Sansene lurer oss til å se i mørket

Selv uten noe lys kan vi følge håndens bevegelser med øynene. Vi tror til og med vi kan se den, viser nytt eksperiment.

Publisert

Om synestesi:

Synestetikere er personer som opplever en form for sammenfall mellom sansene. Et typisk eksempel er at man opplever at ukedager eller bokstaver har en bestemt farge.

Thomas Alrik Sørensen anslår at omkring 1 av 20 mennesker har en eller annen form for synestesi.

Forestill deg at du er i et rom uten lys. Du vifter med hånden foran ansiktet ditt. Kan du se hånden? Teoretisk sett vil svaret være nei, men i praksis er det litt annerledes.

Forskere fra University of Rochester i USA har satt 129 personer til å utføre nettopp den øvelsen, og de fleste kunne faktisk følge hånden med øynene.

– Ifølge den nåværende forståelsen av et naturlig syn, er det ikke mulig, sier hjerneforsker Duje Tadin, som står bak undersøkelsen, i en pressemelding fra universitetet.

Ved hjelp av en såkalt eye tracker kunne forskerne likevel registrere at over halvparten av personene kunne «se» håndens bevegelser med øynene.

Sansene våre påvirker hverandre

Forskerne bak undersøkelsen mener forklaringen er at vi kan merke hånden. Det påvirker det vi ser, og derfor kan vi i praksis ikke vite hvor mye som skyldes synssansen og hvor mye som kommer fra de andre sansene, sier forskerne.

Thomas Alrik Sørensen, som forsker på visuell persepsjon og bevissthet, er enig i at sansene kan påvirke hverandre, uten at vi nødvendigvis oppdager det.

– Vi får tilbakemeldinger fra øynene og fra musklene, og vi er så vant til at de følger hverandre at de synkroniserte bevegelsene påvirker synsrepresentasjonen, slik at man kan fornemme et visuelt sanseinntrykk, sier han.

På den måten kan et inntrykk fra følesansen gi et svakt utslag hos synssansen. Men det omvendte er også mulig.

– Det er for eksempel mange idrettsutøvere som visualiserer den øvelsen de skal utføre, noe som ser ut til å påvirke de områdene i hjernen som skal brukes i øvelsen. Så vi har et bestemt nettverk som representerer et bestemt handlingsmønster, som normalt inneholder informasjon knyttet til både syn og bevegelsessans.

– Når vi skal bruke synssansen og bevege kroppen vår, kan assosiasjonen være så sterk at stimulering av bare den ene fører til en svak aktivitet i den andre, sier Thomas Alrik Sørensen.

Synestesi – lidelse eller superkraft?

Forskerne bak undersøkelsen mener selv at forsøkspersonene kunne følge hånden sin fordi følesessansen vår kan påvirke synssansen.

For å teste den hypotesen fant de fram til en rekke forsøkspersoner som hadde synestesi. Det er en tilstand hvor sansene henger sammen på kryss og tvers.

– I noen tilfeller ser personen bokstaver i bestemte farger, og i andre kan fargene eller bokstavene føles på en bestemt måte. Vi har for eksempel snakket med en person som assosierte bokstaven «J» med noe som har pels, sier Sørensen.

– Vi vet ikke helt hvordan synestesi oppstår, men det kan antagelig spores tilbake til de første leveårene. Etter fødselen skjer det en eksplosiv vekst av hjerneceller, men veksten avtar etter hvert drastisk. For å optimere systemet beskjæres irrelevante forbindelser, mens andre styrkes. En toåring har for eksempel langt flere forbindelser enn en seksåring, sier Sørensen.

Synestetikere ser enda bedre i mørke

Synestetikerne skulle gjennom samme tester i det mørke rommet, og de var enda flinkere til å følge hånden i mørket. Et enkelt tilfelle var ganske bemerkelsesverdig: En av testpersonene kunne følge sin egen hånd med 95 prosents nøyaktighet – altså like nøyaktig som hvis lyset hadde vært på.

– Det kan skyldes at de har flere forbindelser mellom funksjonelle systemer i hjernen, noe som hos andre er mer strømlinjeformet, sier Sørensen.

Ikke mulig å jukse

Hvis man er litt kritisk anlagt, kunne man spørre om man ikke bare kan forestille seg at man ser en hånd, og så følge bevegelsene sine. Men det avviser forskerne.

– Du kan ikke bare forestille deg at det er en hånd foran deg. Hvis det ikke er et objekt som beveger seg, vil øynene bevege seg i rykk og napp, sier David Knill, som også har vært forfatter på studien, i en pressemelding fra universitetet.

Resultatene skyldtes heller ikke at forsøkspersonene bare kunne merke hvor hånden var. De ble nemlig spurt om de kunne se hånden foran seg, og de som svarte at de kunne se hånden, var også betydelig flinkere til å følge den med øynene.

Referanse:

Kinesthesis Can Make an Invisible Hand Visible, Psychological Science 2013, doi:10.1177/0956797613497968

 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.