Dagens falske smil gjør kanskje maten litt mer fristende?
Dagens falske smil gjør kanskje maten litt mer fristende?

Derfor ser hjernen din ansikter overalt

Når du synes noe ligner på et ansikt, så tolker du ansiktsuttrykket på samme måte som med et menneske.

En smilende bil, et grettent hus eller en måpende brødskive. Hjernen din ser noe som minner om øyne, munn og kanskje en nese og tolker det som et ansikt.

Nå har australske og amerikanske forskere funnet ut at du vurderer liksom-ansiktene på akkurat samme måte som du vurderer ansiktet til et annet menneske.

Overlevelsesinstinkt

Det hele handler om et urgammelt overlevelsesinstinkt.

Før menneskene fikk lover og noen til å håndheve dem, måtte du ha evnen til å se et annet ansikt raskt og slå fast om det var en venn eller en fiende. Smilende eller truende? Tolket du feil, kunne det bety liv eller død for en av dere.

Det er tryggere å se et ansikt for mye enn et for lite.

– Fordelen ved at du aldri går glipp av et ansikt, oppveier feilen vi gjør når vi oppfatter et ansikt i en ting, sier David Alais i en pressemelding.

En sjarmerende luring, men i virkeligheten er det en gammeldags brannhydrant.
En sjarmerende luring, men i virkeligheten er det en gammeldags brannhydrant.

Pareidoli: Jesus i loffen

Alais er professor ved University of Sydney. Forskerne der har funnet ut at ikke bare ser vi ansikter rundt oss stadig vekk, men vi tolker dem også på samme måte som vi gjør med et levende ansikt.

– Hjernen vår gjør det fort og galt og bruker en grov sjablong for to øyne over en nese og en munn. Mange ting kan passe med den sjablongen og dermed utløse en ansiktsgjenkjennelse, sier Alais.

Fenomenet har et navn: pareidoli. Det er den samme funksjonen som gjør at en sky kan se ut som en skilpadde eller et norgeskartet. Mannen i månen og en jesusfigur i en loffskive er andre eksempler på at hjernen oppfatter noe menneskelig i et dødt objekt.

David Alais har ledet forskningen på hvordan du tolker det som ser ut som et ansikt.
David Alais har ledet forskningen på hvordan du tolker det som ser ut som et ansikt.

Bedømmes som ansikt

Pareidoli er ikke noe nytt. Det nye som de australske forskerne fant ut, er at vi bedømmer ansiktsuttrykk også i ting. Og vi gjør det på samme måte som når vi vurderer ansiktsuttrykket til et annet menneske.

Forskerne lot forsøkspersonene se bilder av både virkelige og opplevde ansikter på rekke og rad. Og de gjorde samme vurderingen, ifølge Alais.

Vi oppfatter også liksom-ansiktene ganske likt - om det er sint eller blid.

Oppfatningen henger sammen med det forrige ansiktet vi så. Hvis vi først ser et smilende ansikt, oppfatter vi også det neste ansiktet som blidere. Det gjelder enten vi ser på mennesker eller liksom-ansikter.

På dette flyet er det ikke bare kabinpersonalet som har lært å smile.
På dette flyet er det ikke bare kabinpersonalet som har lært å smile.

Viktig ferdighet

Kanskje kalkunmiddagen ikke frister like mye når den ser slik ut?
Kanskje kalkunmiddagen ikke frister like mye når den ser slik ut?

– Dette er egentlig et forsøk på å få klarhet i om det er de samme underliggende mekanismene som styrer tolkningen vår av vanlige ansikter og tolkningen av disse mønstrene som ikke er ansikter, men som kan se ut som det, forklarer psykolog Jan-Ole Hesselberg.

Han konstaterer at det er en viktig ferdighet å klare å se nyanser mellom ansikter raskt.

– Vi må lære oss å skille ansikter fra hverandre, og vi må gjøre det raskt. Det at vi er så avhengige av dette, gjør også at det blir med over til andre mønstre som ikke er ansikter.

– Det blir en «røykvarslerfeil»; det vil si at den løser seg ut oftere enn det er grunnlag for, sier han til forskning.no.

Hesselberg skjønner godt om noen lurer på om dette er viktig nok til å bruke tid og penger på å forske på.

– Den umiddelbare nytten er kanskje ikke så lett å se, men veldig mye forskning handler om å kartlegge grunnleggende prosesser sånn at vi kan bygge noe på det på sikt. Dette gjør at vi forstår prosesseringen bedre, sier han.

Pareidoli gir konspirasjonsteorier

Det som gjør at vi tror vi ser ansikter rundt oss, er også den samme mekanismen som ligger bak mange konspirasjonsteorier, ifølge forfatter og konspirasjonsteori-skeptiker Gunnar Tjomlid.

– Mye handler om pareidoli, altså at du ser mønster i tilfeldigheter. Det er fordi hjernen din driver med mønstergjenkjenning hele tiden og prøver å sette ting i system, sier Tjomlid til NRK-programmet XL21.

– Det er gjort studier som viser at hvis du manipulerer folk til å føle at de mister kontrollen, så vil disse folkene i større grad se mønster i tilfeldig støy. Verden blir stadig mer kompleks. Folk ønsker å forstå. Mennesket og hjernen er ikke sannhetssøkende maskiner – vi er meningsskapende maskiner, sier Tjomlid

Det to kilometer store «ansiktet på Mars». Bildet fra Viking 1-sonden i 1976 er et klassisk eksempel på pareidoli som har utviklet seg videre til konspirasjonsteorier.
Det to kilometer store «ansiktet på Mars». Bildet fra Viking 1-sonden i 1976 er et klassisk eksempel på pareidoli som har utviklet seg videre til konspirasjonsteorier.

Referanse:

David Alais, Yiben Xu, Susan G. Wardle og Jessica Taubert: A shared mechanism for facial expression in human faces and face pareidolia. Proceedings of the Royal Society B, juli 2021, doi: 10.1098/rspb.2021.0966

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Powered by Labrador CMS