Muslimske kvinner kjenner Koranen bedre en deres kristne søstre kjenner Bibelen. Men begge gruppene ser på rettferdighet mellom kvinne og mann som et hovedbudskap i sine hellige tekster.
Hva skjer når en gruppe på fem muslimske og fem kristne kvinner møtes for å samtale om sine skrifter; Koranen, Hadith og Bibelen?
– Felles for både kristne og muslimer var et grunnleggende fokus på rettferdighet mellom kvinne og mann. Dette var også hovedbudskapet de selv fant i sine respektive kanoniske tekster, sier Anne Hege Grung.
I sin doktoravhandling har hun sett nærmere på hvordan kristne og muslimske kvinner tolker sine kanoniske skrifters kvinnesyn.
– Kvinnene var opptatt av at tolkninger tradisjonelt sett var altfor dominert av patriarkalske interesser, og de var både krasse og kritiske til menn som misbruker sin makt ved å hevde at Koranen eller Bibelen tillater dem å diskriminere kvinner, sier Grung.
En annen konklusjon på tvers av gruppene var at tekstene ikke uten videre kan forstås ordrett, men må tolkes ansvarlig, og at tolkeren må ha kunnskap både om tradisjon og om vår egen tid. Man skal altså ikke tro man kan eller forstår islam om man bare har lest Koranen.
Kjenner teksten
Grung sier at muslimene opplagt kjente sine tekster bedre enn de kristne, som heller gikk i kirken for å høre bibeltekstene forklart av presten, enn å lese selv.
Ingen av kvinnene i Grungs gruppe var utdannet til lærde eller prester. Alle var mellom 20 og 60 år, og alle hadde utdannelse eller praksis. Blant de kristne var det kvinner med både norsk og utenlandsk kulturbakgrunn.
Sistnevnte gruppe minnet ofte om at norskhet og kristendom ikke er synonymer, og at kristendommen har mange forskjellige kulturelle uttrykk. Disse gjorde gruppa oppmerksom på at de fleste kristne kirker i verden ikke praktiserer likestilling mellom menn og kvinner.
– Jeg opplevde gruppa som veldig positiv, de hadde mye å si og var generøse. På en måte ble disse møtene et fristed der man kunne snakke åpent om sin tro og religion, sier Grung.
Koranen større betydning enn Bibelen
Det ble raskt tydelig at Koranen nøt større respekt hos muslimene enn Bibelen hos de kristne.
– Koranen er for muslimer Guds åpenbaring, men for kristne er det Jesus som er Guds åpenbaring. Det gjør at Koranen har en annen betydning for muslimer enn Bibelen har for kristne, forklarer Grung.
Det er med andre ord ikke det samme som står på spill når tekst skal diskuteres for de to gruppene. For de kristne var det greit å avvise bibeltekst de ikke likte når det gjaldt kvinner og kjønnsroller, mens for muslimene var det viktig å finne mening i teksten. Å avvise en korantekst var for dem utenkelig.
– Det var nesten slik at de muslimske kvinnene hadde mer respekt for Bibelens tekst enn de kristne, som på sin side greit kunne avfeie en tekst som hårreisende – både i Bibel og Koranen, forteller Grung.
– Men det alle fant i hverandre, var et moralsk fellesskap som helt avviste kvinneundertrykking på kristent eller muslimsk grunnlag. Ingen fant i sin religion at mannen var overlegen kvinnen.
Skal kvinnen få stryk?
– Jeg hadde på forhånd plukket ut tekster som omtalte bestemte ting om kjønnsroller, som gruppa skulle diskutere, forklarer Grung. For eksempel denne nedenfor, sure 4:34 fra Koranen i Einar Bergs norske oversettelse:
Annonse
«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem, fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk.»
– Sure 4:34 brukes gjerne av ikke-muslimer som et argument for at islam er en kvinneundertrykkende religion. Men man ikke kan trekke slike enkle og direkte slutninger fra religiøse tekster, sier Grung.
Faktisk – forteller hun – kan muslimske kvinner tolke slike tekster til sin fordel. Men, hvordan er det mulig?
– De muslimske deltakerne avviser at sure 4:34 legitimerer vold mot kvinner. De påpekte at en sentral norm i Koranen er at man ikke skal såre andre. De tolker teksten slik at mannen må være en støtte for kvinnen. Den sterkere parten er moralsk forpliktet til å støtte den svakere, og hvis kvinnen er den sterke i forholdet, må hun støtte mannen.
– Hvordan kommer de fram til det?
– De går tilbake til originalen på arabisk. Ordet qiwama som ble oversatt som «bestyrerautoritet» eller «formynder» på norsk, kan også tolkes i betydningen «å være en støtte».
– På den måten klarer de å snu betydningen av teksten. Fra å være en tekst som sikrer mennenes autoritet over kvinner, er det blitt en tekst som krever gjensidig støtte mellom ektefellene, sier Grung.
Frelst gjennom barnefødsel?
De kristne fikk utfordringer i form av Paulus brev til Timoteus:
«En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen (…)»
– Hvordan reagerte de kristne kvinnene på dette?
– De avviser teksten og sier at den ikke samsvarer med det kristne budskapet om likeverd mellom mennesker. De trekker autoriteten til Paulus i tvil i dette tilfellet.
Annonse
– De opplever at Jesus praktiserte likeverd mellom kjønnene, slik at fortellingene om han opphever andre bibelske tekster som står for noe annet, sier Grung.
Kristne føler seg likestilte
Anne Hege Grung. (Foto: Lorenz Kazaleh, CULCOM, Universitetet i Oslo)
Grung forklarer at de kristne kvinnene opplevde at de var likestilte i sin religion, og fornøyde med forholdet mellom kvinne og mann.
Kristne i Norge har opplevd å få kvinnelige prester og biskoper, og de kristne deltakerne i prosjektet følte ikke behov for endring i Den norske kirke på dette området.
De muslimske kvinnene ønsket imidlertid å arbeide for en endring både i muslimske miljøer i Norge og kanskje særlig i muslimske majoritetssamfunn som Pakistan.
– Det var de helt åpne på, og de mente selv de fant mye støtte i Koranen for dette synspunktet, sier Grung.
