Godt fintet, politiker!

En manglende evne til å konsentrere oss om flere ting samtidig gjør det mulig for politikerne å svare på spørsmål, uten egentlig å svare.

”Først og fremst vil jeg gjerne få si at…”

Slik starter ofte politikeren som får et ubehagelig spørsmål dumpet ned i fanget. Fortsettelsen har gjerne ingenting med det spørsmålet som ble stilt å gjøre.

Nå har forskere fra Harvard University i USA undersøkt hvordan det er mulig for noen å gi et svar uten å svare på spørsmålet, og så slippe unna med det.

Det norske Oljefondet forvaltes etter helt andre prinsipper enn andre statlige investeringsfond basert på olje eller andre eksportinntekter. Finansminister Kristin Halvorsen (i midten) med samferdselsminister Liv Signe Navarsete og statsminister Jens Stoltenberg under åpningen av Breheimen nasjonalpark. Foto: Roger Sandum/SV).
Det norske Oljefondet forvaltes etter helt andre prinsipper enn andre statlige investeringsfond basert på olje eller andre eksportinntekter. Finansminister Kristin Halvorsen (i midten) med samferdselsminister Liv Signe Navarsete og statsminister Jens Stoltenberg under åpningen av Breheimen nasjonalpark. Foto: Roger Sandum/SV).

Årsaken er ganske enkel: Vi hører som regel ikke på det noen sier for å avgjøre om utsagnet er sant eller ikke – vi hører på for å vurdere personen som snakker.

Og det, sammen med vår overraskende lave evne til å konsentrere oss om flere ting samtidig, gir politikerne og andre i kinkige situasjoner muligheten til å sette i gang med retorisk dribling.

Person, ikke sak

Forskerne Todd Rogers og Michael I. Norton gjorde fire eksperimenter, der litt over 1100 deltagere skulle vurdere en falsk politisk debatt de enten så på TV eller hørte på radio.

To av eksperimentene demonstrerte tydelig at det er personen vi vurderer, og ikke utsagnet:

I disse to skulle deltagerne vurdere inntrykket de hadde av debattantene. For det første vurderte deltagerne debattantene langt mer negativt dersom de svarte på noe helt annet enn det de ble spurt om, om de for eksempel sakket om skolepolitikk når de ble spurt om kriminalitetsbekjempelse.

For det andre ble debattanter som faktisk svarte på spørsmålet, men som fomlet med ordene, vurdert mer negativt enn de som ikke svarte ordentlig – men gjorde det på en elegant og velformulert måte.

Vis frem spørsmålet

I de to andre eksperimentene viste Rogers og Norton hvordan vår konsentrasjonsevne ikke er til noen stor hjelp i vurderingen:

I et eksperiment ble deltagerne bedt om å konsentrere seg spesifikt om hva debattantene faktisk svarte på, og resultatet viste at en slik beskjed gjorde oss bedre i stand til å avsløre debattantens språklige finte.

I det andre eksperimentet ble spørsmålsteksten holdt synlig for publikum mens debattantene svarte – og her ble ”bullshit-detektoren” satt i høygir.

Bare 39 prosent klarte å oppdage unnamanøvreringen uten teksten, men hele 88 prosent klarte det med.

Bryter normen

Siv Jensen (Foto: Kjetil Ree/Wikimedia Creative Commons)
Siv Jensen (Foto: Kjetil Ree/Wikimedia Creative Commons)

Forskerne knytter dette sammen med det nå velkjente eksperimentet der en gruppe ballspillere ikke oppdager en gorilla som vandrer gjennom rommet.

Vi har rett og slett ikke evne til å ta inn andre faktorer enn de vi får beskjed om å se på – uansett hvor overraskende den faktoren faktisk er.

Til daglig følger de fleste av oss, bevisst eller ubevisst, det som kalles konversasjonsnormene, skriver Rogers og Norton. Normene ble definert av filosofen Paul Grice, og sier ganske kort:

Vær informativ, vær sannferdig, vær relevant, og vær klar.

Mange av oss forventer også at samtaler kommer til å foregå på den måten – og når noen bevisst vrir nummer tre, normen om relevans, oppdager vi det ikke. Et slikt knep går mot det vi forventer og derfor filtreres misforholdet mellom spørsmål og svar ut.

Del av kampen mellom journalist og politiker

Jan Svennevig er professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, og har retorikk og samtaleanalyse som sine fagfelt.

Han peker på at særlig politikken til en viss grad legger opp til en slik runddans mellom spørsmålsstiller og svarer:

– Ofte er det slik i politiske intervjuer at spørsmålet er lagt opp slik at politikeren skal gi et lengre svar, en mer omfattende utgreining. Det er ikke forventet at det konkrete svaret skal komme i første setning, forklarer han.

– Gjennom den utgreiningen som da følger, kan politikeren vri på spørsmålsstillingen slik at det blir naturlig for ham eller henne å svare på det de helst ønsker å besvare.

Denne evnen fører ofte til en retorisk kamp mellom journalist og politiker, hvor politikeren forsøker å vri spørsmålet mot fordelaktige sider ved politikken, mens journalisten i langt større grad er ute etter å stille motparten til veggs.

– Det er jo til en viss grad en rettighet politikeren har, det å omdefinere spørsmålene, fordi det kan bidra til at han eller hun får frem hva de mener er en relevant problemstilling. Men det kan også skjule en unnavridning, sier Svennevig.

Halvorsen og Jensen best i Norge

Svennevig forteller at mediene iblant kan lukke muligheten for å finte seg unna spørsmålet helt, ved å stille det som kalles lukkede spørsmål.

"Jan Svennevig (Foto: UiO)"
"Jan Svennevig (Foto: UiO)"

– For eksempel var det i TV2s valgdekning før forrige valg en egen seksjon som het ”Ja eller nei”. Der fikk politikeren nesten ikke lov til å svare noe som helst annet enn ett av de to ordene, sier han.

– Så hvem i Norge er best på denne typen finting?

– Det var en masteroppgave her ved UiO, skrevet av Maria Elle, som så på det i partilederdebatten ved forrige valg, og hun viste at både Kristin Halvorsen og Siv Jensen begge i stor grad forsøkte, og tildels også lyktes, med å snakke om noe annet.

Imidlertid får selv ikke de to styre debattene fritt.

– Den gangen forsøkte Halvorsen i to dager før partilederdebatten å få skolepolitikk inn som ett av temaene. Programlederne sa nei, men under debatten forsøkte hun likevel å vri temaet over på skole flere ganger, forteller Svennevig.

– Da ble hun kontakt avfeid – det var ingen stor suksess.

Finting kan være positivt

Norton og Rogers sier i en pressemelding fra Harvard at studien viser det ikke trengs store grep til for å bedre befolkningens evne til å vurdere innholdet i for eksempel politiske budskap.

– Gitt at det er mange som bekymrer seg for at befolkningen er uopplyst eller feilinformert, kan man gjøre enkle ting, som å holde spørsmålene synlige i en TV-debatt, for å rette folks oppmerksomhet mot politikernes svar, heller enn deres stil, sier de.

For selv om politikernes mulighet til å definere hva som er viktigst er en del av det politiske spillet, mener Svennevig det ikke kan skade å gjøre publikum mer oppmerksom på den muligheten:

– Det finnes jo allerede en viss bevissthet rundt dette, i og med at vi har begrepet ”politikersvar”. Men jeg tror det vil tjene demokratiet om folk er kritiske tilhørere og blir bedre i stand til å vurdere om de faktisk får den informasjonen de føler de trenger, og som intervjuobjektet blir spurt om, sier han.

Tjene demokratiet, kanskje, men ikke ekteskapet.

Bare spør en hvilken som helst mann som har blitt stilt til veggs av kona: ”Ser jeg feit ut i denne?”

Kilde:

T. Rogers og M.I. Norton, The artful dodger: Answering the wrong question the right way, Journal of Experimental Psychology, Applied, 25. april 2011 (les hele artikkelen her)

Powered by Labrador CMS