Debatten går og går om forskernes evne og vilje til å formidle sin forskning ut til et større publikum – gjennom media. Nå er nye tall kommet på bordet.

Det er Abelia som har gjennomført en undersøkelse, sammen med byrået Madigan.
Er det vanskelig å få faglige ansatte til å stille opp i media? er et av spørsmålene topplederne ved 13 forskningsinstitusjoner har svart på.

Ingen svarer at dette ikke er et problem. Men 38 prosent av topplederne oppgir at det i liten grad er et problem.

Resten - 62 prosent - kan derimot fortelle at det er et problem å få fagansatte til å snakke gjennom media. For 31 prosent er det i noen grad et problem. For 23 prosent er det et stort problem, og for åtte prosent er det et svært stort problem.

Samtidig mener alle lederne ved forskningsinstitusjonene at det er viktig å få synliggjort kompetansen, og alle mener at kunnskapsbedrifter har høyere omdømmerisiko enn andre bedrifter.

Bildet er altså ganske grimt: Lederne ved forskningsinstitusjonene vil ut med fag og spisskompetanse, men får det ikke til, fordi forskerne ikke stiller opp.

Tid eller vilje

NTNU har rapportert at det bare er 20 prosent av forskerne der som hadde formidlet sin forskning ut i media siste 12 måneder. Antagelig står det ikke bedre til på andre institusjoner.

Så hvorfor formidler ikke forskerne?

Er de uvillige - eller rekker de det ikke innimellom forskning, undervisning og komitéarbeid?

Noen forskere rekker det. Det er mange gode formidlere i forskerstanden, som bruker tid og krefter på å la seg intervjue, skrive, blogge og tvitre. De er ikke dårligere forskere enn andre, men blir antagelig mer lest og mer kjent.

Andre mener at tida simpelthen ikke strekker til. Men kanskje er også tidsklemma en behagelig sovepute når man skyr anstrengelsen ved å uttrykke seg enkelt eller frykter kollegaenes respons.

Vi hører ofte om forskere som er redde for eller får oppleve kritikk fra kollegaer for sine forenklede framstillinger av forskning i mediene, at den populariserte formen ikke har høy status innad i forskermiljøene, men heller øker risikoen for å få det fryktede stemplet Lettbeint.

Hva gjør lederne?

Abelia/Madigan-undersøkelsen tar ikke opp hva lederne gjør med situasjonen. Jeg mener at dette er det viktigste spørsmålet å stille.

Ledere som så gjerne vil, men ikke får det til, er ikke uten verktøy. Det ligger mye fruktbar kraft i ros og ressurser. Lederne kan øke statusen til forskere som formidler og de kan belønne i tid og penger.

Lederne ved forskningsinstitusjonene kan gjøre som andre ledere og foreta langsiktige investeringer. Formidling av fag bør inn i utdanningsløpet og bli obligatorisk i doktorgradsutdanningen.

Forskningsformidlling kan ikke være et overskuddsfenomen for forskningsinstitusjonene, basert på forskernes egen vilje og evne. Det må satses systematisk. Og det er et lederansvar.