IQ-test er dårlig mål for intelligens

Det er antageligvis ikke bare én mental mekanisme som står bak den menneskelige intelligensen, mener forskere. Og heller ikke én test som kan måle den.

 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

På scenen er det snakk om x-faktor. I intelligensforskningen er det derimot g-faktoren som gjelder.

G-faktoren – eller den generelle intelligensen – refererer til forestillingen om at vi alle har en universell mental evne som spiller inn på resultatene i alle tester av hjernens tenkekapasitet.

Men en ny kjempeundersøkelse sår tvil om eksistensen av både g-faktoren og gyldigheten av de klassiske IQ-testene.

Det finnes flere former for intelligens, mener forskerne.

Analysene deres antyder at det må være minst tre uavhengige systemer i hjernen som bestemmer evnen vår til å løse oppgaver. Disse delene styrer med korttidsminne, kapasiteten til å resonnere og en språklig evne.

- Poenget her er ikke at vi har funnet opp en bedre måte å måle IQ enn noen andre, men at vi har vist at du ikke kan summere opp forskjellen mellom folk med ett enkelt tall, konkluderer forsker Adrian M. Owen.

Intelligenskoeffisient

Ideen om en universell g-faktor ble satt fram allerede i 1904, etter at psykologen Charles Spearman oppdaget at det var sammenheng mellom skolebarns resultater i tilsynelatende helt forskjellige fag.

I kjølvannet av dette oppstod også tanken om at en enkelt test kunne avgjøre hvert menneskes intelligenskoeffisient – deres IQ.

Siden har debatten rast.

Ideen om at ett, sentralt nervenettverk stod bak intelligensen ble styrket da forskerne fikk utstyr til å fotografere aktiviteten i en jobbende hjerne:

Det var nemlig alltid et visst område som lyste opp når vanskelige oppgaver skulle løses. Og etter en hjerneskade ville graden av ødeleggelser nettopp på dette stedet henge tett sammen med hvor mye den skaddes IQ falt.

 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Dermed kunne det se ut til at også fysiologien peker mot at intelligensen virkelig bestemmes av én enkelt underliggende faktor.

Men Owen fra University of Western Ontario og kollegaene hans er slett ikke så sikre på det.

Flere små systemer

Det kan også hende at hjernebildene lurer oss.

Kanskje består de aktive områdene egentlig av flere uavhengige nettverk. Nettverk som riktignok alle aktiveres i møte med de vanskeligste oppgavene, men som også kan jobbe selvstendig.

I de siste åra har flere undersøkelser antydet at intelligensen faktisk er resultatet av flere mindre systemer. Og Owen og co lagde en test som var tilgjengelig på nettet, for å finne ut mer.

Forskerne designet 12 ulike tester som måler hjernens evner innenfor fire områder: Korttidshukommelse, resonnering, konsentrasjon og planlegging.

Ta apetesten

Evnen til å resonnere kunne for eksempel måles i oppgaver hvor deltagerne skulle lese ulike utsagn om en figur – ”Firkanten er inni sirkelen” – og avgjøre om de var sanne eller usanne.

Apestigen - en av testene forskerne bruker for å måle ulike former for intelligens. (Foto: A. Hampshire et al.)
Apestigen - en av testene forskerne bruker for å måle ulike former for intelligens. (Foto: A. Hampshire et al.)

Og korttidsminnet ble blant annet testet med den såkalte apestigen, hvor bokser med stigende tall ble spredt over en dataskjerm. Så forsvant tallene, og spilleren måtte trykke på boksene i riktig rekkefølge.

Testene ble kjempepopulære. Til slutt hadde 44 600 mennesker fra hele kloden tatt alle testene, og i tillegg fylt inn skjemaer med personlige opplysninger om alder, kjønn, levested og sosial status.

I tillegg lot Hampshire og kollegaene 16 personer gjøre testene mens hjerneaktiviteten deres ble målt i en fMRI-skanner.

Og resultatene av både nettestene og hjernebildene pekte altså i samme retning: Det finnes ingen enkeltfaktor – en IQ – som forklarer et menneskes intelligens.

Spill dataspill!

Siden så mange tusen mennesker – til stor overraskelse og glede for forskerne – hadde tatt internett-testen, var det også mulig å undersøke hvordan faktorer som kjønn, alder og livsstil hang sammen med prestasjonene.

Resultatene viste at det var sterk kobling mellom deltagernes alder og utfallet av testene. Korttidsminnet og evnene til resonnering ble jevnt dårligere fra begynnelsen av 20-åra.

Språkevnen fulgte derimot en annen kurve. Den nådde toppen senere i livet og ble svekket mye saktere.

Graden av utdanning hang sammen med bedre resultater, mens røyking var forbundet med dårligere skår. Og menn gjorde det generelt bedre enn damene på testene av korttidsminnet.

- Interessant nok presterte folk som jevnlig spilte dataspill betydelig bedre, både når det gjaldt resonnering og korttidsminne, sier Hampshire i en pressemelding.

Samtidig fant forskerne ingen tegn til at vanlig hjernetrening hang sammen med intelligens.

Angst så derimot ut til å være koblet til svakere resultater.

Tidsbegrensning

- Mennesker som ofte hadde angst presterte særlig dårlig på korttidsminnefaktoren, sier Hampshire.

Det er kanskje også naturlig å tenke at nettopp nerver kan ha påvirket resultatene generelt. Mange av testene skulle gjøres på tid, og det er ikke usannsynlig at dette kan øke prestasjonsangsten.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Men mønstrene i prestasjoner for hver person holdt seg selv når forskerne sammenlignet resultater fra oppgaver med og uten tidsbegrensning, skriver Hampshire i en epost til forskning.no.

- Litt i strid mot forventningene var det for det meste testene uten tidsbegrensning som viste sammenheng med angst. Resonneringsoppgavene, som ofte går på tid, viste for eksempel ingen sammenheng.

Evner og dagsform

Personlig tror Hampshire at intelligensen vår skapes av flere uavhengige komponenter, og at et enkelt testresultat vil bero på både evner og hvilken dagsform deltageren er i.

- Et individ har evner som henger sammen med spesielle nervesystemer. Noen mennesker har for eksempel en større makskapasitet for korttidsminne, mens andre er bedre til å resonnere, skriver han til forskning.no. 

Hvis man er trøtt, nervøs eller lite motivert, vil disse evnene reduseres slik at man skårer dårligere.

- Det ser imidlertid ut til at slike påvirkninger ikke endrer kapasiteten i alle nervesystemene like mye.

Nå har Hampshire og kollegaene lagt ut en ny versjon av testene på nettsidene sine, for å fortsette forskningen på menneskelig intelligens.

Det er ingenting i veien for å delta!

Referanse:

A. Hampshire, R. R. Highfield, B. L. Parkin & A. M. Owen, Fractionating Human Intelligence, Neuron, vol. 76, nr. 6, s. 1225-1237, 20. desember 2012.

Powered by Labrador CMS