Gjesping er smittsomt. Men hvorfor blir ikke alle like påvirket? En ny undersøkelse bestrider tidligere antydninger om at empati har noe med saken å gjøre.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Du kan gjespe spontant dersom du er trøtt eller kjeder deg. Men du kan også bli smittet av andres drøvelframvisning. (Foto: stokkete)
Smittsomme gjesp er et godt dokumentert mysterium:
Det er ingen tvil om at vi mennesker og et par andre arter har en tendens til å gjespe dersom vi ser, hører eller tenker på noen andre som strekker på kjevene. Og noen individer er mer tilbøyelige enn andre til å smittes av gjespene.
Men når det gjelder gode forklaringer på hvorfor dette skjer, er resultatene magre.
Noen studier har antydet at empati spiller en rolle. Og denne ideen er forsterket av at mennesker med schizofreni eller autisme sjeldnere smittes av gjesping. Dette er jo nettopp sykdommer som er forbundet med svekkede sosiale ferdigheter.
Andre studier har pekt mot at mottageligheten kan variere med både intelligens og trøtthet.
Men nå trekkes antagelsene i tvil. En ny og relativt omfattende studie av gjespere, konkluderer med at smittsom gjesping verken ser ut til å henge sammen med intelligens, søvnighet eller evne til medfølelse.
Den henger rett og slett ikke sammen med så mye i det hele tatt, innrømmer Elizabeth Cirulli fra Duke University og de andre forskerne bak undersøkelsen.
Fra null til 15 gjesp
Cirulli og co har studert 328 frivillige forsøkspersoner, som fikk se en tre minutter lang video av folk som gjespet. Så noterte vitenskapsfolkene hvor mange ganger deltagerne selv gjespet.
I tillegg måtte testpersonene gå igjennom testing av tenkeevne, og omfattende spørreskjemaer som blant annet målte empati, energinivå og søvnighet.
Resultatene bekreftet at ikke alle ble like påvirket av at andre viser fram drøvelen. Noen gjespet ikke en eneste gang, mens andre gapte oppi 15 ganger i løpet av de tre minuttene. 222 av de 328 deltagerne ble smittet minst en gang.
Men når det gjaldt sammenheng med andre faktorer, var resultatene heller skrale.
Alder hadde virkning
Det eneste som så ut til å ha en nevneverdig effekt, var alder. Jo eldre deltageren var, jo sjeldnere gjespet han.
- Men selv alder var ikke særlig viktig. Den store majoriteten av variasjon i smittsom gjesping var bare uforklart, sier Cirulli i følge en pressemelding.
Men teamet gir seg ikke. Nå tar de fatt på DNA-analyser for å finne ut om spesielle gener kan henge sammen med tendensen til å bli gjespesmittet.
Det er nemlig ikke bare nyfikenhet som får forskerne til å interessere seg for de smittsomme gjespene.
Kanskje denne kollektive jekselframvisningen kan gi ny innsikt om nettopp de som ikke tar del i den – menneskene med autisme eller schizofreni.
Referanse:
Alex J. Bartholomew m.fl: Individual Variation in Contagious Yawning Susceptibility Is Highly Stable and Largely Unexplained by Empathy or Other Known Factors, PLOS One, mars 2014
