Pleo er et avansert leketøy, en camarosaurus-baby i plast, metall og silisium. I Norge koster Pleo rundt 2700 kroner. Den er produsert av California-firmaet Ugobe, og deres mål er å viske ut grensene mellom teknologi og liv.

Pleo er blitt til etter samarbeid mellom ingeniører, psykologier, programmerere, animasjons-artister, og biologer.

Europeisk robot-forskning

Når Mary Wood fra Ugobe viser fram Pleo på IFA-messen i Berlin, er det fordi Pleo skal brukes i det europeiske forskningsprosjektet Lirec.

Lirec er et EU-prosjekt under det 7. rammeverkprogrammet som startet opp 1. mars 2008. Over ti millioner Euro skal brukes over fem år for å finne ut av hvordan mennesker og kunstige intelligenser kan knytte varige følelsesmessige bånd.

Martin Diruf arbeider i organisasjonen GRIP, en gruppe for tverrfaglig psykologi. Deres oppgave i Lirec-prosjektet er å bruke blant annet Pleo til å studere hvordan mennesker reagerer på roboter.

De valgte Pleo fordi den er billig og lett å erstatte, forteller Diruf. De bruker standard-versjonen av Pleo i dag, men arbeider med å videreutvikle en mer avansert forsøks-Pleo som også kan kjenne igjen ansikter og forstå tale.

Mødre og ingeniører

Forsøkspersonene får fem minutter alene sammen med Pleo, og så fem minutter med oppgaver som de skal løse sammen med roboten. Seansen blir filmet, og etterpå får forsøkspersonene se seg selv og får kommentere opplevelsen i et intervju.

Foreløpig er det gjennomført for få forsøk til å få sikre resultater, men mønstre er i ferd med å tegne seg.

Diruf forteller at forsøkspersonene deler seg i to markante grupper – de kvinnelige og de mannlige – “omsorgspersonen og ingeniøren”.

De kvinnelige binder seg raskt følelsesmessig til robotene, og ender gjerne opp med å holde dem inntil brystet som en baby.

De mannlige betrakter Pleo som en mekanisme. Når de velter ham over på sida og når Pleo klynker og vil på beina igjen, velter de ham bare over på den andre siden for å utforske reaksjonene videre.

Professorens kjæledyr

De kvinnelige og mannlige reaksjonsmønstrene følger ofte, men ikka alltid, fysisk kjønn. Og du blir ikke immun mot morsfølelsen ved å vite hvordan roboten ser ut inni.

Diruf kan fortelle at en høyt respektert mannlig professor i kunstig intelligens på en nabostand på IFA-utstillingen hver morgen har kommet og hilst på Pleo som om han var et kjæledyr.

Og Diruf selv føler ubehag ved å se at noen steller stygt med en Pleo. Hvordan er Pleo laget for å gi disse følelsesmessige reaksjonene hos voksne mennesker som for lengst er vokst fra bamsene sine?

Realistisk modellert

Pleo er modellert nesten perfekt etter en camarosaurus-baby i størrelse en til en. De eneste frihetene designerne fra Ugobe har tatt seg, er å gjøre halsen og halen kortere og tykkere.

Pleo er mye mer enn et mekanisk leketøy. Den har et primitivt fargesyn som kan se deg og gjenkjenne objekter, men ennå ikke skille ansikter. Holder du hånden opp foran den, så reagerer den – kanskje.

Pleo er spesielt glad i grønne blader, og blir glad om du putter dem i munnen hans. Hvis batteriene er i ferd med å gå tomme, blir han trettere og trettere og mister farta.

Høre, se og føle

Pleo har to ører som gir stereofonisk hørsel og kan bestemme retningen til lyder. Klapper du, så snur den seg mot lyden – hvis den har lyst.

Pleo gjør nemlig ingen ting på kommando.

Følere på hodet, haken, skuldrene, ryggen og føttene registrerer myk berøring eller bare nærhet av hånden din. Når du klør den, lukker den øynene i velbehag.

Følere under føttene registrerer underlaget, og hindrer at den går utfor bordkanter.

En infrarød sensor registrerer om du putter noe inn i munnen til Pleo. Infrarøde sendere og mottakere gjør også Pleo i stand til å kommunisere med søsken-roboter. På IFA-messen var to Pleo-roboter tydelig begeistret for hverandre.

Pleo kan lære

Men det er hjernen til Pleo som gjør den til mer enn en mekanisk dukke. Den styrer de elektriske motorene i hals, hale og bein slik at bevegelsene blir myke og organiske.

Hjernen til Pleo er også i stand til å lære. Det betyr at når du kjøper en Pleo, så er den ikke ferdig utviklet – som en ordentlig nyfødt skapning.

Riktignok kan du putte et SD-minnekort inn i en spalte på magen hans som gjør ham til en passiv automat som viser kunstene sine. Men Pleo i demo-modus er en lobotomert versjon av den virkelige Pleo.

Etterligner livet

Pleo er ikke programmert med en statisk, forhåndsdefinert oppførsel. I steden er han gitt enkelte grunnleggende reaksjonsmønstre som over tid bygger opp Pleos måte å møte verden på.

Ett konkret eksempel er ganglaget. Pleo har begrenset energi i litium-ionebatteriet sitt, og hvis han bare skulle trampe i vei uansett underlag, ville han risikere å overbelaste batteriet.

Derfor har Pleo innebygget en begrensning på hvor mye effekt de mekaniske musklene kan utfolde seg med. Går han på et høyt gulvteppe med stor motstand, vil Pleo etterhvert lære seg til et ganglag med høy beinføring for å unngå å subbe og sløse med energi.

Dette ligner veldig på hvordan melkesyre-utmattelse i våre biologiske beinmuskler virker. Pleos designere har på slike måter gjenskapt livets grunnleggende utviklingsprinsipper i mekanisk-elektronisk versjon.

Pleo har en stor og aktiv brukerskare. De er med på å videreutvikle Pleo med gratis programvare som Ugobe tilbyr på nettsidene sine. Pleo kan omprogrammeres gjennom en mini-USB-port på magen.

Men den viktigste programmeringen av Pleo skjer i den lille dinobotens møte med virkeligheten – og sin eier. Akkurat slik som det tar mange år for et menneske å bli “programmert” i møtet med virkeligheten til et fullverdig medlem av samfunnet.

Å bli glad i en maskin

Diruf og kollegene hans har altså som mål å lage roboter som mennesker knytter seg følelsesmessig til. Men er ikke dette å lure mennesker? En robot er tross alt bare en programmert maskin?

Diruf svarer med å fortelle om en annen kjæledyr-robot, den søte lille selen Paro. Den har vært brukt med hell for å roe nervene til ensomme gamlehjemsbeboere.

Pleierne kunne ifølge Diruf fortelle om nesten mirakuløse forbedringer i tilstanden til de gamle som fikk stryke over de små skapningene med god bløt pels og store, hjelpeløse øyne.

Paro gav dem følelsen av at noen trengte dem.

Hvis Paro virkelig var til hjelp, må det være riktig å bruke ham, mener Diruf. Men han forteller også at han har en søster som er sterkt uenig …

Mer enn bare en maskin?

Spørsmålet er også i hvilken grad Pleo – og de langt mer avanserte etterkommerne hans som vi sikkert vil se – bare er maskiner.

Og hva betyr ”bare maskin? Kunne man ikke på samme måte hevde at vi mennesker ”bare” er aminosyrer og annen sinnrik bio-informatikk?

Når blir et system så komplekst at endringen ikke bare kan beskrives kvantitativt, men gir en ny kvalitet – for eksempel en selvstendig personlighet, en egenverdi?

Diruf har selvsagt ingen svar på disse spørsmålene, men synes de er viktige og interessante. Han forteller at etter tekniske diskusjoner i fagmøtene, over en kopp kaffe, da dukker slike spørsmål opp og diskuteres med stort engasjement.

Hjelp til selvhjelp

Viktig for Diruf er det også å framheve at robotene de prøver å utvikle ikke skal ta over for menneskene.

Det er lett å tenke seg en slave som henter stadig nye bokser øl til stadig mer tønneformede herrer og mestere som kommanderer sine tannhjulsbutlere hit og dit.

I følge Diruf skal robotene være som en intelligent rullator – en hjelp til selvhjelp. Roboten skal være med den gamle damen ut på kjøkkenet.

Hun lager selv maten, men når hun trenger hjelp til å bære fatet inn til spisebordet, er roboten der, fabulerer Diruf.

Lenker

Nettsidene til GRIP
Nettsidene til LIREC
Pleos nettside
Grunnleggende, god forklaring av hvordan Pleo virker på HowStuffWorks