Gruppepress - eller bare innbilning?

Føler du at du må du drekka mer, inhalere djupere, banne høyere og skryte oftere for å holde tritt med kompisene? I så fall kan du være offer for fiktivt gruppepress.

Publisert

Vi mennesker er ikke alltid så flinke til å skjønne hva som foregår inne i hodene på folk rundt oss. Av og til er vi helt på jordet, og en gang i mellom er flere av oss faktisk på det samme jordet. Det hender nemlig at alle er sikre på at de andre mener én ting, mens de selv egentlig mener det stikk motsatte. Her er et eksempel:

Det er ikke uvanlig at alle jentene i en gjeng har begynt å røyke, selv om hver enkelt av dem egentlig ikke er særlig lystne på sigaretter. De er derimot hellig overbevist om at alle de andre synes røyking er tingen.

"Professor Inge Bø."
"Professor Inge Bø."

Alle føler seg altså gruppepresset til å gjøre noe ingen av dem har lyst til. Ganske fiffig, ikke sant? Professor Inge Bø ved Senter for Adferdsforskning ved Høgskolen i Stavanger har forsket på denne typen konformitetspress i mange år.
De merkelige misforståelsene er mest vanlig blant ungdom, forteller han, og de ser ut til å avta med alderen.

Mange myter

Det er ikke bare røykende jenter som føler presset. På 1960-tallet viste Stanton Wheeler at de aller fleste innsatte i et fengsel trodde de andre fangene hadde et mer kriminelt sinnelag enn dem selv.

- Ungdom tror ofte at de andre drikker, røyker og fester mer enn dem selv, og selv på 1940-tallet trodde jentene at klassevenninnene hadde et mer løssluppent forhold til sex enn de selv hadde, forteller Bø.

Barn tror gjerne at andre barn liker bråk i klassen mye bedre enn dem selv, og flere undersøkelser viser at unge også tror at vennene er mindre religiøse enn dem. Professor Bøs egen undersøkelse fra 1985 forteller at ungdommene mener at unge mennesker flest er enda mindre troende enn de nære vennene.

I grunnen ganske ordentlig

Generelt kan det virke som om de fleste unge ser på seg selv som temmelig ordentlig og prippen i forhold til klassekameratene, og jo mindre de kjenner de
andre, jo større tror de forskjellene er.

Det viser seg rett og slett at den ville, opprørske ungdommen er temmelig konvensjonell når det kommer til stykket. Men å identifisere seg med foreldregenerasjonen gjør de så visst ikke. Ungdommen tror nemlig de voksne er mye mer snerpete enn de i virkeligheten er.

Forhold til foreldre

Misforståelsene stopper nemlig ikke i vennegjengen. Det fiktive presset kan være like stort mellom barn og foreldre, og barna tror foreldrene synes unge mennesker er ganske umulige. Det gjør foreldrene stort sett ikke, men de innbiller seg derimot at ungene synes de voksne er totalt håpløse. Det stemmer heller ikke helt.

- Det kan virke som om den såkalte generasjonskløften hovedsakelig er en illusjon, sier Bø, eller rettere sagt en opplevelseskløft. Men enden på visa er dessverre ofte at ungdommene kommer i et slags krysspress mellom verdiene de tillegger foreldrene, og hva de tror at kameratene står for.

Hvorfor?

Man kan godt spørre seg hvordan er det mulig å være venner med noen, og
samtidig ikke ane at den andre også gjerne vil slippe å røyke. Man skulle kanskje tro at litt enkel kommunikasjon før eller senere måtte ordne biffen, men slik er det altså ikke.

I vakuumet som oppstår i tiden mellom barn og voksen er det ikke særlig mange håndfaste leveregler å støtte seg til. Derfor holder de unge seg til hverandre mens de later som om de står stødigere enn de i virkeligheten gjør.

- Man identifiserer seg med de andre unge og er livredd for å falle utenfor, men ingen er helt sikre på hva de andre egentlig står for, sier Bø. Dermed er det duket for mange former for misforståelser. Men det er heller ikke umulig at media må ta sin del av skylda.

De har nemlig en tendens til å overdrive og dramatisere for å lage fengende overskrifter, og trekker gjerne fram det bisarre og avvikende. Dermed dannes det lett et vrengebilde av ungdomsgruppa.