Spør en forsker: Hvor mye legger vi bånd på dårlige følelser?

Både arv, oppvekst og miljøet vi er i påvirker hvor mye vi letter på følelseslokket.

Publisert
- I Norge er det fokus på at folk ikke skal undertrykke følelser, sier sosialantropolog, og stiller spørsmålstegn ved om dette egentlig er bra. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
- I Norge er det fokus på at folk ikke skal undertrykke følelser, sier sosialantropolog, og stiller spørsmålstegn ved om dette egentlig er bra. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Du har kanskje opplevd et ulmende stikk av sjalusi når en du sto nær plutselig sto litt for nær noen andre.

Eller kanskje at et punktert dekk når du hadde dårlig tid fikk sinnet til å koke.

Skriker du og river deg i håret, eller teller du til ti og holder deg rolig? Og hva er egentlig best å gjøre?

Hvor mye legger vi bånd på dårlige følelser som voksne, går vi for eksempel rundt og er misunnelige? spør en forskning.no-leser.

Vi begynner å holde tilbake følelsene våre allerede før vi er pottetrent, forteller en av forskerne i denne artikkelen.

Men hvor mye vi legger bånd på dem er individuelt, og påvirkes av både arv og menneskene rundt oss.

Både bra og dumt

Vi nordmenn er kjent for å legger mer lokk på følelsene våre enn folk i andre deler av verden.

Dette er både positivt og negativt, mener Per Einar Binder, forsker og instituttleder ved Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen.

- At vi er mer varsomme med å uttrykke aggresjon i offentligheten synes jeg kan være positivt, sier Binder.

Når det gjelder positive følelser synes han derimot vi kan lære av våre sydlandske medverdensborgere.

- Nordmenn er gjerne litt mer engstelige for å smile til andre og ta kontakt enn folk fra sydligere strøk. 

-  Kanskje vi kan bli litt rausere med å vise positive følelser også utenfor den private sfæren, foreslår han.

- Del med venner, ikke med alle

Å dele følelser med nære venner og familie er viktig for oss.

- Fellesskap mellom mennesker bygges når vi gir følelsesmessig respons på andres følelser, sier Binder.

Men samfunnet fungerer nok best om man ikke viser hva man føler hele tiden, mener han.

Blant annet fordi det kan være ubehagelig for folk å bli utsatt for andres negative følelser.

Forsker Per Einar Binder synes godt vi kan legge mindre bånd på positive følelser, men de negative kan vi være forsiktige med å dele. (Foto: UiB)
Forsker Per Einar Binder synes godt vi kan legge mindre bånd på positive følelser, men de negative kan vi være forsiktige med å dele. (Foto: UiB)

- Særlig når noen viser åpent sinne kan dette oppleves skremmende og vanskelig å forholde seg til, sier Binder. 

Oppgaver foran følelser

Det ville også ha blitt vanskelig hvis alle skulle ta med seg følelser fra én situasjon til en helt annen, mener han.

- Hvis du har kranglet med ektefellen er det for eksempel bedre å ikke ta den følelsen med inn i klasserommet som lærer, men heller dele det med ektefellen eller med en nær venn.

Binder mener altså at vi ofte trenger å kunne sette følelser til side for å utføre de oppgavene vi skal.

Men ingen regel uten unntak. Noen ganger kan det være bra å dele det som er vanskelig eller smertefullt med flere.

- I Oslo i fjor så vi hvordan det ble en positiv ting å ikke la sorgen være privat, men dele den med andre, sier forskeren.

Misforstår mye

En tredje grunn til at det er nyttig å ikke bryte ut med de første følelsene som faller oss inn, er at vi ofte misforstår situasjoner.

- Følelser som sinne og misunnelse kan for eksempel dukke opp på grunn av misforståelser.

Derfor ville det blitt flere krangler og konflikter hvis folk viste mye mer av disse negative følelsene, tror Binder.

Han sier at følelser er komplekse greier, og at selv om noen virker sinte kan det være de egentlig er såret eller lei seg, og omvendt. Dette kommer av hvilke følelser de synes det er lettest å vise.

Forskeren mener at det derfor kan være fint å legge litt bånd på negative følelser, i alle fall til vi får sjekket ut med den andre personen hva som egentlig skjedde.

Vi vil se andres følelser

Samtidig som vi er tilbakeholdne med egne følelser, er vi nysgjerrige på hva som foregår bak stengte følelsesdører.

Det er nok en av grunnene til at mange norske øyne rettes mot realityprogrammer sesong etter sesong.

- Mennesker blir fascinert av å se emosjonelle samspill og drama. Vi identifiserer oss med personer i dramaene, enten det er i realityprogram, film eller på teater, sier Binder.

- Vi berikes sånn sett av og til av drama, men realityprogram kan få konsekvenser for de deltakerne som deler sine følelser så offentlig på TV, tror han.

Fyll og sannhet

Det sies at det er fra barn og fulle folk at man får høre sannheten.

Filteret er nok litt nede hos begge disse gruppene, men det er allikevel to ulike sannheter som kommer ut.

- Voksne, fulle folk mangler gjerne sensitiviteten mot andre folk, sier Binder.

- Og det at fulle folk sier akkurat hva de føler der og da, trenger ikke å bety at det er noen dyp sannhet i det, legger han til.

Barn kan derimot være sjarmerende, uttrykksfulle og kreative når de sier det som faller dem inn, mener Binder.

Lærer kontroll når vi lærer å snakke

Lin Sørensen er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, og skrev en doktorgradsavhandling om barn og følelser.

- Det passer seg ikke som voksen å bli rasende og trampe i gulvet i butikken, så vi må lære oss når vi kan vise følelser og når det ikke passer, sier førsteamanuensis Lin Sørensen. (Foto: UiB)
- Det passer seg ikke som voksen å bli rasende og trampe i gulvet i butikken, så vi må lære oss når vi kan vise følelser og når det ikke passer, sier førsteamanuensis Lin Sørensen. (Foto: UiB)

Når foreldre stolt kommer hjem med sitt første barn er det kanskje ikke alle som tenker over at de egentlig har fått hjem en liten tyrann. 

- Som spedbarn er den manglende evnen til å legge bånd på følelser viktig, for de må uttrykke behov uten å ha språk, sier Sørensen.

Disse søte, skrikende små skal en dag bli samarbeidende og snille mennesker, og det første skrittet på denne veien er pekeboka.

- Når hjernen utvikles slik at vi lærer å snakke, utvikles samtidig de fremre delene av hjernen, frontallappene, forteller førsteamanuensisen.

Ingen er vi like

I frontallappene har vi de kognitive kontrollfunksjonene. Disse styrer blant annet følelsene våre.

Ettersom frontallappene utvikles gradvis blir barna bedre og bedre på å kontrollere følelser jo eldre de blir.

Utviklingen er individuell. Dette skyldes både arv og miljø, forteller Sørensen.

- Vi er født med ulikt temperament, og det påvirker hvor mye vi klarer å legge bånd på følelser.

- I tillegg vil barna formes av hvordan menneskene rundt dem reagerer på følelseutbruddene deres. Dermed lærer de når det passer seg å uttrykke følelser, og når det ikke passer seg, sier hun.

Men én dag går utviklingen litt i surr.

De trøblete tenårene

Alle har vi vel en god samling fine og pinlige minner fra tenåringstiden.

Noen foreldre synes kanskje det er trøblete å ha tenåringer i hus, og med fare for å kaste ved på bålet, er det ikke nødvendigvis bare tenåringenes feil hvis ting ikke går helt knirkefritt.

Rundt tenårene skjer det nemlig en omorganisering i frontallappene i hjernen, samtidig som det foregår en hel del forandringer med hormonene.

- Derfor kan tenåringene i perioder ha større vansker med å kontrollere eller legge bånd på følelser, sier Sørensen.

Omorganiseringen i frontallappene er heldigvis ikke bare til bry. Når den er ferdig er hjernen enda bedre rustet til å kontrollere følelser og handlinger enn den var før.

Viktig å dempe

- Burde vi voksne lære mer av barns måte å uttrykke seg?

Vi må lære oss å dempe følelser, mener førsteamanuensis Sørensen.

- Det passer seg ikke som voksen å bli rasende og trampe i gulvet i butikken, så vi må lære oss når vi kan vise følelser og når det ikke passer.

Vi lærer imidlertid ikke nødvendigvis det samme, heller ikke i voksen alder.

- Som voksen vil hjernen også tilpasse seg omgivelser og forventninger. Hvor mye vi legger bånd på følelsene kommer derfor an på hvor akseptert det er å uttrykke følelser i vårt miljø.

Og i ulike kulturer oppstår ulike regler for hva som skal sies og hva som skal ties.

Kulturen på jobben

Harald Beyer Broch er pensjonert professor, og er tilknyttet Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo som emeritus.

Han forteller at både sted, kultur og relasjon påvirker hvordan vi uttrykker følelser.

- Det finnes ikke noe konkret svar på hvor mye voksne legger bånd på følelsene, for vi er jo ikke like, svarer Beyer Broch.

- Noen legger strenge bånd på følelsene sine, mens andre gjør det i mindre grad.

I følge sosialantropologen trenger du ikke dra langt før du kanskje opplever en kulturforskjell.

- På jobben vil en kanskje vise seg frem på en viss kontrollert måte, mens følelsene kan komme frem hjemme, for eksempel til ektefellen.

Like mye som følelsesuttrykkene varierer etter hvor vi er, varierer de etter hvor i verden vi er vokst opp.

Viktigere med balanse og harmoni

I følge indonesisk kultur kan sterke følelser være helseskadelig, forteller professor emeritus, Harald Beyer Broch. (Foto: UiO)
I følge indonesisk kultur kan sterke følelser være helseskadelig, forteller professor emeritus, Harald Beyer Broch. (Foto: UiO)

- Kulturelle regler styrer emosjonell adferd i stor grad, sier Beyer Broch. 

Han forteller at for eksempel i Indonesia er det viktig å ikke vise følelser offentlig - verken de negative eller de positive.

I kulturen og religionen der er det viktig med balanse og harmoni, og følelsesutbrudd forstyrrer harmonien.

I følge snl.no er islam den største religionen i Indonesia. Det finnes også tradisjonelle stammereligioner, og det er innflytelsen fra disse Broch refererer til.

- Å gi uttrykk for misunnelse, for eksempel, er disharmoni. Gudene vil ikke ha det, sier professoren.

Å vise sinne åpenlyst er også helt uaktuelt i mange lokalsamfunn i den asiatiske republikken Indonesia.

- Folk tror blant annet at sterke emosjoner kan skade helsen, så de gjør alt de kan for å holde det rolig og hyggelig, forteller Beyer Broch.

- I Norge er det derimot fokus på at folk ikke skal brenne inne med aggresjon, og ikke undertrykke følelser, fortsetter han.

Gråtekoner eller samtalegrupper

Professoren er ikke helt sikker på hvilken av de ulike måtene å håndtere følelser som er best.

- Når noen dør blir folk like lei seg i Indonesia som her i Norge. Forskjellen er at der har man gråtekvinner som gråter hysterisk en periode. Når den perioden er over så er det over. Da snakker man ikke mer om det, forteller han.

- Her i nord er det gjerne slik at man skal ha samtalegrupper og snakke om ting i en evighet.

Selv om vi kan si at vår måte å gjøre det på er bedre fordi det er bygget på forskning, er det de gjør i Indonesia bygget på erfaringer som de ser virker, i følge Beyer Broch.

- Da kan man stille spørsmålstegn ved hvilken metode som egentlig er best, sier en undrende professor emeritus.

Han tror at de ulike metodene kanskje fungerer best der de er.

På landsbygda i Indonesia er alle sammen om sorgen når noen dør. Alle vet hva som har skjedd, og alle hadde en relasjon til personen.

- I en stor by som Oslo kan du gå alene med følelsene uten at de som ser deg vet hva du går igjennom. Da kan det kanskje være nyttig med samtalegrupper, sier sosialantropologen.

Sjalusi for demokrati

Demokratiet her i Norge er i tillegg avhengig av at folk viser følelser, mener han.

- I vår kultur skal du heller ikke vise at du misunner noen, men samtidig er misunnelsen en drivkraft i demokratiet fordi du kan gjøre ting for å få de samme godene som de du misunner.

Han presiserer at det er stor forskjellen mellom å bruke misunnelsen til noe produktiv for en selv, og å bare sette seg ned og gråte og synes at verden er teit.

Ikke alltid best med ærlighet

På spørsmål om vi burde være mer eller mindre ærlige enn det vi generelt er, svarer sosialantropologen at ærlighet er avhengig av trygghet.

- Hvis du er trygg kan du være mer ærlig om det meste, for da er du sikker på at relasjonen ikke blir ødelagt av ærligheten.

Han synes ikke at alle tanker burde sies høyt.

- Det har ikke noe for seg å være kritisk ærlig og dømmende hvis den du snakker med ikke kan gjøre noe med situasjonen eller det du kritiserer, konkluderer Beyer Broch.