- Falske minner kan skapes

I saker der pasienter etter terapi forteller om grusomme overgrep de ikke husket tidligere, er det gjerne en rekke trekk som går igjen. Ett er påstanden om at onde minner kan “fortrenges” av en pasient, som så trenger terapi for å huske for eksempel et grovt overgrep. En annen er at kroppen kan “huske” ting pasienten selv har glemt.

Men hvor mye hold er det i disse påstandene?

Annika Melinder er førsteamanuensis og leder for Enhet for kognitiv utviklingspsykologi (EKUP) ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har omfattende erfaring som klinisk psykolog og som sakkyndig i overgrepssaker. Hun har særlig forsket på utvikling av emosjonell hukommelse og generelle kognitive funksjoner.

Melinder disputerte med et forskningsprosjekt om barn som vitner. Hun arbeider også sammen med professor Gail Goodman, en ledende autoritet innen hukommelsesforskning, vitnepsykologi og falske minner.

Kroppen husker ikke

Melinder mener en grunnleggende feil som ofte gjøres, er å anta at “kroppen husker” ting som sinnet kan ha fortrengt. Det er ukontroversiell forskning som ligger bak de moderne modeller av hukommelse vi opererer med i dag, og disse tilsier at menneskelig erindring foregår langs flere hukommelsessystemer. Et system er vår handlingshukommelse: For eksempel at kroppen vet hvordan vi skal sykle. Dette systemet er ikke “lesbart” av andre systemer i oss.

- På 1980-tallet opererte man med forskjellige “tegn” ved personens kroppslige forhold eller atferd. Som terapeut eller barnehageassistent skulle man da være spesielt oppmerksomme på disse, fordi de kunne indikere at personen hadde vært utsatt for overgrep.

Et klassisk eksempel er pasienter som ikke ville drikke melk eller bruke tannkrem fordi det minnet om aspekter ved overgrepet, eller om måter overgrepet var dekket over på. Andre ting kunne være at barna lekte spesielle leker med dukker eller tegnet typiske overgrepserfaringer. Problemet er, i følge Melinder, at det ikke finnes grunnlag for å gjøre slike slutninger fra atferdsdata til en opplevelsesdimensjon..

- Det finnes ikke empiriske studier som viser at slike problemer er hyppigere representert hos folk som har vært utsatt for overgrep, enn hos folk som ikke har vært det.

- Man kan ikke bruke en motvilje mot melk eller mot tannkrem som et diagnostisk verktøy. Dersom vi gjorde det ville vi underdiagnostisert de aller fleste som har vært utsatt for overgrep, fordi de ikke har denne motviljen. Vi ville også inkludere barn som aldri hadde vært utsatt for overgrep i våre mistanker.

- Så tenkningen om tegn og kroppslige ytringer er villedende spor å følge når man skal forsøke å forstå hva folk har vært utsatt for, sier Melinder.

Kroppstrauma kan verbaliseres

Melinder mener at kroppslige reaksjoner ved trauma naturligvis kan verbaliseres. En god behandling av trauma vil søke å forene erindringer med alle typer opplevelser, også kroppslige.

- Et kroppslig uttrykk er imidlertid ingen garanti for at det er mer korrekt enn andre minner. Problemet med en slik kvasi-terapeutisk oppfattelse av “at kroppen husker”, er at det implisitt ligger at denne hukommelsen er korrekt, og at den kan lede til at personen får tilbake den sanne opplevelsen i ord og bilder. Som flere har uttalt seg om i media, er dette feil og farlig, advarer Melinder.

Dersom en person ikke har hukommelse av en hendelse kan det skyldes flere forhold, det vanligste forholdet er alminnelig glemsel. Etter gjentatte spørsmål, samtaler, forklaringer eller observasjon av andres erfaringer har det gjentatte ganger vist seg at vanlige folk kan begynne å huske egne overgrep. Dette er særlig aktuelt i spørsmål om falske minner.

Mekanismene bak dette er stort sett forklart av forskere. Grunnen er i korthet at vår hjerne er bedre til å gjenkjenne informasjon som synes kjent og lik ut, enn den er til å skille ut fra hvilken kilde informasjon kommer.

Offeret husker

- Minner om seksuelle overgrep er noe som psykologisk forskning har vist er der hele livet. Riktignok tenker man ikke nødvendigvis alltid på overgrepene; man prøver kanskje å unngå å tenke på dem. Det er selvfølgelig helt forståelig at offer for overgrep ikke vil rippe opp i vonde minner. Men det er ikke det samme som at disse minnene er fortrengt, sier Melinder.

En viss andel glemmer faktisk overgrepene. Noen sentrale studier har vist at omlag ti prosent av ofrene glemmer. Dette er omtrent samme omfang som folk glemmer andre ting. Ikke overraskende er det i overgrepssammenheng vist at de som har vært utsatt for de verste overgrepene som husker best over tid.

- Man må ikke glemme at det alltid er unntak fra en regel. Det finnes folk som har problemer med å huske overgrep, men man kan ikke bruke disse unntakene som grunnlag for en teori om fortrengning.

Slik lager du falske minner

Melinder mener en rekke terapeuter, gjennom en kombinasjon av uvitenhet og ukritisk omgang med sine egne, samt ensidig lesing av visse teorier, kan ha frembrakt falske minner i sine pasienter.

Dersom terapeutene tar utgangspunkt i teorier om at seksuelle overgrep er svært vanlige, og rammer opptil 15-20 prosent av befolkningen er det logisk at de tror at mange forskjellige psykiske problemer egentlig har samme rot, nemlig overgrep. Terapeutens oppgave blir dermed å få pasienten til å huske overgrepene, integrere følelsene med erindringene og innse at de virkelig er blitt utsatt for overgrep.

Her brukes en rekke teknikker.

Nei er ikke nei

- Terapeuten spør om overgrep mange ganger, og tar ikke et nei for et nei. Pasientene får høre hverandres historier, ikke minst om hvordan de begynte å huske. Dette gjør at pasientene begynner å huske overgrep; delvis som et resultat av gruppepress, og delvis fordi de har tenkt og hørt om disse tingene så mye og satt seg selv i situasjoner og nærmest meditert over forskjellige scenarier.

En vanlig teknikk er å lage rollespill der pasienten blir bedt om å leve seg inn i en rolle som overgrepsoffer. Disse mangler sjelden detaljer.

Melinder mener så at disse tankene og inntrykkene blir blandet sammen med hva pasienten faktisk har husket. I ettertid er det veldig vanskelig å huske hva som er hva.

- Det er slik man skaper falske minner i terapirommet, sier Melinder.

Psykologer uenige

Så hvordan stiller norske psykologer seg som helhet til fenomener som fortrengning? Anders Skuterud er fagsjef i Norsk Psykologforening. Han understreker at norske psykologer ikke har ett enkelt syn i saken.

- Jeg tror det er riktig å si at det er flere områder der psykologifaget ikke er kommet til en ordentlig konsensus. Det betyr at det kan bli vitenskapelige uenigheter mellom forskjellige grupper innad i faget, forteller Skuterud.

Dette er selvfølgelig ikke unikt for psykologifaget, vitenskapelig uenighet er ofte viktig for å få vitenskapen til å utvikle seg.

- Uenigheten i psykologifaget var nok sterkere før. På Blindern på 1970-tallet var det veldig sterke fronter mellom adferdsterapeuter og de som sto i en psykodynamisk tradisjon. Disse frontene er mindre skarpe i dag, og de fleste smiler godt av hva som foregikk på dengang, sier Skuterud.

Men at diskusjonen foregår i mer siviliserte former, betyr selvfølgelig ikke at diskusjonen ikke finnes. Det gjelder i høyeste grad for fenomenet om fortrengning av minner.

- Hvilken faglig tradisjon en psykolog har plassert seg i vil ha mye å si for vedkommendes syn på saken. Det finnes fremstående psykologer som er uenige med Melinder, for å si det slik. Generelt sett kan man si at troen på fortrengning som mekanisme er sterkere jo lenger tilbake en psykolog er utdannet.

- I hvilken grad henger de nyere utdannedes skepsis sammen med den bølgen av “falske minner” vi hadde på 1980- og 1990-tallet?

- Den bølgen handlet om en kombinasjon av to ting: Den ene var troen på fortrengningen som et veldig vanlig fenomen, samtidig med at man hadde en ideologisk posisjon som sa at barn snakker sant. Den kombinasjonen er ganske skummel. Det viste seg i Bjugn-saken at det var en helt overdreven tro på barns vitnemål.

- Det er ikke tvil om at det å anta at vitner alltid snakker sant er en farefull posisjon, sier Skuterud.