Revolusjoner er spennende. Men innenfor forskning på revolusjoner har det ikke hendt noe særlig på mange år.

Muligens før nå.

En rekke steder i verden ser vi igjen at folk vil velte om hele samfunnet. Noen har også tanker om noe helt nytt. Ideer som spres raskere enn noen gang før.

Dette interesserer forskere.

Ikke bare Marx

George Lawson er forsker i global sosiologi ved London School of Economics and Politicial Science (LSE) i Storbritannia. Nylig besøkte han forskningsinstituttet NUPI i Oslo for å fortelle om den nye boken sin Anatomies of Revolution.

– «Revolusjon» er et ord som i våre dager brukes om veldig mye som ikke er revolusjon. Det brukes når noen finner på noe nytt innenfor musikk, om nye filmer, ja det brukes til og med av et selskap som vil selge meg et nytt vaskemiddel for hunder. Men dette er selvfølgelig ikke revolusjoner.

– Andre tenker mer i retning av Karl Marx. At revolusjoner bare er noe som kan knyttes til omfattende sosial urettferdighet. Og at det derfor ikke skjer ordentlige revolusjoner lenger. Men slik er det heller ikke, sa Lawson under NUPI-foredraget sitt.

Iran som eksempel

Et av poengene hans er at vi ofte ikke vet at noe er en revolusjon, før etter at hendelsen har funnet sted.

Knapt noen hadde sett for seg at ayatollah Khomeini sin tilbakevending til Iran i 1979, skulle bli til en sjiaislamsk revolusjon. Om noen ventet en revolusjon i Iran, var det en revolusjon ledet av venstrekreftene i landet.

Mikhail Gorbatsjov skapte for 30 år siden, nærmest på egen hånd en revolusjon ovenfra i Sovjetunionen og hele resten av Øst-Europa.

En hendelse behøver altså ikke å være lik de gamle revolusjonene i Frankrike, Russland eller Kina, for å være en revolusjon.

Alle revolusjoner er unike

Nok et av George Lawsons poenger:

Revolusjoner er unike hendelser som ikke gjentas.

– De er alle svært spesielle hendelser. Det er de, fordi det alltid ligger noe helt spesielt bak dem.

Det er her revolusjonære ofte tar feil, mener forskeren, når de tror at revolusjoner kan kopieres og gjentas av andre.

Vi vet nemlig fortsatt lite om hva som skaper revolusjoner.

I praksis har det ofte vært små hendelser som lå bak dem, påpeker den britiske revolusjonsforskeren. Som dermed går i rette med flere tidligere forskere på revolusjoner. Forskere som nokså oppskriftsmessig har konkludert med at det alltid må ligge en eller annen stor hendelse bak noe så viktig som en revolusjon.

Lawson ser gjennom sin forskning på revolusjoner, at de heller gjerne begynner som en mindre politisk krise. Deretter skapes det en snøballeffekt. Den lille hendelsen ruller av gårde og blir til noe veldig stort.

– Vi kan heller ikke forutsi revolusjoner. De kommer nesten alltid overraskende på oss, slik Den russiske revolusjonen gjorde det i 1917.

Revolusjoner må heller ikke alltid inneholde vold. Oppløsningen av kommunismen i Sovjetunionen og Øst-Europa er et eksempel på det.

Ei heller behøver de å ha utgangspunkt i klassemotsetninger, slik mange nok tenker seg.

Ikke revolusjon i demokratier

Men finnes det noe som revolusjoner har felles?

– En ting de har til felles, er at de nesten aldri skjer i demokratier.

– Man kan selvfølgelig se på Donald Trumps maktovertagelse i USA som en slags revolusjon. Men da er det viktig å også merke seg hvor sterkt det politiske systemet i USA står opp mot Trump. Se også på hvordan det politiske systemet i Venezuela står opp imot president Nicolas Maduro.

Vil finne opp egne revolusjoner

Et fellestrekk ved flere revolusjoner, er at de har funnet sted som et resultat av store hendelser andre steder.

Avkoloniseringen i årene etter 2. verdenskrig la grunnlaget for flere revolusjoner.

Den arabiske våren skapte også flere stort sett mislykkede forsøk på revolusjoner i land som Egypt, Syria, og Jemen.

Et interessant trekk den britiske forskeren også mener å se, er at de revolusjonære ikke ønsker å lære av andre. De ønsker å finne opp sin egen revolusjon.

Noen av dem som har teoretisert mest rundt hva en revolusjon bør være, har også jobbet mest for å sette dem ut i live, som Vladimir Lenin og Lev Trotskij i Russland.

Må klare å bryte voldsmonopolet

– Et felles trekk til er at opprørerne må klare å bryte elitens monopol på retten til å bruke fysisk vold, om de skal lykkes

Derfor hadde de fredelige opprørerne på Tiananmen-plassen i Beijing i 1989 ikke noen mulighet til å rokke ved Kommunistpartiets makt i Kina, mener Lawson.

– Jeg kan heller ikke se hvordan dagens opprørere i Hongkong skal ha noen mulighet til å lykkes. Myndighetene i Hongkong, og enda mindre myndighetene i Kina, vil gi opp sitt monopol på fysisk makt.

Når revolusjoner lykkes

Når revolusjoner lykkes, hva blir så resultatet?

Vel, ofte blir det dessverre triste greier.

Det nye og revolusjonære samfunnet må jo nødvendigvis også ha mange av de samme kjedelige elementene som samfunnet det erstattet. Det må ha skatteinnkrevere, politifolk, lærere og mye annet som allerede fantes.

I tillegg blir det nye revolusjonære samfunnet ganske ofte undertrykkende.

– Revolusjonære føler seg nemlig ofte omringet av fiender, ytre fiender og indre fiender.

– Slik har revolusjoner flere ganger skapt regimer som ble mer undertrykkende enn regimet det erstattet.

Referanse:

George Lawson: «Anatomies of Revolution», Cambridge University Press, 2019.

Les også:

Danmark er formet av utenlandske revolusjoner

Voldelige utenlandske revolusjoner har gang på gang skremt danske makthavere slik at de på fredelig vis har gjennomført kravene fra de revolusjonære.

Les også:

Hva er det med amerikanerne?

Innbyggerne i verdens eneste supermakt er ikke som andre. De er mer individualistiske, mer religiøse og mer materialistiske. 

Les også:

Russere bryr seg lite om revolusjonen

Revolusjonen i 1917 var langt fra det viktigste i forrige århundre, mener russerne selv.