Likestillingsdebatten ble kneblet

Med opprettelsen av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) brakte Bondevikregjeringen debatten om reell likestilling til taushet. Det hevder forsker Ann-Therese Lotherington i en ny bok.

Publisert

Forsker

Ann Therese Lotherington er statsviter og forskningsleder ved NORUT Tromsø.

Ny bok

Antologien Likestilte norskheter er redigert av Anne-Jorun Berg, Anne Britt Flemmen og Berit Gullikstad og er ventet utgitt tidlig i 2010.

– I stedet for å diskutere hva slags diskriminering som forekommer i Norge og hvordan vi best bekjemper denne, handlet debatten om hva som er «god statlig styring», sier statsviter og forsker ved NORUT Ann-Therese Lotherington.

Hun har studert omleggingen av likestillings- og diskrimineringsapparatet, der det tidligere Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering ble lagt ned og et nytt felles organ, LDO, ble opprettet i 2006.

– Det ble argumentert med at feltet måtte «avpolitiseres» og gjøres mer «faglig». Den normative debatten om reell likestilling ble dermed lukket, hevder Lotherington i antologien Likestilte norskheter som blir utgitt på nyåret.

Statskonsult ble premissleverandør

I 2003 ble det daværende Likestillingssenteret evaluert av det statlige rådgiverorganet Statskonsult. Evalueringen var usedvanlig kritisk. Statskonsult mente senteret framsto «snarere som en politisk aktør enn som et fagorgan».

Likestillingssenterets virksomhet var ifølge evalueringen ikke i tråd med «god statlig styring». Statskonsult anbefalte å legge senteret ned, eventuelt å gjøre om mandatet slik at senteret i stedet for å drive aktiv debatt skulle «legge til rette» for debatt mellom andre aktører.

– Statskonsults anbefaling skulle «heve fagligheten» og avpolitisere apparatet, sier Lotherington.

Hvilket problem var LDO løsningen på?

– Statskonsult la mye av premissene for debatten i forkant av omleggingen. På mange måter fikk de definere hvilket problem omleggingen skulle løse, sier Lotherington.

For Statskonsult var problemet, foruten at Likestillingssenteret var «for politisert», at apparatet var for fragmentert. «God statlig styring» foreskriver brukerretting, effektivitet og forenkling, og «én dørs-politikk» der det er mulig. Likestillings- og diskrimineringsapparatet tilfredsstilte ikke disse kravene, ifølge Statskonsult.

Når problemet ble definert som et forvaltningsproblem, ble det vanskelig å slippe til med politiske argumenter, ifølge Lotherington.

– Likestillingssenteret var blant de aktørene som forsøkte å reise den normative debatten, om hva vi som samfunn skal mene om diskriminering. Men så lenge rammen for debatten var «god statlig styring», ble innlegg om hvordan diskriminering skulle bekjempes ugyldige, sier hun.

Pådriver og håndhever i ett?

I det opprinnelige apparatet hadde Likestillingsombudet ansvaret for håndheving av lovverket, mens Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering var pådriverorganer.

Den nye organisasjonsmodellen forholdt seg til prinsippene for god statlig styring, og samlet håndhevings- og pådriverarbeid for alle diskrimineringsgrunnlag i ett og samme organ.

Aktørene som uttalte seg i høringsrunden var for en stor del kritiske til denne modellen. Noen få avviste omorganisering og ville beholde den eksisterende modellen.

Andre var positive til å samle lovhåndhevingen uavhengig av diskrimineringsgrunnlag, ikke minst fordi en felles diskrimineringslov er under utvikling, men skeptiske til å samle håndheving og pådriverarbeid.

– Argumentet var blant annet at pådriverarbeid for en stor del handler om å utfordre eksisterende lovgiving og peke på områder med behov for ny lovgiving. Man fryktet at en sammenslåing ville virke konserverende, og svekke pådriverarbeidet, sier Lotherington.

Ann-Therese Lotherington. (Foto: Kristin Engh Førde)
Ann-Therese Lotherington. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Det ble også argumentert med at pådriverarbeid for alle grunnlag samtidig er vanskelig, fordi grunnlagene er så forskjellige, sier Lotherington.

Paradoks for KrF

Lotherington tror kneblingen av debatten var tilsiktet. Hun peker på at Bondevik II-regjeringen som gjennomførte omleggingen, hadde et motsetningsfylt syn på mangfolds- og likestillingsspørsmål. Særlig gjaldt dette den daværende statsministerens eget parti, Kristelig Folkeparti.

– KrF er nestekjærlighetens parti, men står samtidig for kristendommens kjønnsidelogi og den kristne tro som fundamentet for det norske samfunnet. Det er ikke særlig mangfoldsvennlig og inkluderende, verken for dem med annen seksualitet, livssyn eller levemåte.

–  En normativ debatt om reell likestilling og hvordan diskriminering bør bekjempes, ville nødvendigvis brakt opp dette paradokset i partiets politikk, sier Lotherington.

Hun hevder også at regjeringen kan ha brukt omorganiseringen som en anledning til å vise autoritet og slagkraft overfor et apparat som var utsatt for sterk kritikk.

Cathrine Holst. (Foto: Kristin Engh Førde)
Cathrine Holst. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Omleggingen fikk regjeringen til å framstå som handlekraftig, sier forskeren.

Stadig kritisert

Det nye organet, LDO, har nå fungert i fire år og har i løpet av perioden fått kritikk fra flere hold.

I en kritisk evaluering fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i 2008, ble det for eksempel påpekt at ombudet i liten grad har lykkes med å arbeide på tvers av diskrimineringsgrunnlagene.

Forskerne bemerket også at uenighetene fra før opprettelsen av det nye organet har fortsatt å skape konflikter innad og forvirring utad om hva ombudets arbeidsområde er og burde være.

Sist ute med kritikk var kjønnsforsker Cathrine Holst, som i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift hevder at ombudets pådriverrolle skader den norske likestillingsdebatten.

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal ha den type statlige mene- og synseombud som skal gi enkelte synspunkter godkjentstempel og andre ikke, sa Holst til Klassekampen tidligere i høst.

Ann Therese Lotherington er enig med Holst i at det er behov for debatt om likestilling i Norge, men mener de kritiske innspillene fra så vel Holst som AFI er med på å snevre debatten inn i stedet for å åpne den opp.

Ved å utpeke LDO som problemet i norsk mangfolds- og likestillingspolitikk fortsetter de der Statskonsult slapp, mener forskeren.

– Jeg går ikke med på å debattere på de premissene. Jeg vil ha en majoritetsinkluderende debatt, en debatt som skifter fokus fra «de andre» til «oss», majoriteten, som potensielt problem. Nettopp det handler boka Likestilte norskheter om.