Årsaken til situasjonen kan være så mangt.

Alderdom. Kreft. En sjelden sykdom i nervesystemet.

Men resultatet er det samme: Et liv er i ferd med å renne ut. En gang i løpet av de neste dagene eller ukene vil døden være et faktum.

Det er i denne perioden det av og til skjer noe spesielt.

Den døende våkner kanskje opp en morgen og har hatt den mest livaktige drøm. Som om det skulle ha vært virkelighet. Personen har møtt sin for lengst avdøde mamma, eller en kjær venn som måtte gi tapt for sykdom for noen år siden. Eller et barn som døde så altfor tidlig.

Eller alle sammen.

Kanskje var det ikke engang i søvne. Tvert imot oppstod de besynderlige synene på høylys dag, midt mens pasienten hadde besøk av sine kjære, eller sykepleieren var innom for å sjekke formen.

Uansett omstendigheter er det stor sannsynlighet for at opplevelsen var positiv og meningsfull. Den handlet kanskje om kjærlighet. Eller om avslutning, forsoning og tilgivelse etter noe som har gnaget lenge.

Slike syner og drømmer før døden er blitt rapportert av døende og pårørende i århundrer. De har vaket rundt i folkekulturen som rykter og røverhistorier.

Men i de siste åra er noe i ferd med å skje.

Dødsdrømmene har gjort sin entre i vitenskapens verden.

Fra Japan til Moldova

I senere tid har fenomenet blitt dokumentert i flere ulike kulturer.

Forskere fra Japan sendte for eksempel en spørreundersøkelse til de etterlatte etter kreftpasienter som hadde dødd. Over 20 prosent kjente til at pasienten hadde hatt slike spesielle drømmer eller syner før døden.

En studie blant pårørende i India viste at 30 prosent rapporterte om slike opplevelser. Og tallet var nesten 40 prosent i en undersøkelser fra Moldova.

Men den som virkelig har grepet fatt i dødsdrømmene, er Christopher Kerr fra Hospice & Palliative Care Buffalo i USA.

Med døden som fiende

Et hospice er en institusjon for mennesker som skal dø.

Helsepersonellet som jobber der, har ikke som mål å redde liv. I stedet vil de lindre, støtte og trøste på veien mot slutten.

Før Christopher Kerr som ung hjertelege søkte på en helgejobb på Hospice Buffalo, var refleksen heller å kjempe mot døden. Med alle midler.

– Som mange leger hadde jeg aldri tenkt på at døden kunne være noe mer enn en fiende som skal bekjempes, skriver Kerr i boka Death is but a dream, utgitt i 2020.

Men møtet med hospicet skulle endre den unge legens syn på både døden og verdien av det som skjer i tida der alt håp egentlig er ute.

Et usynlig spedbarn

Det var en helt spesielt hendelse som vekket Kerrs nysgjerrighet for drømmer og syner før døden.

72 år gamle Mary var en av Kerrs første pasienter ved Hospice Buffalo. En dag var han til stede mens familien var samlet for en hyggelig stund sammen med den syke damen.

Så, uten videre, begynte Mary å vugge en usynlig baby i armene, forteller Kerr i boka.

Hun kysset og strøk spedbarnet, som hun kalte Danny, og virket ekstremt fredfull og fylt av lykke.

Tilskuerne forstod imidlertid ingenting. Var dette en hallusinasjon? En reaksjon på medisiner? Ingen kjente til noe barn som het Danny.

Ikke før Marys søster kom dagen etter, fikk gåten en oppklaring. Hun kunne fortelle at dette var navnet på et dødfødt barn som Mary hadde fått før de andre barna hennes kom til verden. Hun hadde vært svært plaget av denne hendelsen, men aldri fortalt om den til familien sin.

Ingen spurte pasientene

For Kerr ble det snart klart at hendelsen ved Marys sykeseng slett ikke var unik. Tvert imot kunne ansatte ved hospicet fortelle at mange av deres pasienter hadde spesielle drømmer og syner i tida før døden.

Etter hvert møtte Kerr en rekke døende mennesker som hadde slike erfaringer.

Interessen var vekket. Hva var egentlig disse rare hendelsene, som i mange tilfeller ga dyp, eksistensiell mening for pasientene? Og hvorfor stod det ingenting om dette i lærebøkene?

Kerr begynte å lete i forskningslitteraturen. Men det var ikke særlig mye solid å finne. Studiene som fantes, var ofte basert på en enkelthendelse. Eller på beskrivelser fra leger og sykepleiere, ikke fra pasientene selv.

I mange av undersøkelsene virket det dessuten som om forskerne var mest opptatt av å tolke fenomenet inn i sin egen overbevisning, skriver Kerr i boka si.

For parapsykologene ble drømmene beviser for spøkelser eller et liv etter døden. For freudianere et uttrykk for undertrykte lengsler. For teologene et hint om Guds eksistens.

Kerr var imidlertid ikke så interessert i beviser for verken Vårherre eller Freuds teorier. Han ville vite: Hvordan oppleves dette av pasientene? Og hvilken betydning har drømmene for dem og deres møte med døden?

Her var det bare en ting å gjøre:

Forske selv.

Dokumenterte opplevelser

I dag, 20 år senere, har Kerr og kollegaene publisert en rekke studier om drømmer og syner før døden. Undersøkelsene er basert på intervjuer med pasienter som forskerne har fulgt igjennom deres siste måneder, uker og dager.

Og de viser at fenomenet er svært vanlig.

En studie fra 2014 konkluderer med at de fleste pasientene hadde minst én episode der de opplevde spesielle drømmer eller syner som føltes veldig livaktige. Halvparten av dem hadde opplevelsene mens de sov, mens resten så synene i våken tilstand.

Mange av drømmene inneholdt møter med døde eller levende venner eller familiemedlemmer – ja til og med kjæledyr.

Jo nærmere døden pasienten var, jo oftere dukket de døde opp i drømmene. Disse møtene så også ut til å gi mer trøst enn drømmer om levende mennesker eller andre hendelser.

I mange tilfeller opplevde pasientene at drømmene ga trøst og ro, eller forsoning med vanskelige hendelser i livet. Ja, til og med forsoning og fred i møte med selve døden.

Kerr understreker likevel at døden ikke nødvendigvis kom som noen mild omfavnelse. Eller at drømmer og syner alltid bringer lindring og trøst.

– Opptil 18 prosent av drømmene blant våre studiepasienter var oppskakende, skriver Kerr i boka si.

Hjalp i sorgen

Til tross for dette viste en studie fra 2020 at pasienter som hadde de spesielle drømmene, oftere opplevde posttraumatisk vekst, altså det å komme styrket ut og vokse psykisk etter en traumatisk opplevelse.

Undersøkelser har også vist at de døendes drømmer påvirker de pårørende. Familie og venner til pasienter med gode drømmer og syner, opplevde at dette hjalp i sorgprosessen.

Men holdningene til disse rare drømmene ser ut til å ha noe å si. Mange pasienter kvier seg for å fortelle om synene sine.

De er redde for å bli ansett som sprø, og tør kanskje ikke å dele opplevelsene selv med sine nærmeste. Ofte med god grunn. De færreste aner at dette fenomenet er vanlig, og det kommer sjelden noe godt ut av å fortelle folk at du ser ting som ikke finnes.

Det kan være et problem, ifølge Kerr og kollegaene.

For en studie publisert i 2021 viste at positive holdninger til drømmene og synene var sterkt koblet til en bedre sorgprosess både for pasienten selv og familien.

Og her er vi inne på Kerrs hjertesak:

Vi må slutte å tie i hjel dette fenomenet!

Hva enn disse drømmene skyldes, virker det som om de er en del av en grunnleggende menneskelig evne til å hjelpe seg selv i den siste time, mener Kerr.

Når vi fortier og ignorerer dette fenomenet, kaster vi samtidig bort et kraftfullt redskap for å takle og tolerere det aller vanskeligste i livet.

Bare delirium?

Når man leser om forskningen og fortellingene fra de amerikanske hospice-legene, er det vanskelig å tro at det er mulig å overse disse karakteristiske hendelsene ved livets slutt.

Men hvordan er det blant forskere i Norge? Finnes det noen bevissthet om de døendes rare drømmer her?

I første omgang ser det ikke helt slik ut. Forskning.no kunne ikke finne noen forskere som studerer dette.

Ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp – et senter nettopp for behandling av pasienter som er døende eller alvorlig kronisk syke – hadde de ingen vi kunne spørre om temaet. De foreslo å kontakte noen som jobber med delirium.

Og her ligger kanskje litt av problemet:

I alvorlig sykdom og i livets siste fase er det nemlig svært vanlig å ha delirium, en forvirringstilstand hvor hjernens funksjoner svikter.

Frykt og forferdelse

I likhet med Kerrs drømmer, opplever den deliriske pasienten også å se syner. Kanskje har både leger og sykepleiere bare oppfattet fortellinger om rare drømmer som en form for forvirring eller delirium?

– Jeg tenker at her må det være en stor overlapp, sier Leiv Otto Watne ved geriatrisk avdeling på Oslo Universitetssykehus. Han er en av få forskere, både i Norge og i verden, som forsker på delirium – altså nok et svært vanlig, men lite utforsket fenomen.

Han stiller spørsmål ved hvordan det er mulig å skille mellom de to. Men Kerr, som har forsket på begge deler, mener det er vesentlige forskjeller. I motsetning til delirium er drømmene og synene strukturerte, meningsfulle og ofte positive.

Watne bekrefter at det er en stor forskjell.

– Delirium oppleves sjeldent som positivt. Tvert imot er det ofte ubehagelig og skremmende.

Pasientene kan møte spøkelser og monstre, eller de er overbevist om at de blir forgiftet eller angrepet med sverd. De skjønner ikke hvor de er og kan kjempe for livet mot legen som vil gi dem medisiner.

Andre er ikke like utagerende, og blir ikke oppdaget. Etterpå tør de kanskje ikke å fortelle om disse opplevelsene til verken legen eller familien.

– Det er et kjempeproblem. Slike opplevelser kan være traumatiske nok til å gi posttraumatisk stressyndrom, sier Watne.

Han mener vi trenger mer kunnskap om slike fenomener, og roser Kerr og kollegaene for å forske på det.

Det gjør også Øystein Buer, sykehusprest ved Rikshospitalet i Oslo.

Han forsker faktisk selv på opplevelser ved dødens dør.

Nær-døden-opplevelser

– Ja, jeg jobber med nær-døden-opplevelser. Vi driver for tiden og samler data fra pasienter, forteller Buer.

Noen mennesker som gjenopplives etter å ha vaklet på dødens rand, for eksempel ved hjertestans, forteller om skjellsettende opplevelser fra tiden de teknisk sett var døde. Det er dette som kalles nær-døden-opplevelser.

Buer understreker at dette ikke er det samme som Kerrs dødsdrømmer, og at hans kommentarer må ses i lys av at han selv ikke har forsket på drømmer og syner. Når det er sagt, er det ikke til å komme fra at de to fenomenene har flere likheter.

Både nær-døden-opplevelser og dødsdrømmene kan opptre både i bevisst og ubevisst tilstand. De handler gjerne om avdøde kjente, og begge ser ofte ut til å gi dyp mening for pasientene.

– Undervurdert

Buer har faktisk også noe erfaring med fortellinger om drømmer og syner før døden.

– Jeg hadde en kreftpasient som fortalte at han hadde sittet ved morens sykeseng da han var ung. Moren hadde hatt slike opplevelser i denne siste tida, og de hadde gjort dypt inntrykk på sønnen.

– De hadde så stor betydning at han hentet dem opp igjen nå da han selv skulle dø.

– Jeg tror at helsepersonell som står i omsorg for døende har opplevd pasienter med ekstraordinære opplevelser, sier Buer.

Han er ikke i tvil om at vi bør snakke mer med de dødende om hva de opplever – både det negative og det positive.

– Verdien i slike opplevelser for både pasienter og pårørende blir undervurdert. Det er litt tabu å snakke om det som grenser til det åndelige og eksistensielle. Men det er viktig å trekke fram slike opplevelser som resurser.

Eksistensielle utfordringer

Heller ikke Stein Kaasa, professor ved Universitetet i Oslo og NTNU, er ukjent med at de døende kan ha ekstraordinære opplevelser. Han jobber med mennesker med uhelbredelig kreft, og har møtt mange pasienter i livets siste dager.

– Folk kommer med mange ulike fortellinger, hvis man er åpen for det, sier han.

– Jeg har erfart at å snakke om dette skaper en god atmosfære og et utgangspunkt for en god samtale med alvorlig syke mennesker. Men dette er dessverre en dimensjon som i for liten grad er framme i konsultasjonene.

Han mener mange av pasientene har eksistensielle utfordringer som de trenger å snakke om. Helt uavhengig av om de er religiøst troende eller ei.

– Men det er ikke nok fokus på det.

Ikke så opptatt av pasienten

Kaasa tror det er flere årsaker til at opplevelser som drømmer og syner for sjelden kommer fram i samtalene mellom legen og en alvorlig syk pasient.

For det første vil trolig mange leger kvier seg for å ta i det som grenser til åndelighet og spiritualitet.

En annen og mer generell sak er at medisinen rett og lett ikke er nok opptatt av pasienten. Det er kreftsvulsten som er i fokus i forskning og behandling – ikke pasienten den sitter på.

– Jeg synes prinsipielt at vi bør forske mer på pasientsentrerte fenomener. Medisinen er for lite nysgjerrig på mennesket bak sykdommen, sier Kaasa.

Kanskje er dette en forklaring på at knapt noen kjenner til at døende mennesker har drømmer og syner i den siste tida?

Kaasa mener i hvert fall det er liten grunn til å tvile på at mange har slike opplevelser.

– Fenomenet er godt nok dokumentert, sier han.

Nå bør vi gå over til det neste store spørsmålet: Hvordan forholder vi oss til disse opplevelsene?

– Vi burde designe en studie for å teste hvilken effekt det har å ta opp dette i pasientsamtaler. Denne forskningen mangler, sier Kaasa.

Ved vitenskapens ende

Sykehusprest Buer, på sin side, skulle ikke hatt noe imot om forskere undersøkte en mulig forbindelse mellom drømmer og syner på dødsleiet, og nær-døden-opplevelsene som han selv studerer.

For hva ligger egentlig i bunnen av disse opplevelsene?

Er drømmene en slags nær-døden-opplevelser i forkant, som en del av mer universelle opplevelser av kontakt med døden?

Sammenligninger over kulturer ville også være interessant.

– Har folk universelle grunnopplevelser, som de tolker ut fra personlighet og kultur? undrer Buer.

Men når det gjelder de aller dypeste spørsmålene om døden, er det lite sannsynlig at vi får noe svar.

– Vitenskapen har sine egne regler og metoder. På et visst punkt når du grensen for hva den kan si noe om.

Vil ikke spekulere

Kerr sier også stopp på dette punktet.

Som foreleser innrømmer han at han av og til prøver å rømme fra podiet før noen i publikum rekker å stille spørsmålet som alltid kommer:

– Hva tror du dette egentlig betyr?

Han har nemlig ikke noe svar.

– Jeg kan ikke begynne å spekulere om et liv etter døden eller Guds plan for verden, som er det mange folk virkelig vil ha meg til å snakke om, skriver Kerr i boka si.

Han mener det nettopp er et poeng at dødsprosessen handler om mer enn hva som kommer etterpå. At tida før slutten er interessant i seg selv, ikke bare som et forstadium til noe annet.

– Døden er mer enn lidelse, skriver Kerr.

For midt i tragedien skjer også prosesser som er meningsfulle for pasientene. Mens kroppens funksjoner feiler, skjerpes ånden.

– De opplever en voksende følelse av samhørighet og tilknytning. For meg betyr alt dette at det beste ved livet aldri blir helt borte.

Referanser:

T. Morita m.fl., Nationwide Japanese Survey About Deathbed Visions: "My Deceased Mother Took Me to Heaven", Journal of Pain and Symptom Management, 2016. Sammendrag.

S. P Muthumana, m. fl., Deathbed visions from India: a study of family observations in northern Kerala, Omega: Journal of Death and Dying, 2010. Sammendrag.

A. Kellehear, m. fl., Deathbed visions from the Republic of Moldova: a content analysis of family observations, Omega: Journal of Death and Dying, 2012. Sammendrag.

C. W. Kerr, m. fl., End-of-life dreams and visions: a longitudinal study of hospice patients' experiences, Journal of Palliative Medicine, 2014. Sammendrag.

K. Levy, m. fl., End-of-Life Dreams and Visions and Posttraumatic Growth: A Comparison Study, Journal of Palliative Medicine, 2020. Sammendrag.

P. C. Grant, m. fl., Family Caregiver Perspectives on End-of-Life Dreams and Visions during Bereavement: A Mixed Methods Approach, Journal of Palliative Medicine, 2020. Sammendrag.

P. C. Grant, m. fl., Attitudes and Perceptions of End-of-Life Dreams and Visions and Their Implication to the Bereaved Family Caregiver Experience, American Journal of Hospice and Palliative Care, 2021. Sammendrag.

C. W. Kerr & C. Mardorossioan, Life is but a dream: Finding hope and meaning at life’s end, Penguin Random House, 2020.