Sosiolog Hanne Thommesen ved Høgskolen i Bodø har intervjuet 17 unge mennesker med psykiske og rusrelaterte problemer. De har altså en dobbeltdiagnose, men de opplever at hjelpeapparatet er mest opptatt av rusmisbruket.

Fortellingene deres er blitt en doktorgrad, i avhandlingen Hverdagsliv, selvforståelse og dobbeltdiagnose – om mennesker med uvanlige erfaringer.

Rusen overskygger

- Fordi de misbruker rusmidler, ser ikke omverden og hjelpeapparatet de andre problemene de har. Rusen overskygger alt, ikke minst de psykiske problemene.

- Men de opplever selv at uroen og de psykiske problemene er vanskeligst, forteller Hanne Thommesen til Forskning.no.

Det fører blant annet til en del hjelpetiltak som har lite for seg.

- En av informantene mine har behov for bolig, og har fått en flott bolig fra kommunen.

- Men der tør han ikke bo, fordi han har angst for å bo der. Derfor blir han boende hjemme på gutterommet, selv om det heller ikke er noen god løsning.

- Og leiligheten står tom, og kunne heller vært tildelt andre. Det er mange eksempler på gode intensjoner som ikke alltid får de beste konsekvensene, forteller Thommesen.

Rusen roer tankekjøret

Informantene hennes forteller om tankekjøret de lever med, og hvordan de opplever at rusen gir dem ro. Tankekjøret er ordet de bruker for å beskrive de psykiske vanskene.

- De beskriver det som en uro som setter seg i kroppen og får fysiske utslag, i form av for eksempel selvskading, rus, psykose og aggresjon. Det er vondt og kaotisk.

- Tankekjøret gjennomsyrer alt. Felles for informantene mine er at de har hatt problemer lenge. De har trøbbel med å takle hverdagen. Alt baller på seg, problemene eskalerer og det blir vanskeligere og vanskeligere.

- De klarer ikke å følge opp skole og jobb, de fikser ikke hverdagen, de får ikke betalt regninger, de har ikke penger. Kaoset øker. Det blir massivt og det setter seg i både hodet og kroppen. Det indre kaoset fører til ytre kaos, og motsatt, forteller Thommesen.

Informantene opplever at rusen bidrar til å roe tankekjøret. Den gjør at de fikser ting bedre, men samtidig får de større problemer. Flere av dem mener at hvis de får hjelp til å takle uroen, vil det bli lettere å gjøre noe med rusproblemene også.

Selvforskylt?

Men de opplever altså at hjelpeapparatet er mer opptatt av å gjøre noe med rusen enn tankekjøret. Thommesen tror det langt på vei skyldes normene i samfunnet.

-Vi har en tendens til å oppfatte rusproblemer som selvforskyldt. ”Hvis du slutter å ruse deg, så blir resten bra”, sier hun.

Avhandlingen hennes kan leses som en kritikk av hjelpeapparatet. Det er Thommesen ikke uten videre enig i.

-Dette er en gruppe mennesker som faller mellom alle stoler. Jeg ønsker å bringe deres stemmer fram, og utrykke hva de opplever og tenker, sier hun.

- Hvilken lærdom kan hjelpeapparatet trekke av dine funn?

- Kanskje aller mest det å være åpen, lytte til det folk sier, og ikke ha fastlåste forestillinger. Still noen spørsmål på nytt, se en gang til og møt mennesker med respekt.

- Kanskje kan det hjelpe til å se flere sider ved et menneske, og høre på det de sier. Det er lett å tenke veldig standardiserte løsninger, men det kan føre til mye unødvendig pengebruk på tiltak som ikke hjelper.

- Og selv om folk får det de trenger, er det ikke sikkert tilbudet er utformet slik at det virker godt, sier hun.

Ser bare en del

Thommesen mener hjelpeapparatet har en tendens til å være for opptatt av delene og mister helheten av syne.

- Vi har lett for å sette mennesker i bås og kategorier. Systemet er lagt opp slik at vi setter i verk hjelpetiltak i forhold til enkeltdeler og diagnoser. Men da mister vi lett helheten.

- Alle mine informanter har mange og sammensatte problemer. Egentlig er det feil å bruke begrepet dobbeltdiagnose. De fleste har mange flere diagnoser og problemer enn to, sier hun.

- De siste par tiårene har det vært en økende interesse knyttet til mennesker med dobbeltdiagnose.

- Disse menneskene ser ut til å ha et manglende utbytte av det eksisterende behandlingstilbudet. Likevel blir de ansett som storkonsumenter av offentlig bistand, sier Thommesen i avhandlingen.

Annerledes og ”brennmerket”
 

Flere av informantene hennes har vært i kontakt med barnevernet store deler av barndommen. Noen har bodd mange år i fosterhjem og institusjon. Ikke nødvendigvis fordi hjemmet ikke fungerte, men fordi de var krevende ungdom.

Dermed har de en følelse av å ha mistet omsorg og foreldrekjærlighet. I voksen alder har det ført til vanskeligheter med å knytte relasjoner til andre mennesker.

Informantene hennes har også alltid følt seg annerledes.

- Fra de var små, har de følt seg utenfor, og at de ikke passet inn. De er annerledes enn majoriteten. Flere av dem har erfaringer med mobbing og seksuelle overgrep. De har hatt kontakt med systemet fra de var i tenårene.

- De har det jeg kaller uvanlige erfaringer. Det gjør at de i perioder kategoriseres som for eksempel fanger, bostedløse, rusmisbrukere, alle disse kategoriene det finnes stigmatiserende holdninger til.

- Det vil si at erfaringene deres gir dem ”brennmerker”, som skaper negative konsekvenser i sosiale sammenhenger, sier Thommesen i avhandlingen.

Tause stemmer
 

Hun er opptatt av at dette er ei gruppe som sjelden får komme til orde med sin forståelse av virkeligheten.

- Denne studien er ment å gi en stemme til de som ellers er tause, de vi leser om på førstesidene i avisene, men som ofte ikke har mot til eller mulighet til å fortelle om sitt eget liv, skriver hun i avhandlinga.

Hun kom i kontakt med informantene via hjelpeapparatet og interesseorganisasjonene. Døråpnerne formidlet informasjon, så måtte informantene selv ta kontakt med Thommesen hvis de ønsket å være med.

- Alle som tok kontakt, hadde et sterkt ønske om å fortelle sin historie på sin måte, noe de kanskje aldri har hatt muligheten til før, sier hun.

Hanne Thommesen disputerte i Bodø 15 mai. Professor Nils Christie er førsteopponent under disputasen.