Forskeren forteller: Hva man kan finne i en vedtatt ‘dårlig sopphøst’?

Høsten 2012 var ikke noe godt soppår. Det starta så bra, med kantareller med mer, fra St. Hans og litt utover. Men så forsvant de … eller?

Publisert
Thomas Læssøe i felt. Bildet viser metoden som blei brukt under feltarbeidet. Man må ligge lavt i terrenget, og bla seg fram mellom urter og gras. (Foto: Anne Molia)
Thomas Læssøe i felt. Bildet viser metoden som blei brukt under feltarbeidet. Man må ligge lavt i terrenget, og bla seg fram mellom urter og gras. (Foto: Anne Molia)

Høsten 2012 blei for mange soppentusiaster ikke som forventa. Soppen var bare ikke der. Eller var den det, på sine steder? Sammen med den danske mykologen Thomas Læssøe er jeg så heldig å ha kartleggingsjobben av sopp i utvalgte ruter i Eidangerområdet i prosjektet ‘Arealer for Rødlistearter – Kartlegging og Overvåking (ARKO)’ for 2012 og -13.

Målet for kartlegginga er utvikling av metode for overvåking av åpen, grunnlendt kalkmark, som er ett av prosjektene, og hvor sopp inngår som en av organismegruppene som skal benyttes.

For å kunne overvåke må man vite hva en slik naturtype huser av arter, så to sesonger i felt med påfølgende metodeutvikling er planen. Prosjektet er ledet fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), og er et samarbeidsprosjekt mellom NINA og NHM.

Grunnlendt kalkmark på Fugløya i Larvik kommune . (Foto: Anne Molia)
Grunnlendt kalkmark på Fugløya i Larvik kommune . (Foto: Anne Molia)

Dette var det første av to år, og vi fant ut at vi får gjøre vårt beste, uansett hvor dårlig soppsesongen var. Thomas Læssøe sier: ’Det finnes to typer mykologer; de gående og de kravlende’. På grunn av mye høgt gras, noen busker og kratt, valgte vi den kravlende metoden. Pluss at vi brukte hagekrafser for å bla oss igjennom graset. Det skulle vise seg å bli et vellykka valg av metode! Påfallende, men ikke overraskende, var at der det var brunsnegl var det lite skivesopper. Brunsnegl elsker sopp – også de giftige!

Vi har vært to omganger i felt, i overgangen august/september, og i de samme rutene i midten av oktober. Nye arter dukka opp under hvert besøk. Ved opptelling etter begge feltomgangene har vi til sammen registrert 620 funn, mange av disse sjeldne, rødlista eller nye for landet.

Av rødlistefunn har vi fire funn i rødlistekategorien DD – datamangel (tre forskjellige arter), 51 funn i kategorien NT – nær trua (16 forskjellige arter), 32 funn i kategorien VU – sårbar (15 forskjellige arter), og 13 funn i kategorien EN – sterkt trua (seks forskjellige arter).

Videre har vi 51 funn av sjeldne arter, som vi har definert til arter som har færre enn 10 funn i landet fra før. De fleste av disse er ikke rødlistevurdert. Vi fant hele 23 nye arter for Norge (innkl. noen med usikre bestemmelser). Dette høres kjempemessig ut, men med dyktig dansk hjelp på laget, god metode, samt to gode feltblikk blir resultatet bra. Men kanskje er det slik at ikke alle disse soppene er sjeldne, men at kunnskapen er mangelfull? Thomas Læssøe er brei i sin soppkunnskap, og er dessuten spesialist på sekksporesopper (ascomyceter), ei dårlig kjent/undersøkt soppgruppe i Norge. Så når sant skal sies – det blei mye småtteri.

Under presenteres et knippe nye arter for Norge:

Gibellula pulchra Cavara er en liten imperfekt sekksporesopp (mangler seksuell reproduksjon), men nye metoder slik som DNA gjør at man kan finne ut hvor de systematisk hører hjemme. Slekta hører til familien Cordycipitaceae, og er beslekta med de parasittiske åmeklubbene (Cordyceps og Ophiocordyceps), soppklubbene (Elaphocordyceps) med flere. Disse slektene parasitterer for eksempel insekter (både larver og voksne), løpekuler og edderkoppdyr. Forskning på en spesiell art maur (‘snekkermaur’) og sopparten Ophiocordyceps unilateralis i Thailand har vist at soppen kommer inn i verten med maten, soppen forstyrrer maurens naturlige adferd, får den til å oppføre seg for soppen fordelaktig, slik som å oppholde seg på et for soppen godt sted for reproduksjon. Mauren betegnes som en zombie i perioden fra infeksjon til død, se www.livescience.com

Gibellula pulchra. (Foto: Wikipedia Commons)
Gibellula pulchra. (Foto: Wikipedia Commons)

Hos soppene som parasitterer edderkopper kalles livsformen ‘araneogenous fungus’ på engelsk, men jeg tror ikke vi har noe eget navn for denne livsformen. Vår art infiserer sannsynlig vis levende edderkopper, og etter at verten er død tar soppen over, og dyret mumifiseres. Disse mumiene kan man finne festa på grasstrå, godt gjømt nede i grasbunnen. Det gikk litt sport i å finne denne arten, og til sammen fant vi den ni ganger, og i til sammen åtte forskjellige ruter.

Mycena atropapillata Kühner & Maire er en hettesopp som dukket opp i ei rute på Løvallåsen i Helgeroa/Larvik kommune i første feltomgang. Vestfold ligger i det såkalte Oslofeltet som består av dag- og dypbergarter og noe sedimentære bergarter, men utenfor kambrosilur-sedimentene, som består av kalkstein og skifrige bergarter – bortsett fra en liten snipp ute på Helgeroa, hvor vi har to undersøkelsesruter. Så det er mulig at dette er en virkelig sjeldenhet, da Vestfold er det fylket i landet som er best undersøkt innen denne soppslekta.

Mycena atropapillata blei funnet to ganger under feltarbeidet. Soppen sto i kalkfjell, i en sprekk med mose og jord, og har som bilde viser rotforlenga basis. (Foto: (Foro: Thomas Læssøe))
Mycena atropapillata blei funnet to ganger under feltarbeidet. Soppen sto i kalkfjell, i en sprekk med mose og jord, og har som bilde viser rotforlenga basis. (Foto: (Foro: Thomas Læssøe))

Arten dukka også opp i andre feltomgang, men da på vei til ei rute ute på Kjerrvikodden, ikke langt fra Langesund i Bamble kommune. Ett eksemplar var det vi fant begge ganger, og soppen sto i begge tilfeller i en kalksprekk fylt med jord og mose. Soppen kjennetegnes bl.a. ved at den har rotforlenga basis. Takk til Mycena-ekspert Arne Aronsen som har kontrollbestemt begge funna.

Clavulinopsis luteonana Schild tilhører køllesoppene, ei soppgruppe som har sin hovedforekomst i beitemarker, naturbeitemarker og slåtteenger. Åpen, grunnlendt kalkmark huser mye av de samme artene som beitemarkene gjør. Slektene Clavaria, Clavulinopsis og Ramariopsis lager slike kølleforma fruktlegemer som kan være enkle eller noe forgreina. Fargene går fra hvitt, kremgult, grått, til lilla og gult/oransje. Clavulinopsis luteonana blei funnet i ei rute på Mulevarde i Porsgrunn kommune. Dette er en liten enkel til lite forgreina køllesopp som har gultone ved basis og gule tupper på fruktlegemet.

Clavulinopsis luteonana, funnet på Mulevarde i Porsgrunn kommune. (Foto: Thomas Læssøe)
Clavulinopsis luteonana, funnet på Mulevarde i Porsgrunn kommune. (Foto: Thomas Læssøe)

Pseudobaeospora pyrifera Bas & L.G. Krieglst. Dette er vel kanskje det mest oppsiktsvekkende funnet, da du må til Tyskland og Nederland for å finne arten, hvor soppen også er beskrevet fra (Bas C, Krieglsteiner L. 1998. Pseudobaeospora pyrifera, a new species found in southern Germany and The Netherlands. Z. Mykol. 64(2): 203-206.).

Soppen blei funnet på to lokaliteter; først på Langøya i Bamble kommune, så på Mulevarde i Porsgrunn kommune. Soppen er på størrelse med en Entoloma (en typisk småsopp, men ikke bitteliten!), er kjøttrød/vinrød – noe rødbrun på fargen, og er pruinøs (‘melet’) på hatten. Slekta har kun én art fra før i Norge: Pseudobaeospora pillodii (Quél.) E. Horak – narremyldrehatt, som er DD (datamangel) på rødlista, med fire funn i Norge. Dette er altså ei lita og sjelden slekt hos oss.

Pseudobaeospora pyrifera – en sjeldenhet også i Europeisk sammenheng, nå med to funn fra Norge. (Foto: (Fotomontasje: Anne Molia og Thomas Læssøe))
Pseudobaeospora pyrifera – en sjeldenhet også i Europeisk sammenheng, nå med to funn fra Norge. (Foto: (Fotomontasje: Anne Molia og Thomas Læssøe))