Grisepratets psykologi

Hva mener du egentlig når du skriker "Fuck you!" - i hvert fall ikke at du vil elske. Steven Pinkers siste bok, "The Stuff of Thought" starter med et kapittel om transitive verb, ikke akkurat en vinnerformel, skulle man tro. Men en bok som analyserer banning og slibrigheter, kan bare ikke bli kjedelig.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette var da et dristig prosjekt, tenkte jeg, noen titalls sider ut i Steven Pinkers siste bok, The Stuff of Thought. Begynnelsen var hard for en mann som knapt husker forskjell på adverb og adjektiv. Ved første øyekast fremstår dette nemlig som en bok om grammatikk.

Noen sider senere var motviljen vendt til dyp kjærlighet. “The Stuff of Thought” var ikke lenger en traurig rekapitulasjon av norsktimene på Jessheim gymnas, det var snarere noe av det mest spennende jeg hadde lest på lange tider.

Ikke dårlig for en bok som starter med 90 sider om transitive verb.

Tenker vi med språk?

Da jeg var 16 var jeg antagelig ikke den eneste tenåring som grublet over hvordan jeg egentlig tenkte - snakket jeg til meg selv, på norsk, inne i hodet mitt? Eller var tankene egentlig noe som lå bak dette?

Lingvisten Steven Pinker mener det er en sammenheng mellom språket og tankene, men kanskje ikke akkurat slik en del andre språkforskere tenker seg den.

I kapittelet “Fifty thousand innate concepts” drøfter han hvordan vi lærer ord. Pinker selv mener at menneskehjernen inneholder nedarvet forståelse av grunnleggende begreper som “levende”, “antall”, “slekt”, “fare”, “forårsake”, “betyr”, “hendelse” og “sted”, men at språket ligger oppå og setter egne navn på disse begrepene.

Som kontrast presenterer han tre andre teorier om hjernens forhold til ord: ekstrem nativisme, radikal pragmatikk og lingvistisk determinisme.

"Steven Pinker (Foto: Henry Leutwyler)"
"Steven Pinker (Foto: Henry Leutwyler)"

Medfødt “trombone”

Tilhengerne av ekstrem nativisme mener at forståelsen av så godt som alle begreper er medfødt. Filosofen og psykologen Jerry Fodor mener vi blir født med titusener av ferdige, konkrete konsepter som “trombone”, “forgasser” og “dørhåndtak”.

“Noe” ved språket må være medfødt, skriver Pinker, for hvordan skal vi ellers forklare at det er barn, og ikke kyllinger, som lærer ord og begreper? Spørsmålet blir; Hva er medfødt og hva er det ikke?

Jerry Fodor avviser, i motsetning til hva man kanskje skulle tro, evolusjonsteorien. Pinker har i tidligere bøker vist seg som en sterk evolusjonspsykolog.

Vår forståelse av evolusjonsbiologi sier oss at medfødte egenskaper er kostbare, kompliserte og nyttige, skriver han. Vi må derfor forvente at naturen har vært økonomisk, når det gjelder ekstrautstyr ved levering - og det er for øvrig vanskelig å forestille seg hvordan en medfødt forståelse av begrepene “forgasser” og “trombone” kan ha vært nyttige nok til å utvikle seg, hundretusener av år før de ble oppfunnet.

Tilhengere av radikal pragmatisme mener noe bortimot det stikk motsatte av Jerry Fodor. Ingen begreper er medfødt!

Intet er medfødt

Blant argumentene deres er det fenomen at samme ord kan bety mange ting, alt ettersom hvordan vi velger å definere det. “Avisa” kan bety den samlingen papir du holder i hånda, eller det kan bety bedriften Aftenposten. En trist film er en film som gjør deg trist, mens en trist person allerede er det. En rask bil beveger seg fort, en rask beslutning trenger ikke å bevege seg i det hele tatt.

Pinker mener denne modellen går på tvers av hva språk egentlig er. Hvis det var fritt fram å tolke et hvert ord etter eget forgodtbefinnende, ville språket miste sin kraft. Språkets styrke er at vi kan overraske, fremme merkelige og upopulære ideer eller andre tanker som lytteren ikke er forberedt på. Og vi kan leke med det, i humor og ordspill.

Hvis begrepene ikke var klart definert i hodene våre, ville vi ikke klare å få igjennom budskapet.

Og så var det den lingvistiske determinisme.

Pinkers ståsted, konseptuel semantikk, er at ord og setninger er formler i et abstrakt tankespråk - språket bak tankene, som jeg lette etter da jeg var 16…

Språk er tanker

En lingvistisk determinist vil derimot mene at det er språket som er tankene.

Pinker avviser ikke at hvilket språk du snakker, kan påvirke hvordan du tenker - men dette må ikke dras for langt.

Pinker går ut mot to lingvistisk deterministiske påstander: At språket har stor betydning for hvordan vi resonnerer, selv når vi ikke snakker. Og at folk ikke kan ta inn over seg fenomener som ikke har et navn i deres språk.

Dette er påstander det beleilig nok er mulig å teste. Hvis påstanden holder, burde det kunne påvises at talere av ett språk finner det umulig, eller i hvert fall svært vanskelig, å tenke på en spesiell måte som faller talere av et annet språk naturlig. Det burde også være mulig å påvise at visse språk gjør det umulig for de som taler det å løse visse problemer.

Det virker ikke som om døve, vokst opp uten språk og tegnspråk, har store problemer med å skille sykler fra bananer og ølbokser, skriver Pinker, med et snev av den humoren han smører boka si med. Barn lærer ord så snart hjernen deres er klar for å skille ulike gjenstander fra hverandre, fortsetter han.

Og dyreforsøk viser at aper skiller gulrøtter fra squash - uten å kunne et eneste ord engelsk, avslutter han, i et slags coup de grace for ideen om at vi trenger språk for å orientere oss i verden.

Hvem er Paul McCartney?

I andre kapitler tar Steven Pinker for seg språkets og hjernens håndtering av metaforer, mengder, og navn: Hvis Paul McCartney virkelig døde i 1966, slik en kjent konspirasjonsteori vil ha det til, hvem skrev da “Let it be” i 1970? Og hvis William Shakespeare ikke skrev “Hamlet”, spiller det noen rolle? Er ikke “Shakespeare” definert som “mannen som skrev Hamlet”? Eller kanskje ikke?

I en annen fornøyelig seksjon tar forfatteren for seg alle ord som ikke eksisterer. Det finnes intet navn for det første tiåret av det 21. Århundre, vi mangler et kjønnsnøytralt alternativ til “han” og “hun”, vi mangler et ord for ungene våre etter at de er blitt voksne og en betegnelse for foreldrene til våre barns ektefeller.

Han pøser deretter på med lister over ord folk opp gjennom årene har ment burde eksistere:

Meinstein - min sønn, geniet. Elbonics - albuemanøvreringen til to personer som sitter ved siden av hverandre på kino. Hipatitis - terminal coolness.

Spam, laptop og google

Men de færreste nye ord slår an, slår Pinker fast. Og dette gjelder særlig de ordene som hvert år havner på den amerikanske lista over nye, lovende ord, “Words of the Year”. Ord som deshopping, preheritance, razzi, egosurfing, greenwashing osv er designet ut fra øyeblikkets moter og hendelser, og er ikke allmenne nok til å klare å skape et liv for seg selv i det lange løp.

På den annen siden, hvem kunne forutsett spam, laptop, å google osv skulle bli allemannseie på kort tid?

Forklaringen ligger vel i “sommerfugleffekten”: Sommerfugler har vidt forskjellige navn på de fleste språk. Fjärild på svensk, Schmetterling på tysk, vlinder på nederlandsk, butterfly på engelsk, papillon på fransk.

De har ikke engang lånt stavelser fra hverandre.

Årsaken må være at alle legger merke til sommerfugler, de er så bemerkelsesverdige og vakre, at alle føler behov for å gi dem et navn. Det som trenger et navn - får et navn, med andre ord. Det er kanskje derfor vi ikke gidder å gi navn til “elbonics”, og ignorerer svigerdatters mor? Samtidig som vi raskt adopterer spam.

Så får globaliseringen ta skylda for at vi enes om ett ord for begrepet, og ikke finner opp våre egne?

Sjekkespråk

På slutten av boka morer Pinker seg med indirekte tale, høflighet og strategier for å bestikke offentlige tjenestemenn - hvordan si én ting, mene noe annet og samtidig sikre deg at mottakeren oppfatter hva du mener, men ikke kan være helt sikker - for ellers risikerer du å havne i fengsel.

Samme strategi brukes ved sjekking. Noen ganger betyr “Vil du bli med opp og ta en kopp kaffe” noe helt annet.

Hvorfor tør vi ikke snakke rett ut? Eller som en diplomat skrev: - Min overordnede klaget over at han forsto hva jeg mente. “Take it back and muddy it up!”

Hvilket bringer oss til fenomener og begreper som ære og det å miste ansikt.

Steven Pinkers “The Stuff of Thought” er med andre ord et oppkomme av interessante temaer og morsomme observasjoner. Servert med dyp språklig og psykologisk innsikt, men i et enkelt språk, krydret med vitser og uventede skråblikk.

Jeg kan dessverre ikke gjengi alle de gode poengene, men nekter å forlate skuta uten å ta et sveip innom kapittel sju: “Seven tings you can’t say on televisjon” - svergingens naturhistorie, slibrighetenes psykologi, banningens grammatikk.

Fuck off!

Mange leger har lagt merke til at pasienter som lider av afasi beholder evnen til å banne, skriver Pinker. En engelsk pasient mistet evnen til å snakke, men ikke evnen til å utbryte “Bloody hell”, “Fuck off” og “Fucking fucking hell”.

Og i et kjent tilfelle studerte en nevrolog en pasient som hadde fått fjernet hele venstre hjernehalvdel på grunn av kreft. Pasienten kunne ikke beskrive bilder, uttale eller forstå setninger eller gjenta flerstavelsesord - men i løpet av fem minutter utbrøt han “Goddammit” sju ganger, “God!” og “Shit!” én gang hver.

Banningen befinner seg antagelig et annet sted i hjernen enn resten av språket, mener Pinker, og er uttrykk for noe langt med dyptgripende enn dårlig oppdragelse.

Darwin foreslo i sin tid at følelsesutbrudd var en evolusjonære “missing link” mellom apenes skrik og menneskenes tale. Enkelte forskere er i dag i ferd med å bli enige. Skitpreiket kan altså ha spilt en viktigere rolle i vår utvikling, enn folk flest er villige til å vedgå.

Vi bruker stygt språk på fem ulike måter: Rent deskriptivt (Let’s fuck) billedlig (It’s fucked up), for å såre (fuck you, motherfucker!), for å vis sympati (this is fucking amazing) og impulsivt (som “Fuck!!!) når vi treffer tommelen med hammeren).

Men hvorfor bruker vi et uttrykk for sex og kjærlighet?

1200 ord for vagina

Det engelske språk har akkumulert mer enn 800 ord for kopulasjon, skriver Pinker, mer enn 1000 for penis, mer enn 1200 for vagina og over 2000 for kvinner som er “løse på tråden”. Så hva er det egentlig som skjer?

Vi kan ikke gå i detalj her, men “fuck” i fuck you (“fuck” er for øvrig et ord av norrøn avstamning?) betyr antagelig ikke sex, men har havnet i sine sammenhenger som en erstatning for tidlige tiders religiøse eder.

Og banning har, som religion, nære bånd til tabuer. Felles for tabuord er at de forsøker å kontrollere andre mennesker med å presse på dem tanker de ikke liker. Det er verdt å tenke over hvor mange ganger per dag vi egentlig føler behov for å diskutere ekskrementer, urin og brutal sex med våre medmennesker - så årsaken til profanitetene ligger kanskje heller i behovet for å få oppmerksomhet (merk dere den, nordlendinger!).

Banning kan uansett ha både fordeler og ulemper. Noen ganger er de stygge ordene så vanskelige å unngå at selv fremstående mennesker ser seg nødt. Som da Lyndon B. Johnson skulle karakterisere en av Kennedys medarbeidere.

- Han hadde ikke klart å helle piss ut av en støvel, dersom instruksjonen sto trykket på hælen.

Eller Gerald Ford:

- Han kan ikke prompe og tygge tyggegummi samtidig.

Eller J. Edgar Hoover:

- Jeg vil heller ha ham inne i teltet, pissende ut, enn utenfor teltet, pissende inn.

En riktig underholdende bok altså. Egentlig litt synd. Det hindrer meg i å bruke overskriften “Pinker stinker”, som ellers ville ha fanget noe av essensen av kapittel sju.

The Stuff of Thought
av Steven Pinker
Penguin/Allen Lane, 2007
499 sider

Powered by Labrador CMS