En ny rapport fra NTNU, gjort på oppdrag fra Justis- og politidepartementet, konkluderer med at dagens ventemottaksordning er basert på en antakelse om at en drastisk reduksjon i standard og andre former for passiv tvang vil virke returfremmende.

- Jeg kan ikke se at denne taktikken virker, sier Marko Valenta, prosjektleder for rapporten og spesialist på integrering av flyktninger og innvandrere ved NTNU, til forskning.no.

I stedet for dagens ordning anbefaler forskerne at både ventemottak og mottakssystemet i sin helhet baseres på aktive former for returmotiverende arbeid, som aktiviteter og kompetansegivende kurs.

- Ikke overrasket over brannene

Valenta synes ikke de siste dagers branner og opprør ved ventemottakene i Lier og Fagerli er overraskende.

- Sånn som det er i dag, er ventemottaket et konfliktskapende sted, sier han.

Rapporten Avviste asylsøkere og ventemottaksordningen: Mellom passiv tvang og aktiv returassistanse er basert på intervjuer med 36 avviste asylsøkere og 41 fagfolk fra blant annet Utlendingsdirektoratet, politiet, Justisdepartementet og Røde Kors.

Utvalget inkluderer også ledere, medarbeidere, miljøarbeidere og helsepersonell ved ventemottak.

Med passiv tvang menes den nøkterne standarden i ventemottakene, samt at beboerne bare får mat, losji og 100 kroner i uka.

- Tankegangen er at mottakerlandet på denne måten sender et signal til den avviste asylsøkeren om at vedkommende ikke har noen fremtid i Norge, samt gjør ens nåværende tilværelse og hverdag så vanskelig at vedkommende vil gi opp “kampen” og samarbeide om retur, skriver forskerne.      

Valenta sier at passive tvangsmidler i dag brukes som et alternativ til aktiv tvang.

Skulle motivere til retur

Dagens ventemottaksordning ble innført i 2004 da myndighetene besluttet at asylsøkere som hadde fått endelig avslag på oppholdstillatelse ikke skulle få lov til å bo på ordinære asylmottak.

Mens avviste asylsøkere tidligere hadde vært statens ansvar, fikk nå kommunene ansvaret for å tilby nødhjelp til personer med bortfall av botilbud.

Dette ble gjort for å motivere flere asylsøkere med endelig avslag til å reise hjem, men regelverket var utydelig, og ifølge NTNUs rapport utgjorde asylsøkerne til tider stor belastning for det kommunale apparatet.

I 2004 kom SV med et lovforslag til Stortinget der man tok til orde for å opprette et spesialmottak som skulle huse avviste asylsøkere, og det første ventemottaket ble åpnet på Lier i 2006, mens Fagerli ble åpnet året etter.

Begge sentrene er i dag drevet av private aktører.

Mottakene huser asylsøkere med endelig avslag og som ikke samarbeider om retur til hjemlandet, i tillegg til asylsøkere som har valgt å samarbeide med International Organization for Migration om frivillig retur.

Opphold ved ventemottakene er frivillig, men i realiteten har beboerne få alternativer, siden de ikke kan få arbeidstillatelse her i landet.

Har ikke asylsøkerne en klar identitet, kan ikke norske myndigheter tvangsreturnere dem, og om en identitet blir funnet må myndighetene i opprinnelseslandet godkjenne alle papirene.

- Mange av de som sitter der har også hatt en lang reise, brent sine broer i hjemlandet og brukt mye penger på å komme hit, sier Valenta.

Barnefamilier, enslige mindreårige, personer med sykdommer og folk som har inngått samarbeid om retur før utreisefristen bor ikke på ventemottak, men får tilbud om plass på ordinære asylmottak.

- Asosial atferd, rus og konflikter

Rapporten fra NTNU slakter imidlertid tilbudet, og forskerne skriver at mottakene først og fremst passiviserer beboerne, samtidig som de bidrar til asosial atferd, rusmisbruk, konflikter beboere imellom og mellom beboere og mottaksansatte.

Ifølge Valenta er ventemottakene et resultat av en ikke helt gjennomtenkt ordning.

- Hensikten med ventemottakene var ikke å fremme retur, men å avlaste kommunene, sier han.

I dag får beboerne 100 kroner i uken i tillegg til tre daglige måltider.

- Beboerne ender opp med å bruke dagen på å vente på mat, og det er stort sett det. De får etter hvert en følelse av desperasjon.

- De har fått avslag, de klamrer seg til håpet om at de kanskje likevel skal få opphold, og så er de passivisert. Det er ikke bare innholdet i mottaket som er problemet, men det er klart bedre tilbud kan hjelpe, sier Valenta.

Umyndiggjøring og krenkelser

Tidligere studier viser at passive virkemidler kan bidra til ytterligere klientifisering og passivisering av avviste asylsøkere.

For eksempel konkluderer en studie gjort i 2005 med at det å forringe levekårene til avviste asylsøkere ikke nødvendigvis fører til at de reiser hjem.

Forskning på norske asylmottak viser også at beboerne utsettes for flere typer krenkelser og umyndiggjøring, og at dette genererer konflikter både mellom beboere og mottaksansatte og beboere imellom.

I NTNU-rapporten skriver forskerne at beboernes opplevelser av endeløs venting , passivitet, trangboddhet, mangel på privatliv og psykiske problemer ser ut til å bli intensivert på ventemottakene. 

- Jo lenger i systemet, jo vanskeligere å returnere

Valenta foreslår å se nærmere på hvordan Nederland løser problemstillingen, og sier at de har et mye mer organisert system.

I Nederland blir alle som får endelig avslag på oppholdstillatelse flyttet til såkalte retursentre i en veldig tidlig fase. I Norge er det ikke uvanlig at beboerne på ventemottakene har vært i landet i over 5 år.

Valenta forteller at 38 av beboerne ved ventemottaket i Lier har bodd der i over ett år.

- Jo lenger de er i systemet jo vanskeligere er det for dem å returnere og jo mer du har investert av livet ditt for å bli, jo vanskeligere er det å reise tilbake.

Valenta sier at ventemottaksordningen kom i en periode hvor det over hele Europa var et veldig trykk på politikerne for å innføre restriktiv asylpolitikk.

- Ideen er at beboerne ikke har noe her i landet å gjøre, og hvorfor skal vi da gi dem noe som helst?

- Men ventemottakene har gang på gang prøvd å overbevise myndighetene om at en bør innføre noen former for kvalifiseringsprogrammer.

Valenta sier det første som må gjøres er å fylle ventemottakstilbudet med innhold i form av kvalifiseringsprogrammer eller fagopplæring.

- Da har de noe å fylle tiden med. Vi anbefaler også programmer som forbereder beboerne på at de skal reise hjem, avslutter han.

Referanser: 

Jan-Paul Brekke og Susanne Søholt, I velferdsstatens grenseland. En evaluering av ordningen med bortfall av botilbud i mottak for personer med endelig avslag på asylsøknaden, 2005, ISF

Marko Valenta, Kristin Thorshaug, Thomas Hugaas Molden og Berit Berg, Avviste asylsøkere og ventemottaksordningen: Mellom passiv tvang og aktiv returassistanse, Avdeling for mangfold og inkludering, NTNU Samfunnsforskning AS, 2010

Les mer: 

En liste over forskning gjort på innvandrere, flyktninger og asylsøkere i Norge, satt sammen av Norsk Nettverk for Migrasjonsforskning.