Folk, såkalte klimaskeptikere, som er uenige i det store klimakonsensus, har i flere år vært fremstilt som moralsk tvilsomme, de er dårlige mennesker, og blir antagelig betalt av storkapitalen. (Foto: Denis Balibouse, reuters, NTB Scanpix)
Folk, såkalte klimaskeptikere, som er uenige i det store klimakonsensus, har i flere år vært fremstilt som moralsk tvilsomme, de er dårlige mennesker, og blir antagelig betalt av storkapitalen. (Foto: Denis Balibouse, reuters, NTB Scanpix)

Kommentar: Vi må slutte å demonisere klimaskeptikerne

Still klimaskeptikerne for retten! krever en gruppe amerikanske forskere – og er dermed en del av en pågående trend der avvikende meninger i klimasaken blir stadig mer demonisert.

Publisert

Politikk betyr glødende engasjement, entusiasme, overbevisning. Du ser noe – og du bare Vet at du har rett! Religion betyr glødende engasjement, entusiasme, overbevisning. Du ser noe – og du bare Vet at du har rett! Vitenskap betyr glødende engasjement, entusiasme, overbevisning. Du ser noe – og du bare Vet at du har rett!

Selvfølgelig kan det være at du har sett feil.

Det som i så fall skiller forskere fra politikere og prester, er ikke at forskere unngår krig og inkvisisjon, men at de har utviklet rutiner som kan hjelpe dem i retning av et objektiv riktig svar: vitenskapelige metoder og vitenskapelige regler for god oppførsel.

De beste metodene er designet for å hindre oss i å gå oss vill i falske mønstre, hindre oss i å se ting som ikke er der. Var det virkelig kald fusjon vi så et glimt av? Vel – la oss gjenta forsøket, endre betingelsene en smule – og se hva som skjer…

Slike metoder hadde imidlertid ikke hjulpet oss, om det ikke også fantes et sett regler som (i hvertfall i prinsippet og i teorien) bestemmer hvordan vi skal oppføre oss i forhold til nye funn og andres argumenter. Vi skal være åpne, ærlige og så videre – og, ikke minst: Du har rett til å være uenig.

Kombinasjonen av metoder og sosiologi har hjulpet oss gjennom mange vanskelige farvann.

Den vitenskapelige diskusjon

For 200 år siden, for eksempel, var homøopati en nesten like lovende vitenskapelig retning som det vi kan kalle «vitenskapelig medisin». I enkeltes øyne, mer lovende. I en tid da sykdom ble helbredet med kvikksølv og svovelsyre, var sukkerpiller og vann et fremskritt. Færre av homøopatenes pasienter døde, rett og slett fordi de ikke ble behandlet.

I dag har den vitenskapelige medisin utviklet seg så langt at de fleste av oss, når det er nødvendig, er villige til å overlate våre barn til menn i grønne frakker, som vi vet har til hensikt å skjære i dem med kniv.

Hva skjedde i mellomtiden? Jo – vitenskapelig diskusjon.

Homøopatien ble grunnlagt av Samuel Hahnemann, rundt 1800. Han ble guru, og homøopatisk medisin praktiseres i dag i stor grad slik Den store mester befalte. Vitenskapelig medisin gikk samtidig inn i en periode med krangel (og forskning).

Det beste er, som kjent, å være Einstein. Det nest beste, å hindre naboen i å bli det.

Takket være denne miksen – forskning og diskusjon – kom den ene idé etter den andre på bordet, og ble enten skutt ned eller videreutviklet. Helt til vi i dag står her med en legevitenskap som ikke er perfekt, men god. God nok til at vil tillater menn i grønne frakker …

Den gode sak?

Altså: Vi kan aldri være helt sikre på at vi har rett. Derfor bør vi alltid være åpne for andres mening – tillate kritikk.

Historien har flere eklatante eksempler på ting vi har visst med hundre prosent sikkerhet, som faktisk har vist seg å være rav, ruskende, himmelstormende galt. De sykeste villfarelser kan overleve tiår – og føre til ubotelig skade – før de plutselig fordunster. Det som, som regel har skjedd, er at vitenskapen ikke har fulgt strenge vitenskapelige rutiner – men i stedet flørtet med, latt seg forføre av politikken. Jeg VET hva som er rett – og ingen skal få lov til å si noe annet!

Lysenkoismen – den stalinistiske genetikk, er et godt eksempel. Tradisjonell genetikk forklarer hvordan vi kan foredle kornsorter til å gi bedre avlinger. Men avl er en langsom prosess. Trofim Lysenko forførte Stalin med sin snarvei til økte avlinger. Resultatet ble at klassisk genetikk ble forbudt. Dette var ille, men verre var det at millioner av mennesker døde av sult, fordi Lysenkos «vitenskap» ødela sovjetisk landbruk på 1930-, 1940 og 1950-tallet.

Senere adopterte Mao Stalins dype innsikt – kanskje så mye som 40 millioner kinesere sultet i hjel.

Lysenko fikk monopol på «den rette genetikk» – hans motstandere ble fjernet, fengslet, kanskje henrettet.

Det er et problem når noen får monopol på «den rette mening».

Og et enda større problem, når de er så selvrettferdige, så overbevist om sin egen innsikt og andres feil – for ikke å snakke om ondskap – at de mener de har rett til å fordømme sine motstandere. Som regel i «den gode saks» tjeneste.

En mulighet de kun har, dersom de flørter med politikken (eller religionen).

Moralsk tvilsomme klimaskeptikere

Nå ringer det Klima. Folk, såkalte klimaskeptikere, som er uenige i det store klimakonsensus, har i flere år vært fremstilt som moralsk tvilsomme, de er dårlige mennesker, og blir antagelig betalt av storkapitalen.

For å gjøre bildet enda tydeligere, har klimaalarmistene skapt en falsk dikotomi: Du er enten med oss – mener verden går til helvete på grunn av menneskeskapte klimaendringer, eller du er en fornekter – og følgelig en synder. «Det er umoralsk å tvile,» som Gro Harlem Brundtland berømmelig uttalte til Dagbladet i 2007.

At det går an å ha et mellomsyn – et syn jeg har eksponert her på forskning.no i utallige kommentarer opp gjennom årene – blir enten ignorert, eller dytta ned i samme pøl av synd og fordervelse.

Du skal mene det rette, eller holde kjeft!

Nå ser det ut til å kunne bli enda verre: Du skal ha rett syn, eller straffes!

Den kanadiske journalisten Donna Laframboise har holdt et øye med klimapolitikken de siste årene, og er blitt bekymret. Blant annet over uttalte klimaaktivister innen rettsvesenet. Hvorfor dukker amerikanske høyesterettsdommere opp på UNEPS klimamøter?

For et par måneder beveget historien seg enda et skritt, da en gruppe amerikanske forskere sendte et brev til Presiden Obama, der de ber om at ”klimafornektere” stilles for retten. 

Det starter med å antyde at vitenskap foregår gjennom håndsopprekning:

«Som du vet, er en overveldende majoritet av klimaforskere overbevist om hvilke potensielt alvorlige, negative konsekvenser menneskeskapte klimaendringer vil få på menneskers helse, landbruk og biodiversitet.»

Noen linjer nedenfor:

«Vi setter pris på din aggressive og kreative bruk av de begrensede midler du har til rådighet overfor en motstridig Kongress. Et tilleggsverktøy – nylig foreslått av senator Sheldon Whitehouse, er en RICO (Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Act)-etterforskning av selskaper og organisasjoner som bevisst forleder det amerikanske folk med hensyn til farene forbundet med klimaendringer …»

Skal de som er uenige stilles for retten?

Vi må slutte å demonisere

Jeg kan vanskelig se at vitenskapen kan overleve med slike holdninger. Hvor er den enkelte forskeren selvsagte rett til å være skeptisk til det bestående? Den rett som førte oss fra homøopatenes sukkerkuler til moderne kirurgi?

Og, dersom det virkelig hadde vært moralsk riktig å fjerne sine motstandere på denne måten – hvordan kan «den overveldende majoritet» være så sikre på at de har rett med hensyn til fremtiden?

Selvsagt kan de ikke være så sikre – de mest skremmende scenariene, de vi jevnlig får servert på Dagsrevyen – baserer seg på svært usikker forskning, og vil høyst sannsynlig ikke slå til.

Det er nettopp derfor vi må slutte å demonisere klimarealistene, som de selv foretrekker å kalle seg. I en verden med alvorlige problemer rundt hver sving, kan det være greit å ha et øye, også på noe annet enn «den overveldende majoritets» konsensus.

Denne konsensus har gjort oss villige til å spenne ufattelige mengder milliarder kroner på å redusere CO2-utslipp. Tenk hva vi kunne få til, dersom noen av disse kronene ble allokert til medisin, rent vann, frisk inneluft til verdens millioner av fattige. Nå som vi først har vent oss til tankene om å bruke dem, mener jeg?