Psykologen bak en kontroversiell studie som støttet omvendingsterapi for homofile og lesbiske er ikke lenger enig med sin egen forskning. Nå ber han om unnskyldning for studien.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Kan homofili kureres?
Nei, mener de aller fleste leger og psykologer. Eksperter verden over er enige i at verken homofili eller lesbiskhet – eller heterofili for den saks skyld – er noe som kan eller bør endres på.
En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon konkluderer med at terapi for å endre seksuell legning er helseskadelig, og kan være livsfarlig, for de som blir utsatt for den.
Allikevel lever troen om at homofile kan omvendes ved hjelp av bønn og terapi. Amerikanske evangelikalske kristne står i front, og et knippe terapeuter tilbyr såkalt omvendingsterapi eller reparativ terapi.
Omvendingsterapi fikk i 2003 støtte fra uventet hold: professor i psykologi Robert L. Spitzer, som blant annet var pådriver i USA for å få fjernet homofili fra oversikten over mentale sykdommer, publiserte en studie i det fagfellevurderte tidsskriftet Archives of Sexual Behavior.
I studien mente han å ha funnet bevis for at slik reparativ terapi faktisk fungerte for sterkt motiverte individer.
Nå angrer Spitzer:
– Jeg føler jeg skylder de homofile en unnskyldning for at studien min kommer med ubegrunnede påstander om at reparativ terapi fungerer, skriver han i et brev som nå er til publisering i samme tidsskrift.
Fullt mulig å lyve eller lure seg selv
I Spitzers studie fra 2003 ble 200 “omvendte” homofile og lesbiske rekruttert og intervjuet om hvilke homofile eller lesbiske følelser de hadde før terapien, og etter.
Blant annet ba Spitzer dem evaluere hvilken tiltrekning og hvilke fantasier de hadde hatt til og om personer av samme kjønn, og også i hvor stor grad de bedrev ”åpen homofil eller lesbisk atferd”.
Etter å ha vurdert deltagernes svar opp mot mulige feilkilder, som for eksempel det at folk ikke nødvendigvis forteller sannheten, konkluderte Spitzer med at det lot til at disse sterkt motiverte deltagerne faktisk hadde endret sin legning.
Det er nettopp motivasjonen for å lyve Spitzer i ettertid mener han undervurderte.
– Jeg kom med flere (lite overbevisende) årsaker til hvorfor det var rimelig å anta at deltagernes egenrapporterte forandring var troverdig, og ikke selvbedrag eller løgn. Men det enkle faktum er at det ikke er noen måte å måle om deltagernes egne fortellinger om endret seksualitet er holdbare, skriver han.
Pasientene ble rekruttert til denne studien av sine terapeuter, som alle jobbet med omvendingsterapi. De kom gjerne fra strengt konservative religiøse miljøer, og var ofte voksne mennesker i heterofile ekteskap. Mange hadde også barn.
– Kritikerne hadde rett
Spitzers studie møtte massiv motstand da den kom for snart ti år siden, blant annet gjennom 26 kommentarer fra andre forskere som ble publisert i samme utgave av tidsskriftet.
Annonse
Også i årene etter har studien blitt kritisert i stadig nye undersøkelser, men studien har allikevel blitt brukt som hovedargumentet for at terapiformen fungerer, blant annet av grupper som den evangelikalske Focus on the Family.
Brevet fra den nå pensjonerte Spitzer har kommet i kjølvannet av en artikkel av Gabriel Arana, en amerikansk journalist som skrev om sine egne erfaringer med reparativ terapi i magasinet The American Prospect.
Da Arana møtte Spitzer i forbindelse med arbeidet med artikkelen uttalte Spitzer for første gang at han med tiden hadde kommet til at kritikerne nok hadde rett:
– Funnene kan sees på som bevis for hva folk som har gått gjennom ”ex-gay”-terapi sier om terapien, men ikke noe mer, sa Spitzer i intervjuet.
I brevet i tidsskriftet utdyper han:
– Jeg beklager til alle homofile og lesbiske som kastet bort tid og energi på å gjennomgå en eller annen form for reparativ terapi, fordi de trodde jeg hadde bevist at det fungerer, avslutter han.
