Ikke noe gudesenter i hjernen

Det finnes ikke noe eget "gudesenter" i hjernen, konkluderer en ny kanadisk undersøkelse. I hvert fall fant man ikke noe slikt i hjernen på femten nonner.

Et mye omtalt forskningsfelt innen nevrobiologi og hjerneforskning de siste årene har vært sammenhengen mellom religiøse opplevelser og forskjellige tilstander i hjernen. Noen kaller dette nevroteologi.

Siden denne forskningen kan ha alvorlige implikasjoner for vårt syn på religion, har den mildest talt vært omstridt.

En av de heteste hypotesene innen nevroteologien har vært at det finnes et slags “gudesenter” i hjernen, nærmere bestemt på den høyre hjernelappen.

Forskere som kanadiske Michael Persinger mener å ha funnet ut at gjennom å stimulere denne delen av hjernen kan man fremkalle mystiske eller religiøse opplevelser.

Scannet nonner

Forskere ved universitetet i Montreal har nå gjort et nytt forsøk på å finne dette gudesenteret, melder bladet Neuroscience Letters. Forskerne var doktoren Mario Beauregaard, som arbeider ved psykologisk institutt ved universitetet, og hans student Vincent Paquette.

De to har forsøkt å finne gudesenteret i hjernene på en gruppe mennesker som i hvert fall bør være religiøse nok: En gruppe nonner.

Beauregaard og Paquette undersøkte femten nonner tilknyttet karmelittordenen, en streng nonneorden. Valget av denne ordenen var neppe tilfeldig.

Den mest kjente karmelittsøsteren er nemlig Teresa av Avila, som er berømt for sine spesielt sterke og ekstatiske mystiske opplevelser. Flere forskere har spekulert i om Teresas opplevelser kan skyldes en slags epilepsi.

"Teresa av Avila, karmelitt og berømt mystiker."
"Teresa av Avila, karmelitt og berømt mystiker."

Karmelittnonner finnes også i Norge. Selv om nonnene legger vekt på en sterk mystisk religiøsitet, understreker de også at de har en solid teologi i bunnen.

Gjenopplevde religiøse opplevelser

Nonnene som ble undersøkt var fra 23 til 64 år gamle, og alle levde i kloster eller på annen måte adskilt fra verden. Nonnene ble underlagt en hjerneskanning samtidig som de ble bedt om å gjenoppleve en mystisk eller religiøs opplevelse.

Forskerne ba dem ikke om å oppnå en ny religiøs opplevelse. For, som Beauregaard påpekte:

- Jeg ble nødt til å gjøre det på denne måten, ettersom nonnene ikke er i stand til å påkalle Gud når de vil.

Beauregaard hadde få betenkeligheter med denne metoden, ettersom tidligere forsøk har vist at skuespillere som ble bedt om å sette seg inn i forskjellig sinnstilstander aktiverte de samme sentrene i hjernen som mennesker som faktisk opplevde de samme sinnstilstandene.

Så en skuespiller som spilte sint hadde med andre ord samme utslag som en som virkelig var sinna.

Ikke ett enkelt gudesenter

Resultatet av undersøkelsene støttet ikke tesene til Michael Persinger.

De religiøse opplevelsene kunne leses av på hjernescanneren, men de var ikke lokalisert i ett enkelt “senter” i hjernen. I stedet var minst et dusin steder i hjernen koblet inn.

Dette er et skudd for baugen for dem som mener at det finnes et bestemt senter for gudsopplevelser i hjernen, men legger neppe noe lokk på debatten med det første.

Beauregaard er i hvert fall nøye med å understreke at hans forskning handler om biologi, ikke om tro.

- Meningen med forsøket var å finne sammenhengene mellom nevrologiske tilstander og mystiske opplevelser. Dette verken bekrefter eller avkrefter Guds eksistens, fastslår Beauregaard.

Powered by Labrador CMS