De opprinnelige bildene av Fomalhaut, med den mulige planeten Fomalhaut b i den hvite firkanten. Stjernen i midten av bildet har flere digre ringer av støv og stein rundt seg. Den ytterste ringen er rundt 20 milliarder km fra stjernen.(Bilde: NASA)
Forskere tror gigantisk planet egentlig er støvskyen fra en tidligere kollisjon
Opprinnelig ble den antatte planeten som ligger i et annet solsystem, tatt bilde av i 2004. Men det er ikke sikkert det var en planet i det hele tatt.
Fomalhaut er en av de kraftigste stjernene vi kan se på jordens nattehimmel. Den er rundt 16 ganger mer lyssterk enn vår egen sol, og den ligger omtrent 25 lysår unna oss.
Stjernen har vært kjent for mennesker i flere tusen år, og navnet på stjernen er et gammelt arabisk navn, ifølge oppslagsverket Britannica.
På 2000-tallet tok romteleskopet Hubble noen svært oppsiktsvekkende bilder av Fomalhaut-systemet. Det viste seg at stjernen hadde kanskje en gigantisk planet, som det var mulig å gjøre direkte observasjoner av. Den kalles «Fomalhaut b».
Dette er svært sjeldent, og selv om du kanskje har hørt at forskere har funnet flere tusen planeter i andre solsystem, så er de fleste av disse planetene funnet med indirekte metoder. Dette kan for eksempel være at lyset fra en stjerne blir litt svakere når en planet kommer foran stjernen.
En NASA-studie fra 2013 viste at planeten var i en ekstremt elliptisk bane, og den ville bruke over 2000 år på én runde rundt Fomalhaut. Ett år på Fomalhaut b er altså 2000 jord-år.
Men en ny forskningsartikkel i tidsskriftet PNAS sår tvil om det er en planet der i det hele tatt. Det kan være noe mye mer dramatisk.
Kollisjon
Det er flere problemer med oppdagelsen av Fomalhaut b.
Blant annet gir ikke den antatte planeten fra seg noe infrarød stråling. Så store planeter i relativt unge solsystemer vil gi fra seg mye varme, spesielt hvis planeten er så stor som antatt, ifølge magasinet Ars Technica.
Denne varmen kommer ut som infrarød stråling, men Fomalhaut b gir altså fra seg svært lite av det.
Samtidig har forskerne ikke funnet spor etter planeten i den store ringen med støv og stein som ligger rundt stjernen. Planetenes bane ville krysset denne ringen, og gravitasjonen fra planeten ville laget forstyrrelser. Slike mønstre på grunn av objekter eller asteroider sees blant annet i ringene rundt Saturn, som du kan se spektakulære bilder av på forskning.no.
Forskerne har samlet over et tiår med observasjoner for å se hvordan Fomalhaut b utvikler seg over tid, og de mener å ha funnet sannsynlig forklaring på hva det kan være.
En støvsky som er restene av en enorm kollisjon, kraftig nok til å kunne se resultatet av kollisjonen fra jorden - 25 lysår unna.
Støvskyen
I tidsserien med bilder av Fomelhaut-systemet, endrer Fomelhaut b seg over tid. Den har blitt større og mindre lyssvak i de siste årene, ifølge forskerne.
Banen hadde også endret seg, vekk fra den banen som forskerne har antatt siden oppdagelsen for mer enn ti år siden.
Annonse
De har kjørt simuleringer av systemet, for å se hva som kan gi opphav til slike observasjoner.
Forskerne har kommet fram til at den mistenkte planeten Fomelhaut b egentlig er en støvsky med fint støv. Måten skyen beveger og utvikler seg på, forklares best med en kollisjon mellom to asteroider eller mindre planeter, ifølge PNAS-artikkelen.
Det virker som om planeten eller skyen er på vei ut av Fomelhaut-systemet - en bane som kan forklares hvis det er snakk om en kollisjon.
Denne skyen vil reflektere mindre og mindre lys over tid, etterhvert som den blir større og mer spredt. Til slutt forsvant den fra bildene, noe som betyr at skyen kanskje ble for spredt.
Dette vil også forklare hvorfor forskerne ikke ser noe til Fomalhaut b i infrarød stråling. Etter en kollisjon ville varmen i planetene strålt vekk ut i rommet.
Men dette er fortsatt basert på en simulering, som passer godt med observasjonene som er gjort. Det er fortsatt ingen som vet hva som egentlig har skjedd her, og hva Hubble har tatt bilde av.
Referanser:
Gáspár mfl: New HST data and modeling reveal a massive planetesimal collision around Fomalhaut. PNAS, 2020. DOI: 10.1073/pnas.1912506117. Sammendrag