Flodbølgen som kom inn over stranden på Blue Village i Khao Lak i Thailand tok mange norske liv den 26. desember 2004. Flere av de som overlevde og pårørende har besøkt stranden og lagt ned blomster på stedet som har rammet mange norske familier hardt. Dette har hjulpet mange mye i ettertid, mener forsker.
Flodbølgen som kom inn over stranden på Blue Village i Khao Lak i Thailand tok mange norske liv den 26. desember 2004. Flere av de som overlevde og pårørende har besøkt stranden og lagt ned blomster på stedet som har rammet mange norske familier hardt. Dette har hjulpet mange mye i ettertid, mener forsker.

Ny rapport:
Det har gått bra med de aller fleste som overlevde tsunamien i 2004

– Vi mennesker kan tåle store påkjenninger. Dette er et viktig funn i forskningen på traumer som gir håp og tro, sier forsker som har fulgt de som ble rammet av tsunamien.

Publisert

Det har gått 15 år siden de meterhøye bølgene slo inn over flere land i Sørøst-Asia og tok med seg livet til ufattelige mange mennesker.

Et sted mellom 220 000 og 300 000 døde.

Mange av de rammede områdene var turistmål med hoteller og bungalows langs strendene. I Thailand, hvor mange fra Norden befant seg, kom bølgen like etter klokka ti på formiddagen den 26. desember. Mange hadde da allerede kommet på stranda.

Nå har forskere oppsummert hvordan katastrofen har preget livene til de nordiske turistene som ble rammet.

I alt 91 nordiske studier

Totalt 84 mennesker fra Norge kom aldri hjem igjen fra juleferie. 26 av dem var barn.

Sverige var et av de landene i Europa som ble hardest rammet. 527 svensker omkom, av dem 140 barn. 16 personer er fortsatt ikke funnet.

Nylig lanserte Uppsala universitet i Sverige en rapport. Den forteller om hvordan det har gått med dem som trodde de skulle få en idyllisk jul på en strand i Sørøst-Asia, men som opplevde sitt livs mareritt.

I alt 91 nordiske vitenskapelige studier er med i oppsummeringen.

– Vi har lært mye

Verst utsatt ble de som både mistet et barn i bølgene og selv var utsatt for livsfare, forteller Trond Heir
Verst utsatt ble de som både mistet et barn i bølgene og selv var utsatt for livsfare, forteller Trond Heir

Bare seks måneder etter hendelsen startet Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) opp et forskningsprosjekt om tsunamien. De sendte ut spørreskjemaer til noen av dem som hadde blitt rammet. Resultatene fra dette forskningsprosjektet er også med i rapporten fra Uppsala universitet.

Etter hvert ble spørreskjemaene oversatt til svensk og dansk og brukt til tilsvarende undersøkelser der.

De nordiske forskningsmaterialet etter tsunamien er unikt i et internasjonalt perspektiv. Svært mange har blitt utsatt for ekstreme påkjenninger i løpet av kort tid.

– Dette materialet har lært oss mye om hvordan mennesker reagerer i kritiske situasjoner, sier Trond Heir. Han er forsker ved NKVTS og professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo. Han har fulgt ofrene for tsunamien i mange år.

Vi reagerer veldig ulikt på kriser

De norske, svenske og danske forskerne har lagt vekt på litt forskjellige ting i forskningen. Men de har sammenliknet noen av hovedfunnene. De viser seg å være svært like mellom landene.

Et av de viktigste funnene er at det er store variasjoner i hvordan folk taklet det å være i en ekstrem livsfare.

– Det er ikke nødvendigvis så sterk sammenheng mellom det folk faktisk opplever og hva slags plager de får etterpå. Noen kan takle det relativt bra. Andre trenger ikke å ha vært i så stor fare, men de identifiserer seg så sterkt med hendelsen og andre som har vært i livsfare at det blir en stor ting for dem likevel, sier Heir.

Å miste et barn er det verste som kan skje

Noen ting er likevel alvorlig for de aller fleste.

Det å miste et barn gir de aller fleste problemer senere i livet.

– Vi er aldri forberedt på å miste et barn, og det setter varige spor i de fleste av oss. For mange tar det mange år å komme tilbake til et godt liv igjen. Det som også er slående, er at dette gjelder uansett om det er snakk om små barn eller voksne barn. Å miste et barn er alltid feil. Du skal ikke overleve ditt eget barn.

Verst utsatt var de som både mistet et barn i bølgene og selv var utsatt for livsfare. Av dem har halvparten utviklet psykiske lidelse, finner forskerne.

Behandling hadde ikke så stor betydning

– Hva er beskyttende faktorer for psykisk sykdom etter slike hendelser?

– Det vet vi fortsatt lite om. Men genetikk og personlighet har nok mye å si. Det sosiale miljøet, hvor gode relasjoner og hvor sterke sosialt nettverk vi har, vet vi betyr mye.

Det å ha noe å gå tilbake til, å komme til en hverdag som tar tak i deg i form av arbeid eller skole, er også svært viktig.

Det er også viktig å unngå å gjøre hendelsen til et vendepunkt i livet, forteller Heir.

– En identitet som offer for alvorlige hendelser fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti.

Forskerne har ikke sett så nøye på betydningen av behandling. Det lille de har av tall her tyder på at behandling hos psykolog og psykiater ikke hadde så mye å si. De som fikk dette bearbeidet ikke traumer eller sorgreaksjoner raskere enn andre.

Det går bra med de fleste

De nordiske forskerne oppsummerer at et av hovedfunnene er at det går relativt bra med de som ble rammet av tsunamien, 15 år etter.

Trond Heir er ikke så overrasket.

– Menneskets historie er full av kriser og katastrofer, død og elendighet. Som art har vi utviklet oss på bakgrunn av de erfaringene vi har gjort gjennom tidene. Vi har blitt selektert til å tåle påkjenninger.

Dette er et viktig budskap i forskningen på traumer, mener han.

– Stort sett går ting bra. Det er derfor like viktig å formidle et håp og en tro på bedring etter en slik katastrofe som å fokusere på alt som kan gå galt, mener han.

Kan være tungt å forske

Trond Heir innrømmer at det er tungt å jobbe lenge som forsker med hendelser hvor mennesker har det svært vondt.

– Vi identifiserer oss jo med de som lider. Du skal være ganske sterk for å kunne holde på med dette over tid.

Da kan det være givende å oppleve at forskingen bidrar til at andre får det bedre. Det har NKVTS-forskerne opplevd med forskningen etter tsunamien.

Brukte erfaringene etter 22. juli

Da forskerne i løpet av det første året etter katastrofen reiste tilbake til Thailand sammen med en gruppe mennesker som var rammet, hadde de en interessant erfaring.

– Vi opplevde at de hadde mye nytte av å komme tilbake og forstå hva som hadde skjedd. Å tørre å bo på det samme stedet og bade på de samme strendene der de hadde opplevd sitt livs verste mareritt eller mistet sine kjære, var en fin erfaring for dem. De sa at livet ble bedre etterpå.

Disse erfaringene brukte forskerne etter terroren 22. juli. Da tok de med seg de ansatte i Regjeringskvartalet inn i bygningen for å se skadene. På Utøya tok de, i samarbeid med Kripos, med seg de etterlatte og viste dem stedet der hvor deres kjære hadde blitt funnet.

Kilde:

Bergh Johannesson, K. (2019). Psykosociala konsekvenser av tsunamikatastrofen 2004 ur ett nordiskt perspektiv: En översikt av femton års forskning. Rapport nr 2019:1. Kunskapscentrum för katastrofpsykiatri, Uppsala universitet: Uppsala, Sverige.