Medfødt slangeskrekk

Hva er det som gjør at ellers rasjonelle mennesker får hetta ved synet av selv et bilde av en slange? Og hvorfor blir noen skrekkslagne i møtet med en to centimeter lang edderkopp? Forskning tyder på at skrekken er medfødt.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Hvorfor synes vi slanger er så skumle?"
"Hvorfor synes vi slanger er så skumle?"


 

Hvorfor er vi så redde for slanger og edderkopper, når biler er mye farligere?

Spørsmålet er absolutt ikke nytt, og i de siste tiåra har mange forskere prøvd å finne ut mer om saken. Flere av undersøkelsene som er gjort, antyder at vi er forbausende gode til å få øye på slanger som gjemmer seg blant andre figurer.

Men hvorfor?

En av hypotesene er at vi rett og slett har utviklet en medfødt tendens til å frykte krypene, og dermed en egen evne til å kjenne dem igjen.

Har det å holde seg unna slanger vært så viktig for overlevelsen, at forfedrene våre utviklet en innebygd skrekk? Eller er frykten bare tillært?

Forskere ved University of Virginia, USA gjorde nylig et eksperiment for å undersøke saken.

Kjappe småbarn

Hvis mennesker har en medfødt evne til å oppdage slanger uvanlig fort, burde det være mulig å observere denne tendensen også hos små barn, som ikke har noen erfaring med dyra, tenkte forskerne Vanessa LoBue og Judy S. DeLoache.

Og så undersøkte de akkurat dette. Forskerne satte opp et forsøk der 120 barn mellom tre og fem år, og foreldrene deres, deltok.

Alle fikk se flere varianter av et rutenett med ni bilder. I den ene delen av forsøket bestod rutene av ett bilde av en slange, og åtte bilder av enten blomster, frosker eller larver. Oppgaven var å finne slangen fortest mulig.

I andre deler av forsøket skulle alle forsøkspersonene finne én blomst, frosk eller larve, gjemt bak åtte bilder fra en av de andre kategoriene.

Resultatet viste at både barna og de voksne fant slangene betydelig fortere enn de oppdaget andre figurer.

Dette støtter hypotesen om en innebygd tendens til slangeskrekk, mener forskerne.

"Vi er kløppere på å se slanger blant andre figurer."
"Vi er kløppere på å se slanger blant andre figurer."


 

Skrekkslagne aper

Dersom ideen virkelig stemmer, kan skrekken ha fulgt oss i millioner av år, tror noen forskere. Forsøk med mange typer primater, har vist at våre slektninger i dyreverden også synes slanger er skumle.

I naturen viser mange aper tegn på slangefobi. Dessuten har forskerne også gjort forsøk hvor de lærte aper i fangenskap å sky slanger.

Disse dyra hadde ingen erfaring med krypdyra fra før. Men så fikk forsøksapene se filmer av ville aper som reagerte med skrekk og panikk i møte med en slange. Ikke uventet utviklet forsøksdyrene raskt en sterk og varig redsel for krypdyret.

Som sammenligning utsatte forskerne også aper for en manipulert film, hvor de ville apene tilsynelatende ble like skrekkslagne ved synet av lekeslanger eller lekekaniner.

Da vist det seg at forsøksapene ble redde for lekeslanger, men ikke for lekekaniner. Dette tyder altså på at dyra var mer disponert for å utvikle frykt for slangene.

Mulig skrekkmodul

Noen forskere mener det hele faktisk kan skyldes at hjernen har en egen skrekkmodul som utviklet seg en eller annen gang i urtida, og som har vært så nyttig at den fremdeles er med oss.

Det kan i så fall forklare at slangeskrekken kan virke temmelig irrasjonell. Vi vrir oss ved synet av en slange på et bilde, men har ingen problemer med å nyte synet av en rasende løve i en naturfilm.

Forskerne mener en eventuell skrekkmodul må være en del av et primitivt system, som ikke står i nær kontakt med de bevisste tankene våre.

Og det høres jo unektelig ganske logisk ut.

Referanse:

V. LoBue & J. S. DeLoache, Detecting the Snake in the Grass, Attention to Fear-Relevant Stimuli by Adults and Young Children, Psychological Science, mars 2008.

Lenke:

Les rapporten her.

Powered by Labrador CMS