Destruktiv stabilitet

Folkets opprør i Egypt og Tunisia utløser bekymring for stabiliteten i regionen. Det på tross av at regimene i Midtøsten har vært ekstremt stabile siden 1970.

Publisert
Hosni Mubarak har styrt Egypt siden 1981. (Foto: Wikimedia Commons)
Hosni Mubarak har styrt Egypt siden 1981. (Foto: Wikimedia Commons)

I enkelte framstillinger ser det ut som det er snakk om et valg mellom stabilitet på den ene siden, og demokrati og menneskerettigheter på den andre.

Det er ingen hemmelighet at Vesten har gitt sin støtte til undertrykkende regimer i denne delen av verden, for eksempel regimet i Egypt.

Hvordan har vi havnet i en situasjon der vi gjerne vil framstå som demokratiforkjempere, men samtidig frykter resultatet dersom folk i Midtøsten får sine stemmer hørt?

Det internasjonale samfunnet vil ha tilgang til olje og markeder, og sikkerhet for Israel. Samtidig ligger mye av svaret i regionens interne fodhold og historie.

Regimestabilitet

De politiske systemene som eksisterte i regionen for 40 år siden, har overlevd fram til i dag. Unntakene er Iran og Irak. Makthaverne er stort sett de samme. Ved årtusenskiftet hadde regionens herskere hatt makta i gjennomsnittlig 20 år.

Hvordan har de oppnådd en slik regimestabilitet?

- Stabilitet kan være basert på positive eller negative mekanismer. I Midtøsten finner vi begge deler, men i stor grad har regimene her klart å beholde makta ved hjelp av negative mekanismer, sier midtøstenforsker Stig Stenslie.

Slike negative mekanismer er blant annet splitt og hersk-taktikk, undertrykkelse og frykt, samt monopolisering av makten av en liten elite.

Stabiliteten er i stor grad bygd på regimer som framstiller seg selv som uunnværlige, etter å ha svekket stat og samfunn.

Ser ikke hærens rolle

- Egypt er et talende eksempel. Her har hæren styrt i kulissene i 60 år, men da politi og bøller ble sendt mot demonstrantene, endte mange opp med å lovprise dem. Folk vil ha demokrati, men de vil ikke ha borgerkrig. Det har dette regimet spilt veldig på, sier Kjetil Selvik, midtøstenforsker ved Fafo.

Til og med den arabiske tv-kanalen Al Jazeera har gjentatte ganger spurt hvilken rolle hæren spiller i de pågående demonstrasjonene i Egypt. Egyptere selv snakker om at hæren må velge side.

- Hvor dumt er ikke det spørsmålet. Egypt er et militærregime. Mubarak er en general. Dette viser hvor god en eneveldig hersker kan være til å sno seg, sier Stenslie.

Når alt kommer til alt, er det likevel hæren som avgjør om Mubarak blir sittende eller må gå.

- Hæren er på sin egen side. Det kan tenkes at de ofrer Mubarak, men de vil ikke ofre seg selv. De kan fortsette å dominere selv om landet får en annen president, sier Selvik.

Hæren ut av politikken

Han mener ett av de store dilemmaene er hvordan man skal ta hæren ut av politikken når sikkerhetssituasjonen er som den er.

- Det er en formidabel utfordring for demokratiseringen i hele regionen, sier han.

Kjetil Selvik (Foto: Fafo)
Kjetil Selvik (Foto: Fafo)

Selvik og Stenslie står bak boka “Stabilitetens pris” som først kom i 2007, men som kommer til bokhandlerne på nytt i disse dager, i engelsk og mer oppdatert utgave, under tittelen “Stability and Change in the Modern Middle East”.

Her gjør forskerne en gjennomgang av mekanismene og maktstrategiene som har gjort herskerne i Midtøsten i stand til å feste grepet.

Kolonimaktene

Det var kolonimaktene som innførte det moderne statssystemet i Midtøsten. Da Det osmanske rike brøt sammen etter første verdenskrig, var det Frankrike og Storbritannia som styrte overgangen til dagens suverene stater.

Det innebar blant annet politiske institusjoner og en utvidelse av statenes politistyrker og byråkrati. Hovedmålet var å sikre kontroll over området, så politi og sikkerhetsstyrker ble vektlagt mens sektorer som helse og utdanning fikk mindre ressurser.

- Kolonimaktene startet en negativ trend ved å overfokusere på politi og sikkerhetsstyrker, en tendens som har vedvart til vår tid, skriver Selvik og Stenslie i boka.

Sviktende fundament

- Statsdannelsen ble initiert utenfra. Det var i liten grad folket sjøl som førte sine kriger eller førte forhandlinger om hvor grensene skulle gå. Dette ga et dårlig utgangspunkt, sier Selvik.

Derfor kom det også en rekke omskiftninger av regimer på 1950-og 1960-tallet, med revolusjoner og kupp i en rekke land.

- I den tredje fasen, fra 1970, har vi en påfallende periode med regimestabilitet. Det er autoritære regimer, regimer uten demokrati, sier Selvik.

Hvordan har det vært mulig å sementere disse regimene på tross av de ustabile fundamentene?

Demonstranter i Kairo har klatrer opp på et militært kjøretøy. Bildet er tatt 29. januar. (Foto: Ramy Raoof/Wikimedia Commons)
Demonstranter i Kairo har klatrer opp på et militært kjøretøy. Bildet er tatt 29. januar. (Foto: Ramy Raoof/Wikimedia Commons)

- Man har undertrykt folkets rett til å organisere seg selv i stabilitetens navn. Man har svekket samfunnet og svekket staten, sier Selvik.

Splitt og hersk

Ved å svekke samfunnet mener han å splitte opposisjonen, ta ut opposisjonsledere, politisere etniske og religiøse spenninger og konflikter, og forverre dem med vilje med en splitt og hersk-logikk.

Det kan også handle om å infiltrere samfunnet med etterretningsagenter som underminerer tilliten til samfunnet. Man ødelegger samfunnets evne til å organisere seg for å hindre revolusjon.

Ved å svekke staten menes for eksempel å fylle maktposisjoner med familie og venner eller stamme - på bekostning av kompetanse. Lojalitet ilegges mye større vekt enn om man faktisk har evnen til å drive en stat.

- Slike mekanismer er det som over tid får destruktiv effekt på utviklingen i regionen, sier Selvik.

Stabilitetens pris

Stabilitet bygd på et slikt grunnlag har altså sin pris, og det synes i statistikkene.

Stagnasjonstegnene i regionen de siste tiårene er godt dokumenterte. Selvik og Stenslie refererer til Arab Human Development Report, som ble utført av arabiske forskere.

Her konkluderes det med at den arabiske verden hindres av tre fundamentale mangler. For det første gjelder det mangel på frihet. Demokratiet er ikke godt utviklet.

For det andre er det snakk om en kunnskapsmangel. Fremdeles er det mange som ikke kan lese og skrive. Landene henger etter både innen utdanning, forskning og informasjonsteknologi. Ikke ett eneste arabisk universitet er inkludert på lista over verdens 500 fremste universiteter i World University Rankings.

For det tredje sliter regionen når det gjelder kvinnefrigjøring. Det er få land i verden hvor kvinner tar mindre del i politikk, eller hvor færre arbeider utenfor hjemmene enn i de arabiske landene.

Eksplosivt

Stagnasjonen er ikke det eneste problemet. Spillet for å posisjonere seg selv som det eneste alternativet til kaos, og den eneste garantien for fortsatt stabilitet, skaper en potensielt eksplosiv situasjon.

I Tunisia var det et desperat grønnsakshandler som tente på seg selv i desember. Det satte landet i fyr. Demonstrasjonene i Egypt startet i ukene etter revolusjonen i Tunisia. Tilbake i 2009 var det iranerne som tok til gatene for å uttrykke sin misnøye med et manipulert valgresultat.

- Det er vanskelig å forutse hva som kan utløse slikt, sier Stenslie.

Som med et hjertesukk runder Selvik og Stenslie av boka si med å si at fortsatt regimestabilitet er det mest sannsynlige scenarioet for regionen på kort sikt. Den avslutningen ble skrevet før folk tok til gatene i Tunisia og Egypt.

Mangelvare

- Den store mangelvaren for å få til en demokratisering har vært at folk ikke har vært på gata i store nok mengder. Det handler om en ubalanse i styrkeforholdet mellom stat og samfunn, og den eneste måten å gjøre noe med det på, er å ta til gatene. Når de gjør det, er folkets makt reell, sier Selvik.

Han mener at dette skaper et nytt spill, som gjør det vanskelig å forutsi hva som kommer til å skje videre.

Stenslie har ikke tro på at det nødvendigvis kommer særlig dyptgripende endringer i Egypt med det første.

- Selv om Mubarak ofres, er ikke regimet solgt enda. Og makthaverne er eksperter på å overleve. De har brukt alle hersketeknikkene som finnes den siste tiden, sier han.

Vil Egypt la seg lure?

- Han fjernet politiet i gatene og satte ut små militærenheter med tanks som sto og så på. Man bekjemper jo ikke demonstranter med tanks. Det ble sluppet fri fanger fra fengslene, i et ønske om å skape kaos. Strategien er å få folket til å rope på den sterke herskeren, sier Stenslie.

- En mobb som inkluderte folk fra sikkerhetsstyrkene ble sendt inn for å så tvil om enheten til den folkelige motstanden mot Mubarak.

- Det ble gitt lovnader om politisk reform. Mubarak lovde at han ikke skal stille til valg i september. Han lovet å oppheve unntaksloven når situasjonen tillater det, noe han har sagt i 30 år. Han lovet en 15 prosents lønnsøkning til offentlig ansatte. Suleiman som er innsatt som visepresident, er bare nok en sterk mann fra hæren, sier Stenslie.

- Det gjenstår å se om Egypt lar seg lure, sier han.

Både Selvik og Stenslie mener saken er tapt om demonstrantene forsvinner fra gata. Og nøyer de seg med Mubaraks avgang, har de ikke nødvendigvis kommet noe nærmere friheten og demokratiet.

Demonstrantene har skrevet slagord mot Mubarak på et militært kjøretøy i Kairo. Bildet ble tatt 30. januar. (Foto: >Wikimedia Commons)
Demonstrantene har skrevet slagord mot Mubarak på et militært kjøretøy i Kairo. Bildet ble tatt 30. januar. (Foto: >Wikimedia Commons)

- Om Mubarak går av, er det kanskje en seier for folket, men ikke nødvendigvis et gjennombrudd for demokratiet, sier Selvik.

Frykten for islamistene

Man kan også spørre seg i hvilken grad tilskuerne i Vesten lar seg lure.

Den amerikanske presidenten Barack Obama og administrasjonen i Washington har vaklet mellom å insistere på en umiddelbar maktoverføring og å støtte overgangsprosessen slik den blir annonsert av den egyptiske regjeringen.

Stenslie syns amerikanernes håndtering har vært veldig overraskende.

- De har ikke hatt en klar tilnærming til dette. På den ene siden kan det skyldes frykten for islamistene. På den andre siden kan det hende at de ser at regimet ikke er solgt enda, og sikrer seg, sier han.

Både Selvik og Stenslie mener frykten for at farlige islamister skal fylle et eventuelt maktvakuum, er irrasjonell.

- Mubarak er ekspert på å utnytte frykten for islamistene, sier Stenslie.

- Muslimbrødrene er en moderat islamistisk bevegelse med et internt demokrati. De kan umulig være mindre demokratiske og mer korrupte enn de som hersker i dag, sier han.

- Basert på fordommer

Her får Selvik og Stenslie støtte fra førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Bjørn Olav Utvik. (Foto: UiO)
Bjørn Olav Utvik. (Foto: UiO)

- Frykten for Muslimbrødrene er basert på fordommer, ikke på kunnskap om hvem Muslimbrødrene er, sier Utvik.

Han forteller at den absolutte hovedtyngden av de som har forsket på brorskapet sier det er en organisasjon som er forpliktet til demokrati og pluralisme - at det er en pragmatisk og ikke en revolusjonær organisasjon.

- Allmenne forestillinger i Vesten likestiller Muslimbrødrene med Taliban og Al-Quaida. Alt flyter sammen i ei smørje, og alt er middelaldersk.

- Selv folk i Egypt som ikke vet hvem de er, har en forestilling om at det er snakk om noe talibanlignende eller iranlignende, sier Utvik.

- Vesten kan ikke diktere

Stenslie fremhever at Muslimbrødrene er et uprøvd alternativ.

- Tyrkia har jo vært styrt av et islamist-parti i 10 år, men de opptrer som demokrater, sier han.

Dessuten mener han at Vesten over tid bør redusere sin støtte til autoritære herskere i Midtøsten, og akseptere de valgene som folkene der gjør.

- Illegitime herskere må forsvinne, landene må få regimer med legitimitet, og da kan ikke vi i Vesten diktere. Da må det komme fra folket selv, sier han.

Han tror Vestens snakk om demokrati framstår som hult for folk i Midtøsten. Årsaken er den store avstand mellom retorikken om demokrati, og praksisen med å støtte eneveldige herskere for å ta vare på egne interesser.

Overlevelsespolitikk

Stenslie ser demokratisering i Midtøsten som vanskelig å få til.

Uansett er kunnskapen om regimenes overlevelsespolitikk i Midtøsten viktig, sammen med kunnskapen om mekanismene de benytter seg av.

- Deler av ropet om stabilitet er mot sin hensikt. Man skal ikke ha for bastante oppfatninger i hvert enkelt tilfelle, men vi må kunne se bak retorikken og være klar over at den er det fremste elementet i regimenes egen overlevelsespolitikk, sier Selvik.

Referanse:

Stability and Change in the Modern Middle East av Kjetil Selvik og Stig Stenslie; utgitt på forlaget I.B.Tauris i januar 2011; ISBN 9781848855892.

Lenker:

FNs utviklingsprogram: Arab Human Development Report

World University Rankings