Solen på bildet over kalles TRAPPIST-1. Den ble oppdaget høsten 2015 av et forskerteam som brukte TRAPPIST-teleskopet i Belgia. Det er et teleskop som er spesiallaget for å lete etter eksoplaneter – planeter utenfor vårt eget solsystem.
TRAPPIST-1 er en bitte liten stjerne sammenlignet med vår egen sol, som du kan se på bildet under.
Men det er flere planeter som går i bane rundt den lille solen.
Den ligger rundt 40 lysår unna oss, selv om forskerne skriver at den er «i nærheten».
Da de oppdaget TRAPPIST-1, fant forskerne også tre mulige jordlignende planeter som gikk i bane rundt stjernen. Nå har stjernen blitt observert med flere teleskoper, og forskerne mener nå de har sett syv planeter som går rundt den lille stjernen.
Det helt spesielle er at alle disse planetene viser tegn på å være steinplaneter, som Jorden og Mars, og alle kan potensielt ha flytende vann, ifølge den vitenskapelige artikkelen som er publisert i Nature.
TRAPPIST-1 ved siden av vår egen sol. (Foto: ESO/CC BY 4.0)
Ultrakjølig og ultrakort
Denne typen stjerne kalles en ultracool dwarf, eller ultrakjølig dvergstjerne. Den har mye lavere temperatur enn vår sol, og har bare rundt en titusendel av solens masse.
Dette solsystemet er ekstremt kompakt sammenlignet med vårt eget. Planetene er mye, mye nærmere solen i TRAPPIST-1-systemet.
Merkur, den innerste planeten i vårt solsystem bruker 88 dager på en tur rundt solen. Jorden ligger lengre ut, og bruker som kjent 365 dager på denne runden. Mars bruker 687 dager.
Den innerste planeten i TRAPPIST-1-systemet, foreløpig bare kalt TRAPPIST-1b, bruker bare halvannen jorddag på å gå rundt stjernen sin. Den ytterste planeten bruker sannsynligvis bare 17 dager, selv om dette er usikkert.
Til sammenligning bruker vår ytterste planet, Neptun, 164 år på å gå rundt solen.
Selv om stjernen er bitte liten, er planetene så nær stjernen at temperaturen er høy nok for flytende vann.
Forskerne anslår at alle planetene har en overflatetemperatur mellom 0 og 100 grader, som tilsier at det kanskje finnes flytende vann der.
Annonse
Dette er en forutsetning for liv slik vi kjenner det.
Men hvis det skal eksistere hav, elver og innsjøer på noen av planetene, er det en del ting som må være på plass.
Se bildet under for å se rekkefølgen på planetene. Temperaturen på planetene som kalles e,f og g gjør at de kan ha hav på overflaten, hvis de har jordlignende atmosfærer.
De syv planetene som vi vet om i TRAPPIST-1-systemet. (Foto: NASA/JPL-Caltech)
De innerste planetene – b,c og d – vil sannsynligvis være for varme til å ha hav hvis de har jordlignende atmosfære. Men de får ikke for mye stråling til at det er umulig, om de har riktig type atmosfære.
Den ytterste planeten, kalt h, er sannsynligvis for kald til å ha flytende hav. Men forskerne peker på at planeter kan produsere mye indre varme, noe som kan være nok til å holde et hav under overflaten flytende.
Et eksempel på dette er Jupiters ismåne Europa. Det har lenge blitt antatt at det er et flytende hav under isen, siden Jupiters tyngdekraft trekker og drar i Europa. Dette skaper friksjon inne i planeten som igjen skaper varme.
Hvis du ser på en stjerne langt unna, vil lyset fra denne stjernen bli bitte litte svakere hver gang en planet går foran stjernen.
Ved å se på hvor mye og hvor lenge lyset svekkes, kan forskerne regne ut omtrent hvor store de er, hvor lang tid de bruker på en runde rundt stjernen og hvor langt unna planetene er stjernen.
Annonse
Når forskerne har dobbeltsjekket disse målingene, gjerne med flere teleskoper, kan de være rimelig sikre på at det er noen planeter der. Det er fortsatt usikkerheter med tanke på for eksempel hvor massive de er, og ingen vet foreløpig om de har atmosfære eller vann.
Her kan du se en video av prosessen:
Forskerne mener at dette solsystemet gir noen helt spesielle muligheter til å studere jordlignende planeter i framtiden med den nye generasjonen romteleskop, for eksempel James Webb-teleskopet – Hubbles arvtaker.
Referanse:
Gillon mfl: Seven temperate terrestrial planets around the nearby ultracool dwarf star TRAPPIST-1. Nature, februar 2017. DOI: 10.1038/nature21360. Sammendrag
