I dag vet vi at behandlingen av maniske pasienter med litium har spart tusenvis av familier og pasienter store lidelser og samfunnet for milliarder av kroner. (Foto: Science Photo Library)
I dag vet vi at behandlingen av maniske pasienter med litium har spart tusenvis av familier og pasienter store lidelser og samfunnet for milliarder av kroner. (Foto: Science Photo Library)

Behandlingen som ble oppfunnet i et skur har revolusjonert psykiatrien

En australsk lege skrev i 1949 en artikkel som skulle vise seg å revolusjonere psykiatrien, men behandlingen holdt på å gå i glemmeboken. Heldigvis tok danske Mogens Schou oppdagelsen til seg, og da begynte ting å skje.

Publisert

I dag er litiumbehandling av pasienter med bipolar lidelse bredt anerkjent i psykiatrien, men slik har det ikke alltid vært.

I 1949 oppnådde en australsk forsker et gjennombrudd med litiumbehandlingen, som da var helt ukjent som behandlingsform, men oppdagelsen ble gjemt vekk i et lite, ukjent vitenskapelig tidsskrift.

Den danske forskeren Mogens Schou tok opp saken og hentet behandlingen inn i psykiatrien – noe som trolig har spart bare USA for 145 milliarder dollar i perioden fra 1970 til 1994.

Inspirasjonen kom som krigsfange

Historien begynte allerede på 1920-tallet, da John Cade var ung. Faren hans var overlege på ulike psykiatriske sykehus. Sammen med broren Frank brukte John mange timer i de psykiatriske avdelingene.

Tiden blant pasientene ga John en sterk forståelse for mentale sykdommer, skriver WHO i en serie om medisinske gjennombrudd.

Som 21-åring ble John Cade utdannet lege fra University of Melbourne. Han ble gift og stiftet familie. Da andre verdenskrig brøt ut, trakk han i uniform. Han ble utnevnt til major i september 1941, men endte like etter som krigsfange da Singapore ble okkupert av japanerne.

I tre år levde han som krigsfange i Changi-fengselet. Her opplevde han hvordan flere av medfangene utviste tegn på psykisk sykdom.

Cade holdt øye med hvordan medfangenes mentale tilstand vekslet mellom mani og depresjon, og noterte seg at det ikke var noe fast mønster.

Leting etter giftstoff

Denne vekslingen ga Cade en idé: Den mentale tilstanden kunne være forårsaket av en kjemisk ubalanse snarere enn en fysisk skade, skriver Joseph A. Schwarcz i boken «The Fly in the Ointment: 70 Fascinating Commentaries on the Science of Everyday Life».

Litium er et grunnstoff som kan utvinnes fra litiumsalter. Verdens største forekomster av litium er i fjellene i Sør-Amerika. Her et bilde fra saltsjøen i Uyuni i Bolivia, som er verdens største kilde til det verdifulle grunnstoffet. I dag brukes det myke metallet hovedsaklig i batterier. (foto: David Mercado, Reuters, NTB scanpix)
Litium er et grunnstoff som kan utvinnes fra litiumsalter. Verdens største forekomster av litium er i fjellene i Sør-Amerika. Her et bilde fra saltsjøen i Uyuni i Bolivia, som er verdens største kilde til det verdifulle grunnstoffet. I dag brukes det myke metallet hovedsaklig i batterier. (foto: David Mercado, Reuters, NTB scanpix)

Cade forestilte seg at et giftstoff fant veien inn i hjernen, og som senere ble renset ut av kroppen via urinen.

Den hypotesen forfulgte han da han kom tilbake til Australia.

Eksperimenterte i et treskur

Cade fikk jobb på et sykehus for psykisk syke krigsveteraner i Melbourne. Han ga seg i kast med eksperimenter som skulle kaste lys over psykiske sykdommer.

Arbeidet foregikk i et treskur, men han kom likevel fram til banebrytende resultater.

Ved å sprøyte inn urinstoff fra mennesker i marsvin kunne han undersøke effekten. Noen av menneskene var maniske, schizofrene og depressive, mens andre var friske.

Cade oppdaget at urinen fra de maniske pasientene var dødbringende i mye mindre doser.

Gjennombruddet var ren flaks

Cades oppdagelse av effekten litium har på mani, har blitt beskrevet som en ren tilfeldighet.

Det avviser Philip B. Mitchell og Dusan Hadzi-Pavlovic, som har skrevet WHOs versjon av historien.

«Mange banebrytende oppdagelser skjer når nysgjerrige hjerner plukker opp uventede observasjoner under systematisk forskning», skriver de.

Cade blandet i første omgang litium i væsken med urinsyre fra de maniske pasientene for å forsterke effekten på marsvinene. Cade ville øke gifteffekten.

Men det motsatte skjedde.

Det indikerte at litium hadde en beskyttende effekt.

Brukte seg selv som forsøksperson

Resultatene ga Cade tro på at litium kunne ha en gunstig effekt på maniske pasienter. Da måtte han først undersøke om det var farlig.

Han testet det på seg selv. Han valgte heldigvis en så lav dose at han unngikk farlige bivirkninger. Stoffet kan nemlig være dødelig ved for høye doser.

– Litiumbehandling har det vi kaller et snevert terapeutisk vindu. Gir man for lite, er det ingen virkning. Gir man for mye, blir pasienten forgiftet. At Cade traff med første forsøk, var heldig, sier Raben Rosenberg, som er klinikksjef ved Psykiatrisk Center Amager.

Deretter valgte Cade ut til pasienter. En av dem var den vanskeligste pasienten ved sykehuset. Bare tre uker senere hadde han falt til ro, og bare tolv uker senere kunne han forlate sykehuset.

Alle odds var mot litium

I dag vet vi at behandlingen av maniske pasienter med litium har spart tusenvis av familier og pasienter store lidelser og samfunnet for milliarder av kroner.

145 milliarder dollar ble spart i perioden fra 1970 til 1994, ifølge artikkelen «The Role of Biomedical Research in Health Care Reform», som ble utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet Science i 1994.

Men oppdagelsen holdt på å bli glemt.

I 1949, da John Cade publiserte en vitenskapelig artikkel om litiumbehandling, var stoffet mistenkt for å forårsake dødsfall blant hjertepasienter. Samtidig var Cade et ukjent navn i forskerkretser, så artikkelen ble utgitt i et lite tidsskrift.

Viktigst av alt var kanskje det faktum at litium er et grunnstoff. Derfor var det ingen kommersielle interesser involvert.               

Danske forhindret at oppdagelsen ble glemt

Oppdagelsen ble reddet av Erik Strömgren, som var professor i psykiatri ved Aarhus Universitet.

Han snublet over Cades artikkel og merket seg resultatet.

– Strömgren var veldig allsidig og nysgjerrig, men det er heldig at han leser Cades artikkel og blir oppmerksom på litium. Men det gjør han altså, sier Raben Rosenberg.

Erik Stömgren oppfordret den litt yngre legen Mogens Schou om å forfølge John Cades resultater. Det skulle vise seg å bli helt avgjørende.

Stor internasjonal motstand

Det var veldig stor skepsis overfor litiumbehandlingen. Særlig i England var motstanden voldsom.

– Det er utrolig at denne unge legen stå imot presset fra ledende forskere og fortsette forskningen på litium, sier Raben Rosenberg.

Schou arbeidet ufortrødent videre for å overbevise alle gjennom kliniske studier.

– Schou gjorde også et enormt arbeid med å spre kunnskapen om litium. Han reiste verden rundt for å delta på konferanser. Etter hvert begynte det å slå igjennom.

– Dansk innsats var helt avgjørende

Raben Rosenberg er ikke i tvil om betydningen av de danske forskernes arbeid.

– Den danske innflytelsen er helt avgjørende. Hvis ikke Strömgren hadde lest Cades artikkel, hvis ikke Schou hadde vært så utholdende og grundig, hadde ikke litium blitt et psykiatrisk legemiddel. Det var en enestående innsats, sier han.

Til slutt ble litium tillatt som legemiddel i USA.               

Internasjonal ære til Mogens Schou

Det endte med at behandlingen ble anerkjent over hele verden. Mogens Schou høstet stor anerkjennelse.

– Han får stort sett all den heder man kan få innen psykiatrien. Han mangler egentlig bare Nobelprisen. Det var en stor oppdagelse, forteller Rosenberg.

John Cades rolle i oppdagelsen av litiums egenskap har også blitt anerkjent ved flere anledninger.

Sammen med Mogens Schou mottok han i 1974 en stor internasjonal forskerpris for arbeidet med litium.

Etter Cades død har flere sykehusavdelinger i Australia blitt oppkalt etter at ham, og i 1980 holdt Mogens Schou den første minneforelesningen om ham.

Mogens Schou var svært aktiv som forsker helt frem til sin død i 2005.

I Aarhus Universitets nekrolog kan vi lese at han deltok på en konferanse, der han presenterte forskningsresultater, bare få dager før sin død. Han ble 86 år.