Derfor er roboter og klovner så skumle

Roboter og dataanimasjoner som ligner mennesker er ofte nokså uhyggelige. Teorien om den uhyggelige dalen forklarer hvorfor.
9.11 2013 05:00

Er det et menneske eller en maskin? Professor Henrik Schärfe har fått laget en robotkopi av seg selv.

Forskerne synes ikke det var uhyggelig. Men det synes håndverkeren. Han var kommet til Aalborg Universitet for å reparere noe utstyr i laboratoriet på Center for Computermedieret Erkendelse.

På en stol borte i hjørnet satt en stor robot som lignet professor Henrik Schärfe. Håndverkeren nektet å arbeide i lokalet med mindre det var minst ett annet levende menneske til stede. Det var ikke nok å la roboten være skrudd av.

Kanskje du kjenner følelsen? En robot eller en dukke som ligner et menneske, kan være nokså uhyggelig. Roboten kan ligne et menneske, men små tegn – for eksempel døde øyne eller klønete bevegelser – avslører at den likevel ikke er det.

Slike vesener befinner seg i det forskere kaller den uhyggelige dalen. Det er en beskrivelse av et møte med noe som ligner et menneske – men viser seg å ikke være det. Det forteller vitenskapelig assistent Mathias Clasen, som forsker på monstre ved Institut for Æstetik og Kommunikation, Aarhus universitet.

– Jeg har brukt teorien om den uhyggelige dalen til å undersøke hvorfor noen monstre er uhyggelige. Zombier, for eksempel. Og klovner. Alle vet at klovner er skumle. Det er bare sirkusbransjen som ikke har oppdaget det. De ligner voksne menn, men sminken og den barnslige atferden lever ikke helt opp til det. Det gjør oss urolige, sier Clasen.


Den japanske robotforskeren Masahiro Mori tegnet teorien sin om den uhyggelige dalen som grafer. Det er enklere å knytte seg til ting som beveger seg (den stiplede linjen). Derfor blir følelsene ekstra negative når de ligner mennesker – men ikke er det. Tendensen finnes i også i forhold til ting som ikke beveger seg (den svarte linjen). Men de ting gjør ikke så sterkt inntrykk på oss.

Realisme skaper uhygge

Teorien om den uhyggelige dalen – eller The Uncanny Valley – ble skapt i 1970 av en japansk robotforsker, Masahiro Mori.

Han hadde observert at vi knytter forskjellige følelser til forskjellige slags roboter.

Vi har problemer med å føle noe som helst for roboter som ikke ligner mennesker. For eksempel industriroboter eller støvsugere. Hvis robotene får øyne, munn og kanskje hender og føtter, så endrer dette seg. Og jo mer robotene ligner oss mennesker, desto mer kan vi knytte følelsesmessige bånd til dem.

Men hvis robotene blir for like oss, blir det skummelt. De positive følelsene våre forsvinner. Det var dette Mori kalte for den uhyggelige dalen.

Menneskeliknende roboter kommer først opp av denne dalen hvis de kan bli 100 prosent like oss mennesker.

Henrik Schärfe kjenner teorien godt, for den er en viktig del av forskningsområdet hans. Det var hans robot-dobbeltgjenger som skremte håndverkeren på Aalborg Universitet. Men med forskningen sin utfordrer han faktisk Moris teori.

– Mori foreslo at vi ikke skal lage roboter for menneskeliknende. Realistiske roboter blir skumle. Men kollegene mine og jeg forsker likevel på hvordan mennesker og menneskeliknende roboter kan kommunisere med hverandre, forteller Schärfe.

Dataanimerte mennesker kan være uhyggelige

Forskere og robotutviklere er uenige om teorien om den uhyggelige dalen. På den ene side er det vanskelig å finne regler for hva som gjør en robot skummel. På den andre siden tyder flere undersøkelser på at fenomenet faktisk finnes.

Fenomenet blir også tatt seriøst av andre folk enn robot- og grøsserforskere. Grafikere som lager datagenererte bilder til filmer og dataspill, interesserer seg også for det.

Erfaringer viser nemlig at animerte mennesker kan ende i den uhyggelige dalen.

Men det gjelder ikke alle. Tenk for eksempel på figurene i animasjonsfilmer som Se opp og De utrolige. De ligner mest på tegnefilmfigurer og er populære blant mennesker på hele jorden.

I animasjonsfilmer som Polarekspressen fra 2004 og Final Fantasy: The Spirits Within fra 2001 er menneskene langt skumlere. Der har animatørene forsøkt å skape figurer som er svært realistiske. Men det har resultert i eventyrverdener befolket av levende mannekengdukker uten livsglød i ansiktene.

Ved premieren til Final Fantasy syntes mange at filmens uttrykk var uhyggelig, og den profilerte filmen ble en dundrende fiasko.


Apeansiktene ytterst til høyre og venstre var ikke apene redde for. Men de nestenrealistiske bildene i midten ville de ikke se på.

Aper opplever den uhyggelige dalen

Når klovner, zombier, roboter og dataanimerte mennesker kan vekke frykt i oss, er det sannsynligvis snakk om en biologisk refleks. En refleks vi har til felles med aper, hvis man skal tro en amerikansk studie fra 2009.

Forskere fra Princeton University ville undersøke om makaker også kan oppleve den uhyggelige dalen. Derfor laget de tre ape-bilder som de viste til en apeflokk:

  • Et fotografi av ekte aper.
  • En ikke-realistisk datategning av aper.
  • En nesten-realistisk datategning.

Apene i flokken var svært interessert i fotografiet og den ikke-realistiske tegningen. Men den nesterealistiske tegningen kunne de ikke håndtere. De vendte hodene vekk og var tydeligvis redde.


Mennesker som er operert i ansiktet; malerier hvor personene er malt litt grotesk. Begge deler er eksempler på at det som ligner noe menneskelig – men ikke helt er det – kan være uhyggelig.

– Undersøkelsen viser at effekten ikke bare finnes hos mennesker. Dette tyder på at effekten har sin opprinnelse i evolusjonen, sa Asif Ghazanfar, førsteamanuensis i psykologi ved Princeton Neuroscience Institute i en pressemelding i 2009.

Mathias Clasen forsker på hvordan vi kan forklare uhygge ved hjelp av evolusjonsteorien. Han mener at apenes reaksjon ligner atferden hos andre dyr.

– Jeg tror mekanismen har rot i at mange dyr er svært oppmerksomme på deformiteter eller smittsomme sykdommer hos artsfrender.

– Hvis frosker støter på en artsfrende med deformiteter eller en tydelig sykdom, så unngår de dem. I dyreriket holder man seg på avstand av alle som ser underlige ut, sier Clasen.

Dyr oppfatter ikke uhygge – de blir redde

Forsøket med apene er svært interessant, synes monsterforskeren. Men han tror ikke apenes reaksjon kan sammenlignes det vi mennesker opplever.

– For apene er den uhyggelige dalen et virkelig fenomen. Men apene ser vekk når de ser en zombieape. Vi mennesker blir derimot fascinert og stirrer enda mer når vi ser noe unormalt.

– Vi deler mye av vår psykologiske maskinvare med aper. Men vi har litt ekstra hjerne forrest i kraniet, og det betyr at vi kan skjelne virkelighet fra fiksjon. Det er derfor vi kan finne en nytelse ved å se på monstre, selv om de er uhyggelige, sier Clasen.

Førsteamanuensis Rikke Schubart forsker på skrekkfilmer og uhygge ved Syddansk Universitet. Hun konstaterer at det er forskjell på apers og menneskers møte med den uhyggelige dalen.

– Mennesker kan synes noe er uhyggelig og reagere på det. Dyr kan også reagere, men det er fordi de blir redde – ikke fordi de oppfatter uhyggen. Gaseller kan være redde når noe – kanskje et rovdyr – beveger seg i gresset. Men det er ikke det samme som uhygge.

– Uhygge kan du derimot først oppfatte når du har evnen til å reflektere. Når du hører at det er noen utenfor døren din en mørk kveld, oppstår uhyggen fordi du reflekterer over om det er en psykopatisk morder, et spøkelse eller – forhåpentligvis – bare moren din. Uhygge er avhengig av om de har evnen til å tvile på hva som er riktig – og forskningen tyder på at dyr ikke har denne evnen, sier Schubart.

Kommunikasjon kan bryte uhyggen

Tvil er nok også den første reaksjonen mange har når de ser Henrik Schärfes robot i aksjon. Så livaktig er den. Schärfe mener imidlertid at man kan komme opp av den uhyggelige dalen hvis man fjerner all tvil.

– Det øyeblikket man oppdager at man ikke står overfor et menneske, men en maskin, kan være uhyggelig. Men uhyggen forsvinner raskt når man begynner å kommunisere. Det kan vi se i forskningen vår, som nettopp dreier seg om hvordan menneske og robot kan holde i gang en kommunikasjon.

– I artikkelen om den uhyggelige dalen beskriver Masahiro Mori at man kan få opplevelsen hvis håndhilser på en mann som har en protesearm. Det er i første omgang uhyggelig. Men så kan man finne ut at det er en svært fornuftig mann, og at man kan ha en behagelig samtale med ham, sier Schärfe.

Det ligner et barn, men de fleste er nok glade for at «Baby Laugh A-Lot» bare er en dukke.

Livserfaring former møtet

Vi mennesker kan lære å sette oss ut over den biologiske refleksen som kaster oss ned i den uhyggelige dalen.

Henrik Schärfes forskning tyder på at forskjellige mennesker oppfatter menneskeliknende roboter forskjellig. Simpelthen fordi de møter robotene med forskjellige livserfaringer.

– Det betyr en del hvor gammel man er. Vi har presentert roboten for både barn og tenåringer. Når vi lar roboten kjøre i automatisk tilstand, hvor den beveger seg litt og blunker med øynene en gang imellom, blir barn i 5-7-årsalderen redde. Men hvis den beveger seg litt mer, synes de den er artig. Da beveger den seg som en actionfigur. Det synes imidlertid tenåringene er skummelt, forteller Schärfe.

Opplevelsen vår av menneskeliknende skapninger er altså avhengig av to faktorer: den biologiske refleksen og våre kulturelle erfaringer. Hvis vi først har erfart at roboter, klovner eller dataanimerte mennesker ikke er onde, kan vi riste av oss uhyggestemningen.

– Forskningen vår tar utgangspunkt i det kognisjonsvitenskapen kaller blended presence: Når vi sanser noe, reagerer vi på det ved at hjernen vår blander vår umiddelbare sansing med kulturelle forestillinger.

– Hvis jeg står i New York, ved Ground Zero, kan jeg se for meg World Trade Center, selv om det bare er et hull i jorden og en fontene. Det er fordi jeg blander sammen det jeg ser med fortellingene om stedet.

– Det er det samme som skjer når vi ser på de menneskeliknende maskinene. Vi ser dem gjennom et kulturelt filter. De fleste av oss har vår primære erfaring med roboter fra science fiction og uhyggehistorier. Derfor ser vi dem gjennom de kulturelle filtrene. Men det kan endre seg hvis vi får et annet inntrykk av maskinene, sier Schärfe.


Henrik Schärfe.

Vi kan unngå den uhyggelige dalen

Vi kan lære at det ikke er noe uhyggelig ved roboter, klovner, dataanimerte mennesker og zombier. Men det krever at vi er 100 prosent sikre på at de ikke vil oss noe vondt.

En annen mulighet er å utvikle roboter som er så menneskelige at vi aldri oppdager at de er roboter. Da oppstår det ingen tvil – og heller ingen uhygge.

Det var sannsynligvis det som skjedde da Henrik Schärfes robot en dag underviste intetanende studenter i universitetets auditorium. Mange satt så langt fra at de ikke oppfattet at det var en robot.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Fakta

Det blir forsket en del på «den uhyggelige dalen». I 2009 ble en gjennomgang av forskningen på området lagt fram av Frank E. Pollick, professor i psykologi ved University of Glasgow, ved den internasjonale konferansen First International Conference, UCM-dia 2009.

Gjennomgangen viste at man på den ene siden ikke har fastslått hvilke ansikts- og bevegelsestrekk som framkaller «den uhyggelige dalen». På den andre siden ser det ut til at fenomenet likevel finnes i en eller annen utstrekning.

Emneord

Annonse

Annonse