Når måneskiven glir foran sola ved nymåne oppstår total solformørkelse. Da blender ikke solskiven oss, slik at vi kan se det hete, hvite sløret av gasser rundt sola, koronaen. Nærmest solskiven flammer røde protuberanser opp. Solformørkelser er sjeldne fordi månebanen er litt skjev i forhold til jordas bane rundt sola. Som regel går derfor måneskiven litt over eller under solskiven. Dette bildet er tatt i Frankrike i 1999. (Foto: Luc Viatour / www.Lucnix.be, Creative Commons https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en)
Derfor er solformørkelser sjeldne
Vi kunne hatt totale formørkelser hver måned. Men da måtte vi klart oss uten gullsmykker.
Hadde den ikke tippet, ville månen glidd inn rett foran sola ved hver nymåne. Totale solformørkelser ville vært månedlige. På den andre siden ville vi ikke hatt smykker av gull og platina.
Hvordan henger dette sammen? Svaret har to franske forskere gitt i siste utgave av Nature. De har simulert solsystemets viltre barndom.
Den sunkne gullskatt
Simuleringen starter for fire og en halv milliard år siden. Den gangen var solsystemet et kaos av tumlende kloder. En av dem var en glødende lavakladd, seinere kalt jorda.
De tyngste stoffene i lavakladden, som gull og platina, ble trukket innover av tyngdekreftene. De sank inn mot jordas kjerne sammen med jern og andre tungvektere. Utilgjengelige for oss.
Silisium og andre lettere stoffer fløt derimot opp. De størknet til stein og laget jordskorpen, riktignok uten gull, og foreløpig også uten grønne skoger.
Da jorda hadde ring
Men før skorpen fikk grodd, ble den revet opp igjen av en klode på kollisjonskurs. Jorda blødde lava ut i rommet.
Lavaen samlet seg i en ring, som et magebelte over ekvator på jorda. Ringen trakk seg sammen til en klode. Kloden ble månen.
Den unge jorda kolliderte med en annen planet, og en ring ble slynget ut i bane rundt jordas ekvator. Denne ringen trakk seg sammen og ble til månen. Andre småkloder sneiet forbi månen og endret banen, slik at den ikke går rett foran sola og lager solformørkelse hver nymåne. En av disse småklodene er tegnet inn øverst til høyre i bildet. (Foto: (Illustrasjon: Laetitia Lalila))
Rakett i månebaken
Den unge månen danset tett piruett med jorda. Jorda snurret raskt rundt sin egen akse. Døgnet var på fem timer. Måneskiven tronet truende nært på himmelen mellom skyer av damp og vulkansk aske.
Og desto sterkere var tidevannskreftene. Vår tids flo og fjære blir stillferdig surkling sammenlignet med flodbølgene av lava som månen dro opp av den skjøre, nystørknede jordskorpen.
Sånn kunne det ikke fortsette. Tidevannsbølgene bremset den raskt snurrende jorda. Til gjengjeld satte jorda fart på månen. Den ble sendt ut i en fjernere bane, omtrent som når et månefartøy får en rakett i baken.
Tidevridevannet
Annonse
Da, viser simuleringene, skjedde noe med banen til månen. Den gikk ikke lenger rett over ekvator på jorda.
Tidevannskreftene vred banen sakte, men sikkert, så den lå i samme plan som banen til jorda rundt sola. Med andre ord: Måneskiven ville glidd inn rett foran sola ved hver nymåne og laget total solformørkelse.
Men det gjør den jo ikke. Er noe galt med simuleringene? Nei, vi mangler en brikke på et av de første feltene i det store spillet om jorda og månen. Eller rettere sagt – flere brikker.
Brikkene er småkloder i det unge, kaotiske solsystemet. De svermet rundt den unge jorda og månen.
Noe få småkloder traff månen. De fleste bommet. Månen er ikke så stor. Den er et vanskelig mål å treffe.
Men selv om de bommet, sneiet noen tett forbi. Tyngdekreftene fra disse nærgående småklodene dro månebanen i nye, skeive retninger. Skeivheten ser vi fortsatt, fire og en halv milliard år seinere.
Månebanen går jo ikke i samme plan som jordas bane rundt sola. Den bikker rundt fem grader. Dermed passerer ikke månen alltid rett foran sola. Totale solformørkelser er sjeldne.
Oftest går månen litt over eller under solskiva ved nymåne, fordi banen er litt skjev. Her har månen delvis truffet solskiven. Det kalles en partiell solformørkelse, og er vanligere enn en total solformørkelse. Like ved kanten av måneskiven sees solflekker. Bildet er tatt 23. oktober 2014 i Minneapolis i USA. (Foto: Tomruen, Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license)
Annonse
Gullregn fra himmelen
Men så var det gullet, da. Hvor kommer det inn? Fra verdensrommet, viser det seg i simuleringene.
Tilbake til svermen av småkloder. De fleste bommet på månen, for den er så liten. Men jorda? Det skal godt gjøres å bomme på den.
Dermed måtte det gå som det gikk. Småklodene, med sitt gull og sitt platina og andre tunge stoffer, slo inn i jordskorpa.
Der ligger gullet deres ennå. Vi kan vaske det ut av sanden eller grave det ut av grunnen og smelte det om til smykker.
Planetarisk sammentreff
Vi lever virkelig i gylne tider. Ikke bare på grunn av gullet, men på grunn av de få totale solformørkelsene vi tross alt kan få oppleve.
De vil nemlig bli borte. Ikke fordi banen til jorda vil bikke enda mer, men fordi tidevannskreftene sender månen stadig lenger ut.
Da kan vi ikke lenger hygge oss med ett av tidenes mest usannsynlige planetariske sammentreff – at måneskiven akkurat dekker solskiven, som en gigantisk skyggemaske.
Sørgelig slutt
Og ikke bare vil måneskiven bli for puslete til å lage total solformørkelse. Tidevannskreftene vil bremse jorda videre. Døgnet vil bli lenger. Om femti millioner år – pluss minus – vil jorda og månen danse fjes til fjes. Døgnet og måneden vil begge være rundt 47 nåværende jorddøgn.
Når hydrogenet i sola tar slutt, vil nye kjernereaksjoner starte. Dermed vil de ytre lagene av sola ese opp og bli kjøligere. Sola vil ikke lenger gløde hvitt, men rødt. Den vil bli en rød kjempe, som til slutt vil sluke jordkloden og månen. (Foto: (Illustrasjon: Fsgregs, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.))
Annonse
En natt på rundt 1130 timer vil bli ganske kald, men man kan jo alltids fyre mot kulda. Verre blir det med en like lang dag. Den vil ødelegge salget av badstuer og smelteovner fullstendig.
Men trøstefullt nok – så ille vil det ikke gå. Lenge før den tid, om bare 2,3 milliarder år, vil sola stråle kraftigere, slik at verdenshavene fordamper. Dermed vil tidevannseffekten opphøre.
Så, noen milliarder år seinere, vil sola ese videre opp. Både jorda og månen vil fordampe. Dermed kan gullet resirkuleres og de ytre planetene få levelige kår, men neppe til glede for oss.
Referanse:
Kaveh Pahlevan & Alessandro Morbidelli: Collisionless encounters and the origin of the lunar inclination, Nature, 25.november 2015, doi:10.1038/nature16137,sammendrag.
