Et datagenerert bilde av Ahuna Mons, basert på målinger fra sonden Dawn. Fjellet er hele fire kilometer høyt. (Bilde: NASA)
Et datagenerert bilde av Ahuna Mons, basert på målinger fra sonden Dawn. Fjellet er hele fire kilometer høyt. (Bilde: NASA)

Dette kan være en isvulkan

Forskere prøver å finne ut hva den fire kilometer høye toppen på dvergplaneten Ceres er for noe.

Published

Da dvergplaneten Ceres ble sett på nært hold for første gang i 2015 av NASA-sonden Dawn, hadde den lille planeten noen overraskelser på lur.

Det mest kjente var de lyse flekkene, som du kan se på bildet under.

Hva disse lysflekkene egentlig er for noe, ble klart etter noen måneder med analyser. Det er mest sannsynlig salter fra Ceres' indre, som ble igjen etter at saltvann piplet ut av planeten og fordampet.

De lyse flekkene på Ceres. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA
De lyse flekkene på Ceres. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA

Ahuna Mons

Men Ceres har et annet mysterium på lager, nemlig fjellet Ahuna Mons, som stikker ut som en underjordisk kvise på Ceres' overflate. Fjellet er hele fire kilometer høyt, på en liten planet som kun er rundt 3000 kilometer rundt ekvator. Jorden er til sammenligning omtrent 40 000 kilometer rundt midjen.

Størrelsessammenligning mellom månen, Ceres (den lille hvite) og jorden. (Bilde: Gregory H. Revera, NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)
Størrelsessammenligning mellom månen, Ceres (den lille hvite) og jorden. (Bilde: Gregory H. Revera, NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)

Ceres er det største objektet i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter.

Ahuna Mons er dekket av hvite striper nedover siden, som også sannsynligvis er salter, og ser ut som en kul i landskapet.

Det finnes ikke noe annet fjell som ligner på Ahuna Mons på Ceres i dag, men den sier kanskje noe om hva som foregår inne i dvergplaneten. Ingen vet nøyaktig hva dette er for noe, men foreløpig mener forskere at dette er noe så eksotisk som en isvulkan, også kjent som kryovulkan.

Kryovulkaner finnes ikke på jorda, men prinsippet ligner på vanlige vulkaner slik vi kjenner dem. Varme inne i planeten skaper strømmer av relativt flytende is-magma, som beveger seg under overflaten. Dette blir beskrevet som salt gjørme av NASA.

Denne flytende massen kan presse seg opp, og vulkanene kan få utbrudd.

Fjellet sett rett ovenfra av Ceres. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)
Fjellet sett rett ovenfra av Ceres. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)

Mange kuler?

En forskergruppe har undersøkt overflaten til Ceres for å se etter spor av andre slike kuler i landskapet. Ideen er at disse kulene vokser opp på grunn av aktivitet under overflaten, uten at forskerne er sikre på hva det er for noe.

Ahuna Mons er sannsynligvis mindre enn 240 millioner år gammel, fordi den har få nedslagskratere etter asteroider som har slått ned i Ceres.

Kulene flater seg ut etterhvert som millioner av år går, men transporterer dermed materiale fra Ceres' indre til overflaten, akkurat som vanlige vulkaner her på jorden, bare i mye mindre omfang.

Et bilde som viser høydeforskjellen mellom Ahuna Mons og området rundt. Det har noen slående likheter med en underjordisk kvise. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)
Et bilde som viser høydeforskjellen mellom Ahuna Mons og området rundt. Det har noen slående likheter med en underjordisk kvise. (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/MPS/DLR/IDA)

Men de vil etterlate seg spor på overflaten. Etter å ha undersøkt kartene for høydeforskjeller, mener forskerne å finne spor etter 22 slike kuler i landskapet, som har flater seg ut og vokser opp fra landskapet i løpet av hundrevis av millioner år.

Dette er basert på datamodeller av hvordan forskning antar at sånne kryovulkanske kuler vil oppføre seg.

Basert på beregningene anslår de at det har dukket opp en ny kul hvert 50. millioner år.

Akkurat hva som foregår her krever mer forskning, men det kan også være andre egenskaper ved Ceres' overflate som kan spores tilbake til kryovulkanisme, mener forskerne.

Referanse:

Sori mfl: Cryovolcanic rates on Ceres revealed by topography. Nature astronomy, 2018. DOI: 10.1038/s41550-018-0574-1. Sammendrag