Dengang ekte mannfolk gråt

I gamle dager var det mandig å hulke, besvime og dø av kjærlighetssorg - så lenge du var adelsmann. Kjærlighetssyke helter i barokktidens romaner viste følelser forbeholdt overklassen.

Publisert
"En lengtende adelsmann møter hindre på vei til sin utkårete. Foto: Editorial Castalia."
"En lengtende adelsmann møter hindre på vei til sin utkårete. Foto: Editorial Castalia."

Professor Sanda Munic ved canadiske University of Toronto forsker på ‘kjærlighetssyke’ i litteraturen, og har funnet mange slike lengtende helter, særlig i spanske og portugisiske romaner fra 1600- til 1800-tallet.

De kjærlighetssyke led av søvnløshet, manglende apetitt, pusteproblemer, hjerteproblemer og depresjoner, og døde rett som det var av kjærlighetssorg.

- Disse symptomene viste at mannen var en ekte adelsmann, siden man mente vanlige folk var for enkle til å oppleve slike lidenskaper, sier Munjic.

- Adelsmenn i den tidlige moderne perioden av vesteuropeisk litteratur fikk disse problemene når de var nær sin elskede eller bare hørte navnet.

Oppsvulmet ansikt og galskap

Kjærlighetssyke var ikke bare et grep fra smarte forfattere. Det ble oppfattet som en virkelig lidelse i mange hundre år, med en lang liste av plager.

- En slik kjærlighet medfører et blekt og magert utseende, fulgt av feber og hjerteklapp, oppsvulming i ansiktet, sorgfølelse, sukking, plutselig gråt, umettelig sult, brennende tørst, besvimelse, kvelningsfornemmelser, hodepine, melankoli, epilepsi og galskap, er blant symptomene Jacques Ferrand lister opp i ” A Treatise on Lovesickness” fra 1623.

- Mannens sanser blir uklare, hans fornuft svikter, hans fantasi forfaller og hans tale blir usammenhengende. Den stakkars elskeren kan ikke tenke på noe annet enn sitt idol.

Fordømt av kirken

Sanda Munic mener skildringen av kjærlighetssyke avdekker holdninger til kjønnsroller og hvordan det maskuline ble oppfattet i tidligere tider.

- Siden lidelsen nesten alltid var en følge av at mannen ikke kunne leve ut et amorøst eller seksuelt forhold til en bestemt kvinne, ble disse historiene ofte fordømt av kirken fordi man mente det skildret menn som var irrasjonelle og ute av stand til å kontrollere sine følelser - det samme kvinner ble anklaget for i senere århundrer, sier hun.

Kvinnesykdom

Fra antikken til middelalderen ble kjærlighetssyke stort sett forbeholdt menn. I middelalderen ble ideen om ridderlig kjærlighet populær - mannen som taper sitt hjerte til en idealisert, “perfekt” kvinne, med sex skjøvet i bakgrunnen.

I takt med at ridderkjærligheten forsvant og mannsrollen endret seg, skiftet kjærlighetssyken kjønn og ble fra 1600-tallet ansett mer og mer som en kvinnelidelse.

- Medisinere begynte å klassifisere kjærlighetssyke mer som en seksuell lidelse enn en mental sykdom. Siden kvinner lenge hadde vært ansett som det mest lystne kjønnet, ble det dermed en kvinnesykdom, ifølge professor Mary E. Fissell ved amerikanske Johns Hopkins Universitys Institutt for medisinsk historie.