelser. Det er mye som er så heftig…»

Danny tror at Jesus er en astronaut som vil plukke ham opp dersom han prøver å begå selvmord ved å hoppe fra en bro.

Og selv om Elmer mener det er livreddende å være Jesus, ser psykiater Hilde Hanevik at det ikke hjelper ham tilbake til samfunnet.

Hun har behandlet psykotiske pasienter gjennom flere år. Det tror hun var en fordel da hun skulle intervjue pasientene. For det kan være vanskelig å følge logikken i en vridd virkelighetsforståelse.

Kan bli enda sykere

En tredjedel blir aldri friske av sykdommen schizofreni, som er en av psykosene Hanevik har studert.

En del psykiatere mener at det å fokusere på innholdet i psykosen kan gjøre pasientene enda sykere. Mens Hanevik tilhører en tradisjon som heller mot at det å utforske opplevelsene, kan hjelpe pasientene med å sortere tankene i hodet.

Noen studier viser at de som har religiøse vrangforestillinger, er sykere enn andre med psykose. Pasientene kan ha svært vanskelig for å innse at de er syke – de er overbevist om at dette er religion.

Likevel blir det feil å kategorisere alle syner og stemmer som tegn på vrangforestillinger, mener Hanevik. Noen av opplevelsene kan få plass innenfor et friskt trosliv.

Mister troen

Pasientene som regner seg som religiøse, tolker ikke nødvendigvis hallusinasjonene som religiøse opplevelser.

Om de gjør det, kan de få problemer med sin tro. Når slitsomme hallusinasjoner blir knyttet til Gud, kan religion bli til noe negativt for dem. Da blir ikke Gud lenger en trygg havn.

Ingrid hadde et godt forhold til Gud før hun begynte å føle at Han var ute etter henne. Stemmen hun hørte som hun trodde var Gud, endret seg fra omsorgsfull til ubehagelig og fordømmende.

– Det gjorde at hun mistet troen, sier Hanevik.

– Mange religiøse miljøer tror på en streng Gud. Blir ikke dette en litt for enkel inndeling i religion som noe positivt, mens negative opplevelser er hallusinasjoner?

– Religion kan også påvirke folk negativt. Men jeg tror ikke noen religion har en Gud som vil at den troende skal dumme seg ut.

Tradisjon eller sykdom?

Noen av pasientene som Hanevik snakket med, er redde for å fortelle om troen sin fordi de frykter at den alltid blir sett i lys av sykdommen.

Den bekymringen deler pasientene som sosialantropolog Mona Kiil har skrevet doktoravhandling om.

Menneskene som hun fulgte, har psykiske lidelser, men er ikke psykotiske.

De tror på helbredelse gjennom ritualer og at de kan se de døde. Slike opplevelser er de redde for at psykologene skal klassifisere som nettopp tegn på psykose, forklarer Kiil.

Samfunnsviteren mener det handler mye om hva samfunnet anser som innenfor og utenfor.

– Når du lever i et lokalsamfunn der dette er en del av verdensbildet, gir tro en trygghet for menneskene. Det er ikke psykose. Samtidig kan troen bli et tveegget sverd om den hindrer dem i å delta i samfunnet, sier Kiil, som tar doktorgraden ved UiT Norges arktiske universitet (UiT).

Hun oppfordrer behandlere i helsevesenet til å utforske den kulturelle bakgrunnen til pasientene. Å gå inn i livshistorien deres og ikke kategorisere noe som sykt bare fordi de aldri har hørt om det før.

Ruser seg på tro

Mona Kiil kjenner igjen trøsten i troen fra sin egen studie av psykiatriske pasienter.

– Troen man bærer med seg kan være viktig for å navigere i et sykdomslandskap, sier hun.

Men pasientene kan også bruke religionen som et rusmiddel, mener sosialantropologen. Det er ikke nødvendigvis sunt å dempe smerten i stedet for å ta tak i problemene.

– Mennesker har behov for å klamre seg til et eller annet når det blir vanskelig, sier hun.

Hilde Hanevik er enig i det.

– Men jeg tenker at religionen mer blir et forklaringssystem på opplevelsene pasienten har i psykosen, sier hun.

Normal religiøsitet

Kiil og Hanevik er imidlertid enige om at det er spesielt utfordrende å skille religionen fra sykdommen når pasienten har en psykose.

Det har også Jens Ivar Nergård ved UiT erfart. For noen år siden forsket etnografiprofessoren på unge psykotiske pasienter i Sverige. Han prøvde å finne ut hvordan de bygget opp den alternative virkelighetsforståelsen sin. Ofte lånte de elementer fra religionen.

– Det er ikke lett å få øye på et klart skille mellom religiøse forestillinger og manifestasjoner av psykose, sier Nergård.

– I psykiatrien vil en snever forståelse av hva som er virkelig, være en utfordring for pasientene. Da ligger det støtte i å forstå seg selv i et religiøst rom. Men om du som psykotisk tror du er Jesus, mister du samtidig muligheten til å være menneske. Du låner religionen til å kaste deg selv ut av verden.

Også Nergård mener at helsevesenet må se på hvilken funksjon religionen spiller og kan spille for den som er psykisk syk.

Han synes Hanevik kommer med et spennende bidrag til diskusjonen om hva kan regnes som normal religiøsitet og mener at ansatte i helsevesenet bør tenke gjennom slike spørsmål.

– Grenselandet mellom psykose og religiøsitet er kanskje ikke noe de tenker over i hverdagen.

Referanse:

Hilde Hanevik: The significance of religiousness in coping with psychosis. A qualitative study. Doktoravhandling ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo 2016. Sammendrag.