Spør en forsker: Er en sang på hjernen en slags tvangstanke?

SPØR EN FORSKER: En leser vil gjerne vite hvorfor hjernen begynner å spille den samme melodien igjen og igjen og om det finnes en måte å stoppe sangen på.

Publisert
Hjernen kan like en melodi så godt at den spiller den igjen og igjen. (Foto: Colourbox)
Hjernen kan like en melodi så godt at den spiller den igjen og igjen. (Foto: Colourbox)

Et moderne fenomen

Å ha en sang på hjernen kan godt være et moderne fenomen. Den engelske termen «earworm» har bare vært i bruk i ca. to tiår.

Man kan kanskje sette en skillelinje ved oppfinnelsen av teknologi til å ta opp musikk og kringkaste den i radio og senere fjernsyn, iPods, osv.

– I det siste halve århundret har teknologi for å bombardere hjernen med musikk bredt seg med rivende fart, slik at vi nå nærmest er innhyllet i musikk enten vi vil eller ikke.

– Dette bombardementet overbelaster vårt følsomme auditoriske system, og vi ser flere konsekvenser i form av både hørselsskader og melodier som hjernen fester seg ved.

–I sin kliniske form, dvs. de ekstreme tilfellene som når til nevrologen, er det i hvert fall et moderne fenomen, sier Karen Johanne Pallesen.

Dum di di dum dum bagaga dum dum …

Dum di di dum dum bagaga dum dum …

De fleste vet hvordan det er å ha en sang på hjernen, slik at det er vanskelig å konsentrere seg om noe som helst annet.

Det er kanskje greit så lenge sangen er bra, men det kan være vanskelig å forstå hvorfor hjernen frivillig legger seg under for de dårlige.

Det har leser Peter Christiansen grublet over.

– Mange kjenner det fenomenet at man får en melodi inn i hodet, og så kan man ikke slippe unna! Den kjører konstant på den indre platespilleren, og det er ytterst irriterende, selv om det er en god melodi, sier han.

– Er det en slags tvangstanker? Hvordan slipper man unna musikken i hjernen?

Terapi for hjernen

Videnskab.dk går etter lyden av musikk og havner på Center for Funktionelt Integrativ Neurovidenskab på Aarhus universitet, som blant annet forsker på hvordan mennesker bearbeider musikk i hjernen.

En av forskerne som har spesialisert seg i nettopp det området, er post.doc. Karen Johanne Pallesen.

– Det er pussig at opplevelsen av å få en sang på hjernen, som er så velkjent for alle mennesker, ikke har noen innlysende forklaring. Det finnes nemlig ikke et klart og entydig svar på de spørsmålene, sier hun.

Hun kommer imidlertid med et forslag ved å ta utgangspunkt i den observasjonen at det ikke er tilfeldige sanger man får på hjernen. Noen sanger får mange av oss på hjernen.

Hjernen gjør det ikke for å irritere, men fordi nettopp disse sangene gjør noe bra for oss mentalt, poengterer hun.

Vi higer etter det velkjente

Og hva er det så som kjennetegner slike sanger?

De har bestemte kjennetegn, som for eksempel en høy grad av harmoni, noe som skaper forutsigbarhet. Hjernen elsker å kjenne igjen mønstre, både i lyder og i bilder.

Typisk er det deler av melodier som hjernen gjentar i det uendelige, og når sangen først har fått tak i oss en gang, har man en svakhet for den.

Selv om vi klarer å legge sangen bak oss, vil hjernen igjen begynne å spille den av hvis den blir minnet om den på et senere tidspunkt.

Harmonisk musikk er gjenkjennelig fordi lydene eller tonene som inngår i musikken, har en likhet med de lydfrekvensene som inngår i naturlige lyder. Den populære durskalaen er den mest harmoniske og den som er tettest relatert til de naturlige lydene omkring oss.

– De fleste «slagerne» beveger seg innen typiske og velkjente tonekombinasjoner, sier hun.

Hjertepuls gir trygghet

Men det er ikke bare tonene som spiller en rolle. Også rytmene er bestemmende for hvilke former for musikk vi foretrekker.

– Musikken representerer bestemte tendenser i valg av tempo, som typisk holdes konstant og gjerne innen et frekvensområde som svarer til den menneskelige pulsen. På det individuelle planet er det nemlig evidens for at nytelsen økes når musikkens tempo tilsvarer lytterens puls, sier Pallesen.

Unntak skal man imidlertid ikke kimse av, for når hjernen begynner å kjede seg, kan den plutselig hoppe over i den andre grøften og prøve krefter med melodier som ikke er den mykeste balsam for sjelen.

– Det velkjente skaper grunnlag for brudd. Musikkens emosjonelle effekter skapes også i høy grad ved å bryte forventningene innen det velkjente. Ved å endre tonevalget og tempoet skapes spenning i musikken og dermed følelser i lytteren, sier hun.

Ikke en tvangstanke

En landeplage skapes altså av mange forhold. Slike sanger oppfyller en rekke behov optimalt, slik at mange lyttere bringes i en tilstand av velbehag ved nettopp å lytte til den sangen.

Hjernen vil derfor ikke frivillig gi slipp på den, og i alvorlige tilfeller kan den være helt umulig. De fleste får imidlertid bukt med sangen før eller siden, når hjernen blir opptatt av en annen fengende melodi.

Siden hjernen frivillig spiller av melodien, kan en sang på hjernen ikke kalles for en tvangstanke, understreker hun.

Tvangstanker er forestillinger som hele tiden dukker opp i bevisstheten og som personen selv oppfatter som overdrevne eller urimelige, som for eksempel blasfemiske ord eller setninger, eller tvangsbilder som har et seksuelt eller voldelig innhold. Hvis man forsøker å slippe tankene, kan man få angst eller føle ubehag.

– En sang på hjernen hører ikke hjemme i den kategorien. De fleste ønsker å bli kvitt melodien og det er en lettelse når den slipper taket. Så det kan ikke kalles en tvangstanke i denne kliniske forstanden, poengterer hun.

Hjernen går i sirkler

Hvordan blir man kvitt melodien? Svaret er at man neppe kan gjøre så mye annet enn å vente. Det finnes ekstreme historier om mennesker som faktisk blir holdt våkne om natten.

– Det er også tilfeller hvor en sang fortsetter med å kverne i hodet selv om man ønsker fred fra den, eller kanskje slett ikke liker den. I ekstreme tilfeller den bli hengende i årevis, og det kan anta patologiske dimensjoner, som beskrevet i Oliver Sacks Musicoplilia: tales of Music and the Brain, som hermed er anbefalt til videre lesning, avslutter hun.

___________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no.

Lenke:

Karen Johanne Pallesens profil