Hvorfor ser de andre likere ut?

De fleste hvite mennesker ser lettere forskjell på andre hvite enn på for eksempel to med asiatisk utseende. Nå har forskerne funnet noen av mekanismene bak fenomenet.

Hvorfor har vi problemer med å skille mellom individer med annen hudfarge?

Det spørsmålet har ikke nødvendigvis et rasistisk svar, selv om mange forbinder utsagn av typen ”alle afrikanere ser like ut for meg” med et lite inkluderende menneskesyn.

Nyere forskning viser nemlig at ansiktsgjenkjennelse mest av alt har å gjøre med læring, hukommelse og tilvenning – og med trening kan nok de fleste av oss se forskjell på selv de likeste mennesker, også de som har en annen hudfarge og nese enn en selv.

Selv om det i biologien og genetikken ikke lenger er vanlig å skille mennesker fra hverandre basert på rase,  bruker forskerne i denne studien begrepet for å skille mellom hvite europeere, asiater, afrikanere og latinamerikanere.  

(Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)

Mer hjerneaktivitet

I en ny studie publisert i tidsskriftet Frontiers in Human Neuroscience, testet forskerne hvor godt 18 hvite kvinner var i stand til å gjenkjenne ansiktene til hvite, svarte, latinamerikanske og asiatiske menn.

Ansiktene ble vist i tilfeldig rekkefølge på en skjerm, og deltagerne fikk beskjed om å forsøke å huske dem til senere.

I neste del av eksperimentet ble kvinnene vist noen av de samme bildene på nytt, samt noen bilder av nye ansikter, og oppgaven var  å huske hvilke ansikter de hadde sett før.

Kvinnene ble i løpet av eksperimentet studert med EEG, eller elektroencefalogram, som måler den elektriske aktiviteten i hjernen. Forskerne fokuserte på to forskjellige aktiviteter i hjernen, ved navn N200 og P2.

N200 er en aktivitet som skjer når et nytt visuelt inntrykk skrives inn i hjernen, mens P2 ser ut til å være involvert når hjernen skal avgjøre hva som skiller et spesielt inntrykk fra andre, lignende inntrykk.

Forskerne tror P2 i dette tilfellet har å gjøre med å skille trekk i ansiktet fra helheten.

Som forventet kjente kvinnene igjen ansiktet til hvite menn oftere enn ansiktene til de andre deltagerne. De ansiktene kvinnene gjenkjente, hang også sammen med en større N200-aktivitet og større P2-aktivitet i hjernen i første del av eksperimentet, da utseende ble forsøkt lagret i hukommelsen.

Karakteristisk utseende kjennes bedre igjen

(Foto: Wikimedia Creative Commons)
(Foto: Wikimedia Creative Commons)

Forskerne ville kontrollere at det ikke var hvor karakteristisk eller uvanlig ansiktet var som gjorde utslag for resultatet, og gjennomførte derfor et nytt eksperiment. De viste de samme bildene som i det første eksperimentet til 96 hvite kvinner, og ba dem rangere hvor karakteristiske, stereotypiske og imøtekommende personen på bildet virket.

Generelt sett ble mennesker av andre raser rangert som mer stereotypiske enn de av egen rase, selv om ansikter som ble sett på som karakteristiske naturlig nok også ble rangert som mindre stereotypiske. Mennesker som så glade og fornøyde ut på bildene, ble også rangert som mer stereotypiske.

Som forventet fant forskerne en sammenheng mellom karakteristisk utseende og gjenkjennelse.

Dersom ansiktet ble vurdert som svært karakteristisk i det andre forsøket, var det også langt større sjanse for at det ble gjenkjent i det første eksperimentet.

Det trengs mer

I sum mener teamet bak studien at ansikter av samme rase som en selv innkodes mer omhyggelig i hjernen, med ekstra fokus på unike ansiktstrekk.

Hjernen blir nemlig vant med stimuli på samme måte som vi kan venne oss til stadig varmere vann – som gjør at du trenger sterkere påvirkning for at noe skal gjøre et inntrykk. Overført til ansiktsstudien betyr det at for å gjenkjenne ansikter der de grunnleggende trekkene er kjente – for eksempel nordafrikanske ansikter for nordafrikanere – trenger det mer kompleks og detaljert informasjon.

Dermed lagrer vi også mer av dette, og ser enklere forskjell på et kjent og et ukjent ansikt.

Er derimot hovedtrekkene i nye ansikter dårlig innkodet fra før, slik det for eksempel vil være for en urinnvåner i Amazonas som får besøk av fire hvite misjonærer, blir trekkene fra ansiktet registrert i færre detaljer. Lys hud og blondt hår vil sannsynligvis være mer enn nok til å skille disse fra den jevne strømmen av ansikter observatøren ser til daglig, og dermed blir de unike ansiktstrekkene også lettere glemt.

Økt kontakt ga økt gjenkjenningsevne

En annen studie fra 2003 ga nærmere innsikt i fortrolighetsaspektet ved ansiktsgjenkjenning – at det er hvor mye du er vant til å se en type ansikt som avgjør om du kjenner det igjen.

Forskere fra Sør-Afrika og England viste i denne studien frem bilder av svarte og hvite menn til både svarte og hvite deltagere, og ba dem identifisere om de hadde sett ansiktene før. Som forventet var resultatet at samtlige deltagere var bedre i å gjenkjenne ansikter med samme rase som en selv enn de andre.

Unntaket var at noen av de svarte deltagerne var bedre til å identifisere hvite ansikter enn forventet, og det viser seg at dette var direkte knyttet til hvor mye kontakt de hadde med mennesker av en annen rase til daglig.

Disse deltagerne var nemlig studenter som regelmessig traff hvite medstudenter ved universitetet.

Motivasjon?

Ingen av disse eksperimentene utelukker at det også kan være dystrere motiver i arbeid når vi mener alle utlendinger ser like ut.

For eksempel har ingen av studiene sett på hvordan motivasjon spiller inn for ansiktsgjenkjennelsen når du møter et nytt menneske – kanskje avskriver du rett og slett personen som irrelevant, og derfor dropper å lære ansiktet hans eller hennes å kjenne?

Men om du, som undertegnede, slet med å se forskjell på hovedpersonene i storfilmen Snikende tiger, skjult drage, eller om du som denne bloggeren synes Matt Damon og Leonardo DiCaprio er klin like, kan du i utgangspunktet senke skuldrene.

Det er ikke din feil, det er bare hjernen din.

Matt Damon og Leonardi DiCaprio (Foto: Nicolas Genin/Colin Chou/Wikimedia Creative Commons)
Matt Damon og Leonardi DiCaprio (Foto: Nicolas Genin/Colin Chou/Wikimedia Creative Commons)

Kilder:

H.D. Lucas m.fl.: Why some faces won’t be remembered: brain potentials illuminate successful versus unsuccessful encoding for same-race and other-race faces. Frontiers of Human Neuroscience, 2011, vol. 5, artikkel nr. 2, publisert online 8. mars 201

Wright, DB et al. (2003). Inter-racial Contact and the Own-race Bias for Face Recognition in South Africa and England. Applied Cognitive Psychology, vol. 17, side 365-373

Les mer:

Mo Costandi: Why do people of other races all look alike? Neurophilosophy, blogg publisert av The Guardian

Powered by Labrador CMS