Et økende antall unge norske kvinner begynner med hijab selv om deres mødre kanskje aldri har dekket til hodet. (Foto: Colourbox)
Et økende antall unge norske kvinner begynner med hijab selv om deres mødre kanskje aldri har dekket til hodet. (Foto: Colourbox)

Historien om hijab

Midtøsten-forsker Berit S. Thorbjørnsrud minner om at hijab symboliserer alt fra fromhet til motstand, frigjøring og tvang.

Published

Thorbjørnsrud holdt nylig foredraget Motstand mot hijab, motstand med hijab på Blinderen i Oslo, for å forsøke å plassere hijabdebatten i et faglig perspektiv.

Fakta om muslimske hodeplagg

Hijab:Hodeplagg som trekkes fram i panna, festes under haka og dekker nakke, bryst- og skulderparti.

Fargene skal være nøytrale og stoffene skal ikke være gjennomsiktige.

Hijab viser ofte til hele den moderne islamske kvinnedrakten slik den ble utformet på 1970-tallet.

Niqab: Er et slør som dekker hele ansiktet, med bare en smal stripe til øynene.

Omfatter ofte også strømper og hansker, og brukes sammen med en heldekkende drakt og hodeplagg.

Chador: Er vanligvis svart, men finnes også i andre farger og mønstre.

Er heldekkende, med åpning for ansiktet, hender og føtter.

Brukes særlig i Iran.

Abaya: En lang svart kappe som svøpes om kroppen som ofte brukes sammen med hodeplagg.

Noen bruker også svarte strømper og hansker til drakten.

Brukes særlig i Saudi-Arabia.

Burka: Slør som dekker hele ansiktet, med en liten åpning for øynene, som brukes sammen med en ankellang drakt.

Brukes mest i Afghanistan, og i de pakistanske grenseområdene.

Lenke: Vil forby niqab ved universiteter og høgskoler, Dagbladet

Hun har vært involvert i flere hijabdebatter, og mener at det knapt er noe klesplagg eller symbol som er så gjennomforsket som hijab. Hun hevder at den innsamlede kunnskapen får stadig mindre plass i debattene.

Thorbjørnsrud er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Hun er religionsforsker og har jobbet i mange år med religion, kjønn og kroppssymbolikk i Midtøsten. Hun har også forsket på forholdet mellom religionsfrihet og likestilling i Norge.

Hun forteller at vi kan følge former for slør for kvinner tilbake til assyrisk tid, altså gjennom mer enn 3500 år. Senere ble ulike former for slør inkorporert i jødedom, kristendom, og til slutt islam.

Noe religionsspesifikt slør fikk vi ikke før det nye sløret, eller hijaben, ble utformet i Midtøsten på 1970-tallet.

Hijab som motstand

Men lenge før 1970-tallet, da vestlige land koloniserte Midtøsten, la franskmennene og engelskmennene ofte stor vekt på det å frigjøre kvinnene fra det de mente var en slavelignende tilværelse, nettopp symbolisert ved det at de brukte ulike former for slør.

Men kolonimaktenes tilsynelatende omsorg for kvinner ble ikke omsatt til kvinnevennlig politikk, snarere tvert i mot, forteller Thorbjørnsrud.

Kolonimaktenes undertrykkelsespolitikk og fokus på sløret på midten av 1800-tallet bidro for eksempel i Algerie til at mange flere kvinner brukte mer slør enn tidligere for å uttrykke motstand mot kolonimaktene, og for å uttrykke sin algeriske nasjonalfølelse.

Men, i begynnelsen av det tyvende århundret begynte også kvinnefrigjøringsbevegelser, deriblant sterke kvinnegrupper, å kaste sløret og generelt kjempe for at kvinner skulle få innpass i utdanning og gradvis i lønnsarbeid.

Dermed startet det som var trenden helt fram til syttitallet. Når kvinner fikk høyere utdanning, begynte de med såkalte europeiske klær, og de sluttet å dekke til håret, nettopp som et symbol på sin nye status.

Denne trenden var felles for kvinner tilhørende alle religiøse grupper.

Heller ikke nå kunne man se noen forskjell mellom for eksempel kristne og muslimske kvinner. På denne måten ble bart hode og bart hår et symbol på det å være moderne, høyt utdannet og gjerne med høy klassetilhørighet.

Hijab i Tyrkia

99 prosent av befolkningen er muslimer og over 60 prosent av kvinnene går med hijab.

I Tyrkia har det vært ulovlig med hijab på universitetene siden 1997, men i fjor løftet de forbudet fordi mange mente at det stengte kvinner ute fra høyere utdanning.

Men bare noen måneder etter ble det igjen forbudt, noe som ble sett på som en politisk seier for sekulære tyrkere.

Lenke: Turkey’s Parliament  lifts scarf ban, International Herald Tribune
 

Påbud og forbud

To andre ting bidro også til å gjøre sløret kontroversielt. To statsledere gikk svært langt i sin moderniseringsiver: Atatürk i Tyrkia og Resa Sjah i Iran forsøkte begge å forby slør og tilsvarende mannlige hodeplagg og religiøse symboler.

For mange iranske kvinner var sløret nå blitt et potent motstandssymbol mot en forhatt despot, og i Tyrkia er det klart at de tidligere autoritære tiltakene mot slør har gjort nettopp sløret til en måte å vise motstand mot regjeringen og myndighetene på.

Nå er det påbudt for iranske kvinner å dekke seg til, og bart hår har igjen blitt til et symbol på motstand.

– Både forbud og påbud bidrar til å endre ett og samme plaggs betydning for de som er involvert. Men man skal samtidig ikke glemme at for mange iranske kvinner representerer en eller annen form for slør fortsatt en integrert og uproblematisk del av deres klesdrakt.

– Men, for andre iranske kvinner er det helt klart at per i dag så representerer det påtvungne sløret noe de absolutt ønsker å kaste ved første anledning.

Hijab i Egypt

Egypt har også en sekulær stat, og oppfordrer ikke kvinner til å dekke seg til.

Allikevel går mellom 70 og 80 prosent av kvinner med en type hodesjal.

Hijab blir hovedsaklig sett på som et politisk symbol.

Lenker: Egypt anchorwomen battle for hijab, BBC News

Stifled, Egypt’s Young Turn to Islamic Fervor, NY Times

Det nye sløret

Frigjøringsbevegelsene innfridde ikke befolkningenes forventinger i Midtøsten, og 1970-tallet ble en brytningstid som utløste sterke religiøse bevegelser. Disse inspirerte blant annet til dannelsen av nye islamistbevegelser med islamske samfunn som mål.

Det var blant kvinnelige iranske studenter med denne typen sympatier at det nye sløret ble skapt. De tilhørte hovedsakelig lavere klasselag og hadde kjempet hardt for å få en utdannelse.

De ønsket å bidra til et mer rettferdig samfunn. På universitetene ble de konfrontert med de øvre klasselags kvinners tilgang på moter, smykker, hårfrisyrer og så videre - en stil som få andre hadde råd til, selv om de hadde ønsket det.

De iranske kvinnene meldte seg dermed ut av konkurransen som de bare kunne tape, og som et symbol på at de hadde andre idealer kledde de seg i en billig heldekkende diskret drakt bestående av en lang kjole og et vidt tørkle, som ble knyttet for å dekke hode, hår og hals.

– Disse kvinnene definerte seg som anti-materialister, anti-imperialister, og var mot det autoritære urettferdige samfunnet.

– Kvinnene bak det nye sløret ønsket dessuten kvinnene inn i utdanning og lønnsarbeid, og de så den nye drakten som en billett til friere mobilitet, som en beskyttelse mot uønskede tilnærmelser fra menn, og som en beskyttelse mot sladder som kunne skade deres rykte.

Thorbjørnsrud forteller at det var mange ulike motiver bak oppfinnelsen av det nye sløret, men mener at disse pleier å falle ut av den norske hijabdebatten.

– I debatten vår blir kvinner med slør kun til uforståelige ekstremister. Dette egner seg til å legitimere motstand mot bruk av hijab, og til sammenligninger mellom for eksempel hijab og hakekors.

Hijab i Iran

Den iranske revolusjonen i 1979 gikk hardt utover kvinnerettigheter, og det ble påbudt for kvinner å gå i en sid kåpe eller kappe og et sjal som dekker håret.

Noen kvinner går også med chador, et stort heldekkende sjal som dekker kroppen, men ikke dekker ansiktet.

Frem til den islamske revolusjonen i 1979 var det ulovlig med religiøse symboler i det offentlige rom, og både hijab for kvinner og skjegg for menn var forbudt.

LenkerWikipedia

Molding the Ideal Islamic Citizen, NY Times

– Ikke lenger islamisme-symbol

Men, sier Thorbjørnsen, det er viktig å merke seg at 1970-tallets kvinnelige studenter ikke vendte seg tilbake til mødregenerasjonens slør, men at de utformet et nytt slør.

Dette plagget skulle symbolisere at de var moderne, utdannede og samtidig vise deres status som ærbare kvinner, gudfryktige muslimer og motstanden av uretteferdige materialistiske samfunn. Denne drakten ble utgangspunktet for det vi i dag kaller hijab.

Drakten ble fort populær, gikk raskt gjennom store endringer og mistet mye av sin ideologiske symbolikk. Ifølge Thorbjørnsrud kan hijab i dag derfor ikke automatisk assosieres med noen islamistiske sympatier.

– Det nye sløret har blant annet blitt definert som mote, det kommer i luksusutgaver og det vises i skredderversjoner på femstjernes hoteller.

– Hijaben har fremfor alt blitt noe millioner av muslimske kvinner i mange forskjellige land bruker for å uttrykke sin religiøse identitet og personlighet med bruk av farger, nåler og spenner. Hijaben brukes i dag sammen med smykker og kobles med bukser og skjørt i varierende lengde.

Hijab i Pakistan

Det er ikke påbudt med hijab i Pakistan, men mange steder er det sterkt sosialt press, spesielt på landsbygda.

Mange pakistanske kvinner bruker dupatta eller chunari, lange sjal laget av lett materiale som matcher antrekket.

Mange bruker også et plagg de kaller pak-chadar, et hodesjal med separat ansiktsslør.

I de store pakistanske byene er det uvanlig å gå med hijab.

Lenke: Wikipedia

Hijab i Norge

Thorbjørnsrud forteller at et økende antall unge norske kvinner begynner med hijab selv om deres mødre kanskje aldri har dekket til hodet. Hun sier forskningen viser at hijabbruk har mange årsaker.

– De som bruker hijab kan være påvirket av den generelle dreiningen mot religion som man ser i verden i dag.

– De kan være påvirket av prosesser i den islamske verden, av den eskalerende kritikken av islam og muslimer, eller av dagens enorme kroppsfokus.

– Hijab kan også benyttes som en motstand mot den kommersialiseringen og pornofiseringen av kvinnekroppen som finner sted rundt oss hele tiden

– Men den kanskje viktigste grunnen dreier seg om fromhet - at det å bære hijab er en måte å uttrykke at man forsøker å være et godt menneske som søker å leve i pakt med Guds vilje. Det dreier seg om å finne en måte å leve som en troende muslimsk kvinne i en krevende tid i et forvirrende samfunn, sier hun.

Når hijab debatteres i Norge i dag, mener Thorbjørnsrud at det er en tendens til å trekke en endimensjonal linje fra syttitallets Midtøsten og frem til i dag.

Hijab i Saudi-Arabia

Hijab er påbudt i Saudi-Arabia.

Alle muslimske kvinner må gå i en hel kappe (abaya) og dekkende hodeplagg med slør foran ansiktet.

Kvinner har ikke lov til å ha på seg sterke farger som kan tiltrekke seg menn.

Kvinner har ikke lov til å kjøre bil eller motorsykkel.

Kvinner har ikke stemmerett i Saudi-Arabia.

Lenke: Wikipedia

– Det lanseres konspirasjonsteorier om skjulte maktstrukturer som manipulerer naive unge jenter. Dette perspektivet holder ikke mål, sier hun.

Hvorfor folk mener det de mener

Hun mener også det gjøres lite for å klargjøre bakgrunnen for hvilke meninger folk har om hijaben her i landet.

– Noen som snakker i debatten er generelt i mot innvandrere, noen er i mot religionens plass i den offentlige sfære, noen kommer med bakgrunn fra for eksempel Iran, og har vært utsatt for personlige sanksjoner fordi de har hatt motstand mot å bære hijab, og noen er vokst opp i Norge og ser dette som et fromhetssymbol for seg.

– Man finner et vell av ulike posisjoner som folk snakker ut fra. Og når man blander uten å i det hele tatt forsøke å analysere hva det er folk egentlig sier, så blir det en eneste røre. Resultatet er at de mest ekstreme motstanderne av hijab får mest plass i debatten.

Hijab i Afghanistan

Afghanske kvinner var av Taliban lovpålagt å gå med burka, et sjal som dekker hele kroppen, hodet og ansiktet, med bare et lite vindu til øynene som er dekket av et nett.

Før Taliban tok makta i landet var det ikke særlig vanlig å gå i burka i byene.

Burka er ikke lenger påbudt i Afghanistan, men lokale krigsherrer i sydlige deler av landet har beholdt skikken, og her må kvinner gå med drakten for ikke å bli trakassert av lokale myndigheter.

Lenke: Wikipedia

– Handler om fritt valg

Thorbjørnsrud mener hijab-debatten handler om fritt valg, men peker på at det forskningsmessig er vanskelig å definere for hvem og når det er snakk om fritt valg, og hvem som skal avgjøre hva fritt valg er i forhold til hijab.

Hun sier vi vet at noen norske jenter og kvinner tvinges til å bære hijab mot sin vilje, at mange påvirkes og inspireres av venner og medstudenter, og at mange definerer hijabbruken sin som fritt valg.

– Vi vet at mange kanskje selv er den eneste kvinnen i familien med hijab, at en del foreldre er i mot at barna deres går med hijab, og vi vet at mange betaler en høy pris for bruk av hijab i form av blikk, erting, skjellsord eller at de får sparken på jobben, sier Thorbjørnsrud.

Hun forteller også at vi vet at mange er stolte over å bære hijab, og vi vet at mange er sterkt i mot både påbud og forbud når det gjelder hijab.

Hijab i Somalia

De fleste i Somalia er sunni-muslimer, og mange går på koranskole som barn.

Hijab er ikke påbudt, men blir allikevel brukt mye av gifte kvinner.

De kaller hodeplagget for shash, og dekker også til overkroppen med et sjal de kaller garbasaar.

Til hverdags går kvinnene ofte med en kjole de kaller guuntino - et langt tøystykke som bindes over skulderen og rundt livet.

Noen kvinner bruker det arabiske sløret niqab, som dekker hele ansiktet.

Lenke: Wikipedia

 

– Lytt til informantene

Som forsker, mener Thorbjørnsrud at vi må lytte til de som sier at de går med hijab frivillig.

– I et faglig perspektiv kan man ikke bare forkaste dette og si at de muslimske kvinnene ikke vet bedre. Som forsker må man faktisk lytte til sine informanter. En forskers oppgave stopper aldri med hva informanten sier, man må alltid sette informantens utsagn i sammenheng og stille spørsmål ved dem.

– Men man kan ikke innta en maktholdning til sine informanter og si at de tar feil av sine egne liv. At i stedet for å lytte til seg selv, så må de lytte til meg som vet best for dem.

– Da slutter man å være forsker, og går inn i rollen som autoritær leder. Og er det noe kvinner både med og uten hijab synes å ha fått mer enn sin del av de siste 150 år, så er det folk som skal bestemme hva de skal ha på seg, avslutter Thorbjørnsrud.