Hva skal til for at et menneske ikke skal kunne holdes ansvarlig for sine handlinger på lik linje med andre? Og hvem skal bestemme hvem disse menneskene er?

Historiker Svein Atle Skålevåg ser i sine nye bok nærmere på begrepet «utilregnelighet», en flere hundre år lang diskusjon om skyld og sykdom i skjæringspunktet mellom jus og medisin.

– Historien om forståelsen av utilregnelighet er en historie om forhandlinger mellom et juridisk og et psykiatrisk begrepsapparat. I dag kobles psykoser til forståelser av utilregnelighet, men psykose er et relativt nytt begrep. I den mer enn to hundre år lange historien jeg skriver, er det egentlig «sinnssykdom» som er det sentrale begrepet, et ord vi ikke bruker lenger, men som lenge var den medisinske ekvivalenten til det juridiske utilregnelighetsbegrepet, forteller Skålevåg.

Han er til daglig førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Trolldom og tilregnelighet

Allerede under hekseprosessene begynte man så smått å forsøke å trekke grenser mellom fornuftige og forrykte mennesker.

I 1664 ble Mari Gullichsdatter ført til bygdetinget på Ringebu, der hun selv fortalte om omgang med djevelen, og om hvordan kroppen hennes var fylt med onde ånder. Hun fornektet at Gud eksisterte. I alle fall hadde han ikke eksistert de siste seksti årene, sa hun.

Hva skulle retten tro? Hadde Mari virkelig gjort det hun påstod, eller var hun «galen, rasende eller sandseløs og forrycht»? Hvor kunne retten få hjelp til å avgjøre det?

I 1563 hadde den nederlandske legen Johann Weyer gitt ut boken De Praestigiis Daemonum, hvor han hevdet at mange, kanskje de fleste, av dem som ble påstått å stå i ledtog med demoner, i virkeligheten var syke mennesker. Boken ble snart lest over hele Europa.

– Weyer er en av de første som sier at det er noen av de trolldomsmistenkte som ikke kan holdes ansvarlige for det de gjør – eller det de påstår at de har gjort. Spørsmålet om sinnssykdom blir en måte å sortere i trolldomsmassen på. Det var ikke det at Weyer ikke trodde på hekser eller mente at ingen kunne begå trolldomsforbrytelser. Men han mente det var viktig at domstolene skilte mellom de som faktisk hadde hatt omgang med djevelen, og de som bare hadde ideer som hadde oppstått i deres eget hode, sier Skålevåg.

Weyer mente at mange av de som tilstod i trolldomssakene, var mennesker med vrangforestillinger. I mange tilfeller mente han at det handlet om personer som led av melankoli, som man helt siden antikken hadde hatt teorier om at skyldtes for mye svart galle i kroppen. Det var derfor nødvendig at retten konsulterte en lege før den dømte noen for hekseri.

– Dette blir på en måte ursituasjonen for hele problematikken rundt utilregnelighet, det at domstolene rådfører seg med medisinen.

• Les også: Piano – best egnet for kvinnekroppen

Barnedrap

I den moderne kriminalitetsstatistikken er det menn som dominerer blant de tiltalte. Blant de tidligste eksemplene Skålevåg henter fra norsk rettshistorie, er det like ofte kvinnene som er på tiltalebenken.

– Det skyldes nok at i en periode var det særlig to sakstyper som var viktige for rettsvesenet: trolldomssaker og barnedrapssaker. Det var ikke bare kvinner som ble beskyldt for trolldom, men de utgjorde et flertall. Og barnedrapssakene er nødvendigvis kjønnet. De handlet på den ene siden om vanskelige levekår for potensielt enslige mødre, men også om rasjonaliteten til kvinner i en fødselssituasjon. Og de som står for både de juridiske og medisinske vurderingene, er gjennom århundrene menn.

Saken mot Karen Sofie Hansdatter Sletmoen i 1838 er et eksempel på en slik barnedrapssak. Hun stod tiltalt for å ha kastet sin tre dager gamle datter, unnfanget utenfor ekteskap, i sjøen så hun druknet.

Distriktslegen mente at Karen var rammet av «en temporær Sindsforvirring, foraarsaget ved Melkefeberen», men retten så bort fra legens erklæring, og dømte Karen til døden.

• Les også: Trosfrihet viktigere enn kvinners rettigheter

Det kriminelle mennesket

Gjennom andre halvdel av 1800-tallet skjedde det en forskyvning i forståelsen av juridisk utilregnelighet, fra å betegne en persons handlinger til å betegne personen som sådan.

Denne essensialiseringen, der kriminalitet går fra å være noe man gjør, til noe man er, hadde utspring blant annet i nye teorier om det kriminelle mennesket – forbrytermennesket. Teoriene ble utviklet parallelt med nye teorier om betydningen av drifter og impulser, som den nye sexologien var opptatt av.

I 1890 ga det som regnes som den britiske sexologiens far, Havelock Ellis, ut sin første bok. Den hadde betegnende nok tittelen The Criminal.

– Ellis er en interessant figur. Han var verken jurist eller lege, men hadde studert medisin og skrev om både kriminologi og psykiatri. I forfatterskapet hans, som altså omfatter både sexologiske og kriminologiske skrifter, er fellespunktet en biologisk forståelse av mennesket, sier Skålevåg.

Sexologien og kriminologien vokste fram side om side. Begge var opptatt av perversjoner, av valg og vilje, og av å definere hva det ville si å være syk.

Kriminologene fra 1890-tallet var opptatt av det de kalte kriminalitetsimpulser.

– Ifølge deres teorier begikk forbrytermenneskene kriminalitet fordi de var ofre for drifter i seg. Man ser klart parallellen til teorier rundt homoseksualitet, der man mente at noen ble homoseksuelle som følge av medfødte drifter.

• Les også: De første politikvinnene: Uten trening – med våpen

Sinnssykt å stjele kvinneklær?

Det var først i Straffeloven fra 1902 at begrepet «utilregnelig» kom inn i lovverket.

– Det er interessant å se hvordan de seksuelle perversjonene spiller en viss rolle i forarbeidene til den nye straffeloven, sier Skålevåg

– Det står blant annet å lese om et tenkt eksempel, som juristene bruker mye tid på å diskutere, der de forestiller seg en tjuv som er fetisjist. Vedkommende stjeler kvinneklær, underforstått: Får seksuell tilfredsstillelse av å gjøre dette. Er han sinnssyk? Burde han regnes som tilregnelig? Han kan jo ikke noe for at han har impulser som trekker ham mot kvinneklær, argumenteres det med. Med dagens øyne framstår hele denne diskusjonen om et hypotetisk tilfelle som ganske aparte, men det er et eksempel på en ny tenkning rundt lovbrudd, som man da skal forsøke å få inn i straffeloven.

Skålevåg har lenge forsket på psykiatriens historie. Doktoravhandlingen hans fra 2003 hadde tittelen Fra normalitetens historie. Sinnssykdom 1870-1920.

– I den tidlige psykiatriens historie var rettssalen et sted å «markedsføre» det nye faget. Men snart fikk nok faget et ganske ambivalent forhold til oppgaven med å skulle vurdere mennesker i en juridisk kontekst. Slik jeg oppfatter dagens psykiatere, har de ikke noe sterkt ønske om å ha en sentral rolle i rettssalen, samtidig som dommerne ønsker å kunne lene seg på medisinske vurderinger før de treffer en beslutning.