– Av og til kan jeg absolutt føle at det er vanskelig å snakke med folk om Utøya. Det er alltid en avveining om jeg skal fortelle om det og hvordan jeg opplever tida etter, sier Ali Esbati.

Han er en av dem som overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011.

– Vi er på en måte en belastning for dem rundt oss, fordi de må forholde seg til våre nære følelser om det som er vanskelig, og samtidig til andre folk som har en mening om det som skjedde.

Esbati er ikke den eneste som kjenner at det kan være vanskelig å fortelle.

Flere av de overlevende etter Utøya lar av og til være å søke støtte hos venner eller familie. Det fant forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) da de ett år etter Utøya spurte overlevende om hvordan de bruker nettverket sitt.

Lei av å høre om det

– De overlevende vi intervjuet har i stor grad et nettverk, men tar det ikke alltid i bruk, sier Siri Thoresen, psykolog og seniorforsker ved NKVTS.

Forskerne undersøkte ulike grunner til å la være å snakke med familie og venner om problemer.

– De tenker blant annet at andre rundt dem har det vanskelig nok selv, eller at folk er lei av å høre om det, sier Thoresen.

Mange av dem som hadde opplevd dette en eller annen gang, svarte imidlertid at det gjaldt dem i liten grad.

Esbati understreker at det å la være å fortelle om Utøya ikke har vært et problem for ham. Han har søkt og fått støtte når han har hatt behov for det. Et behov som har blitt mindre med tida.

37-åringen tror yngre overlevende er mer sårbare, og lider mer ved å holde problemene for seg selv.

– Man vil kanskje ikke være en sånn person som defineres av det som hendte. Generelt sett tror jeg mange heller vil være glade og sterke enn triste.

– Etter hvert som tida går, kan det være tungt å se at andre kommer seg gjennom problemene hvis en selv ikke har gjort det, sier Esbati, som er daglig leder for den venstreorienterte tankesmien Manifest Analyse, men for tida i permisjon.

Flere psykiske problemer

– Støtte fra familie og venner er viktig for å komme seg gjennom en vanskelig tid. Den gir følelsen av å være del av et fellesskap, man får tilbakemeldinger på ting man tenker på, og forslag til løsninger, sier Thoresen ved NKVTS.

• Les også: Mange vil forske på 22. juli

Det kan være knyttet store kostnader til det å la være å søke støtte.

De som vegret seg for å dele følelsene, hadde i større grad både generelle psykiske vansker som angst og depresjon, og posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

– Vi ble overrasket over at det var en så sterk sammenheng, sier Thoresen.

Forskerne kan likevel ikke si om det å la være å snakke om problemene fører til psykiske problemer, det kan også være slik at de med størst problemer i større grad vegrer seg for å søke støtte.

«De forstår ikke»

Flertallet av dem som ble intervjuet hadde latt være å åpne seg fordi de tenkte at de som ikke var på Utøya ikke kunne forstå dem. I overkant av seks av ti svarte at dette gjaldt dem i liten grad, til dels, i stor grad eller i meget stor grad.

– De kan føle seg fremmede, og tenke at det ikke er noen vits i å fortelle hvis den andre ikke forstår, sier Thoresen.

Vi må tenke nytt om betydningen av sosial støtte, mener Thoresen. Undersøkelser måler stort sett bare om folk har et nettverk eller ikke.

Men det hjelper ikke å ha et nettverk dersom man ikke bruker det, konkluderer forskerne ved NKVTS. Støtte er ikke noe man passivt mottar, man gjør en aktiv vurdering av konsekvensene ved å søke den.

Kvinner mer sårbare

Det er særlig kvinnene som opplever at det kan være vanskelig å snakke om hvordan de egentlig har det, ofte av hensyn til andre.

Rundt sju av ti kvinner svarte at de hadde tenkt at omgivelsene var lei av å høre om det, eller at folk hadde det vanskelig nok selv.

For nærmere to av ti gjaldt dette i stor grad eller meget stor grad.

• Les også: Vi vet for lite om traumehjelp for barn og unge

Generelt oppgir kvinner i større grad å ha psykiske problemer enn menn. Men i denne undersøkelsen forsvinner forskjellen helt når man ser på hvem som lar være å fortelle hvordan de har det.

– Det at kvinner oftere opplever hindringer mot å søke støtte kan dermed bidra til å forklare hvorfor kvinner har dårligere psykisk helse, sier Thoresen.

Balanse mellom egne og andres behov

Thoresen og kollegene har ikke undersøkt hvorfor kvinner er mer sårbare, og vet ikke om det å la være å søke støtte skyldes en riktig eller feil tolkning av omgivelsenes evne til støtte.

Kanskje gir omgivelsene ulike signaler til menn og kvinner, kanskje er terskelen lavere for å kommunisere overfor kvinner at man ikke orker å høre mer om problemene. Kanskje er kvinner mer følsomme overfor andres signaler.

– Det kan i så fall være en uheldig sensitivitet, som går på bekostning av deres psykiske helse. Man må finne balansen mellom egne og andres behov, sier Thoresen.

Venner som tåler

– Historien fra Utøya er ikke noe du bare buser ut med. Jeg har full forståelse for at folk tenker at de ikke skal belaste vennene sine med en så tøff historie, sier Trond Blattmann, leder i Nasjonal støttegruppe etter 22.juli-hendelsene.

Han understreker at han bare snakker på egne vegne. Som etterlatt har han fått god støtte fra både venner og hos dem som har opplevd det samme, i nettverket i støttegruppa.

– Folk må vurdere om vennene tåler å høre om det. For egen del tenker jeg at du skal kjenne vennene dine godt før du snakker om det, sier Blattmann.

– Oppfattes som sutrete

Utøya-overlevende Ali Esbati tror at mange også lar være å fortelle på grunn av stemninger de plukker opp fra samfunnsdebatten.

• Les også: Traumerammet gjennom media

– Jeg ser i sosiale medier en stadig sterkere mistro mot det noen kaller en særbehandling av Utøya-overlevende: Hvorfor skal man løfte dem fram, har de det så mye verre enn andre som har opplevd noe vanskelig? Noen oppfatter Utøya-overlevende som sutrete.

– Jeg tror de unge er følsomme for slike stemninger, og det kan påvirke dem som allerede er i en sårbar situasjon, sier Esbati.

Føler seg sviktet

Noen av de overlevende i studien følte seg sviktet av noen de trodde ville støtte dem. Det hang også sammen med dårligere psykisk helse.

– Det at én snur ryggen til deg kan ha stor betydning, selv om man har god støtte ellers, sier Thoresen.

I tida etter en alvorlig hendelse er det viktig å hjelpe nettverket til å kunne gi god støtte, mener psykologen. Familiemedlemmer eller andre nære har kanskje selv sterke reaksjoner som de trenger hjelp til å håndtere.

Dersom behovet for å snakke om hvordan man har det er større enn det nettverket har plass til, kan de som ble rammet få profesjonell behandling eller andre former for hjelp. Det vanskelige kan dermed få utløp andre steder enn i nettverket.

Kan miste nettverket

På et vis kan det være en fordel for dem som har blitt utsatt for noe grusomt å begrense hvor mye de snakker med folk om problemene de opplever i ettertid.

– Det kan være et valg som vitner om sosial intelligens. Kanskje nettverket ikke tåler belastningen, at man endrer seg for mye. Da kan det å la være å bruke det kanskje sørge for at man ikke mister støtte fra venner og familie på sikt, sier Thoresen.

– Men kostnadene er store, man får ikke den hjelpen man trenger.

Referanse:

Thoresen, S. m.fl.: Social support barriers and mental health in terrorist attack survivors. Journal of Affective Disorders, vol. 156, mars 2014.