Det har ikke alltid vært så lett å snakke åpent om selvmord og selvmordstanker. Man har blant annet vært redd for at det å snakke om det kan øke risikoen for selvmord. Nå skal norske forskere finne mer ut av hvordan vi bør jobbe med forebygging.(Foto: Shutterstock/NTB).
Hjelper det å spørre folk om de har selvmordstanker?
For første gang i verden rettes en opplysningskampanje om selvmord mot befolkningen i et helt land. Det skjer her i Norge.
Hvert år tar rundt 650 personer i Norge sitt eget liv.
Kan en stor, offentlig kampanje være med på å få ned selvmordstallene i et land?
Et hovedbudskap i den norske kampanjen er: Spør om selvmordstanker - det kan redde liv.
Målet er at flere skal våge å spørre noen de er bekymret for, et familiemedlem, en venn, en kollega eller en bekjent, om de har tanker om selvmord.
Informasjonen spres blant annet gjennom sosiale medier, på arbeidsplasser og på kinolerreter.
Mer enn to tredeler av dem som tar sitt eget liv, er menn.
– Derfor er menn spesielt i målgruppa for denne kampanjen, forteller Lars Mehlum. Han er senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF).
Norge er først ute
Nær sagt alle mennesker har i dag et forhold til temaet selvmord, mener Lars Mehlum.(Foto: UiO)
I Norge har det aldri tidligere vært gjort undersøkelser om effekten av folkeopplysning om selvmord. Dette er også nytt i verdenssammenheng.
– Vi har derfor vært veldig oppmerksomme på at vi skal ta ett skritt av gangen. Slik unngår vi å gjøre feil og skape problemer heller enn å løse dem, sier Mehlum.
Senteret han leder, har hovedansvar for å koordinere og evaluere kampanjen.
Tre myter
Da kampanjebudskapet skulle utformes, ble det gjort flere undersøkelser.
Blant annet kartla forskerne folks holdninger til det å snakke om selvmordstanker.
Folk skulle ta stilling til tre påstander, som er feilaktige myter:
Det er best å la være å snakke med folk om selvmordstanker
Å spørre folk om selvmordstanker, kan få enkelte til å bli mer risikoutsatte for selvmord.
Selvmord er ikke mulig å forebygge. Dersom noen har bestemt seg for å ta sitt eget liv, kommer de uansett til å gjennomføre det før eller senere.
– Undersøkelsen viser at de som har sterk tro på disse mytene, også har mindre positive holdninger til det å hjelpe en annen person som sliter med selvmordstanker, forteller Mehlum.
Har endret holdning til åpenhet
Annonse
Det har ikke alltid vært så lett å snakke åpent om selvmord og selvmordstanker, forteller professoren i psykiatri ved Universitetet i Oslo.
– Hadde du spurt meg for 20 år siden, hadde jeg sagt nei til en kampanje som dette.
– Den gang var ikke åpenheten om selvmord så stor. Vi kunne dermed risikert å ha pådyttet mange informasjon om selvmord som de ikke ønsket eller ikke hadde særlig godt av.
I dag er det annerledes.
Nær sagt alle mennesker har i dag et forhold til temaet selvmord, mener Mehlum.
– Blant annet fordi mediene skriver mer om det. Det skaper nye muligheter for å nå fram til personer som ikke er særlig tilbøyelige til å søke hjelp selv om de kunne trenge det.
– Ikke minst har mange menn en mye høyere terskel for å søke hjelp enn kvinner.
Endrer holdning til å søke hjelp
Flere land, som Australia, har forsøkt opplysningskampanjer mot selvmord.
Men ingen har altså gjort dette i samme målestokk som Norge gjør nå.
Internasjonal forskning viser at det er liten tvil om at slike kampanjer kan endre holdninger til å søke hjelp.
Men om det faktisk betyr noe for at folk søker hjelp og om det redder liv, det vet vi mindre om. Derfor trenger vi mer forskning om dette, sier Mehlum.
Annonse
Vi trenger ikke bare å finne ut hvordan vi skal få til holdningsendringer, men også hva som virker forebyggende i opplysningstiltakene, mener han.
Begynner å få resultater
Resultatene fra forskningen på kampanjen begynner nå å komme. Mehlum er forsiktig med å gi detaljer så tidlig, men så langt ser det ut til at det har betydning hvordan kampanjen er utformet, forteller han.
Om kampanjen og forskningen på den
Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging har hovedansvar for å faglig koordinere folkeopplysningskampanjen og evaluere den forskningsmessig. Helsedirektoratet og regionale ressursmiljøer gjennomfører den.
I hver av regionene gjøres det undersøkelser før og etter kampanjen.
Pilotprosjekter i Østfold og Vestland ga erfaringer som er brukt i kampanjer i Midt-Norge og region Vest. Nå pågår den i Sør, så skal den til Øst og til slutt Nord, forteller Lars Mehlum.
Kampanjen har forberedt helsepersonell på økt oppmerksomhet om selvmord og at flere kan komme til å søke hjelp.
Tusenvis av nøkkelpersoner i lokalsamfunnet, som lærere, sosialarbeidere, politi og prester, har fått kurs i å gi førstehjelp ved selvmordsfare.
Forskerne skal også undersøke om kampanjen har hatt effekt på forekomsten av selvmord og selvmordsforsøk her i landet.
– Selvmord er et såpass sjeldent fenomen, så det skal store endringer til før vi kan påvise slike endringer. Men det er målet, sier Mehlum.
– Blant annet nådde kampanjebudskapene i Østfold-regionen lenger ut i befolkningen enn i Midt-Norge. Dette prøver vi nå å forstå gjennom å se på materiellet som er brukt og selve budskapet.
Hver region kan nemlig selv påvirke hvordan de legger opp kampanjen.
Forskerne ser også på hvilke medier kampanjen har blitt sendt gjennom. I Østfold har sosiale medier vært mest brukt. I Midt-Norge har i tillegg også kinolerretet blitt en del brukt.
Skal nå menn gjennom arbeidsplassen
På Sørlandet, hvor kampanjen pågår akkurat nå, har de rettet kampanjen spesielt mot arbeidsplassen.
– Dette har ikke vært gjort tidligere, forteller Torstein Garcia de Presno.
Han jobber med selvmordsforebygging i RKVTS Sør.
– Vi holder nå på å utvikle et selvmordsforebyggende tiltak som en bedrift kan ta i bruk på sine ansatte. Den består av fem filmer med oppgaver til.
Er virkelig det «å snakke om det» i behandling som er svaret for alle? spør Torstein Garcia de Presno.(Foto: Erling Slyngstad Hægeland)
Han tror det å bruke arbeidsplassen kan treffe menn bedre og at kolleger kan hjelpe hverandre.
Annonse
– Dette materiellet tar opp at så mange som én av 20 kan ha selvmordstanker i løpet av et år. Dette angår oss alle. Derfor må du se, lytte og spørre – og være en god kollega.
Har handlet for mye om terapi
Det har til nå vært mye oppmerksomhet rettet mot å få tak i dem som har selvmordstanker og få dem inn i terapirommet og til behandling, mener de Presno.
Men er det virkelig det «å snakke om det» i behandling som er svaret for alle? spør han.
To av tre selvmordsforsøk er gjort av kvinner, påpeker han.
– Menn har altså markert mindre selvmordsatferd enn kvinner.
Han spør:
– Kan det være at menn gjør veldig mye bra som fungerer veldig lenge og at problemet ikke er disse strategiene, men at de ikke har en plan B? Er det når strategiene ikke fungerer lenger at selvmord blir en strategi?
Når menn forsøker å ta livet sitt, har de dessverre ofte stor handlekraft. De velger dødeligere metoder enn kvinner. Det kan kanskje forklare økt dødelighet blant menn, tror de Presno.
Trenger andre strategier
Han viser til en befolkningsundersøkelse fra Australia der menn ble spurt om hva de gjør for å ha det godt og hva de gjør for å få det bedre når de føler seg nedfor.
Annonse
Å holde seg aktiv, trene og ta en «time out» er langt oppe på lista. Det samme var det å bruke humor og gjøre noe for å hjelpe andre.
Å snakke med noen er også med på lista, men langt nede på den, forteller han.
Kanskje må vi spørre flere menn om hvilke strategier de bruker, og at kanskje det er måten å hjelpe dem? spør de Presno.
