PR-bilde av Dawn fra NASA. Vesta sees til venstre i bildet, mens Ceres er til høyre. (Foto: NASA)
PR-bilde av Dawn fra NASA. Vesta sees til venstre i bildet, mens Ceres er til høyre. (Foto: NASA)

Dawn er på vei mot Ceres

NASA-sonden Dawn har begynt turen mot den største dvergplaneten i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter.

Published

– Vi vet nesten ingenting om Ceres, sier Christopher Russell i en pressemelding, leder for Dawn-oppdraget, ved Universitetet i California.

Ceres er en dvergplanet som ligger i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Den er ikke stor nok til å havne sammen med de åtte planetene i vårt solsystem, men Ceres er en nesten rund klode med en diameter på rundt 950 kilometer, mye mindre enn vår egen måne.

Nå har NASAs Dawn-sonde startet innflygningsfasen mot Ceres, og NASA regner med at Dawn vil gå inn i bane i mars i 2015.

Ceres i asteroidebeltet, slik en kunstner ser det for seg. (Foto: NASA)
Ceres i asteroidebeltet, slik en kunstner ser det for seg. (Foto: NASA)

Ceres og Vesta

Dawn ble skutt opp i 2007, og har som oppdrag å undersøke de to største objektene i asteroidebeltet: Vesta og Ceres.

Vesta er en stor asteroide, og Dawn gikk i bane rundt Vesta mellom 2011 og 2012. Etter at Dawn hadde studert og kartlagt Vesta i et år, dro den videre mot Ceres.

Vesta i asteroidebeltet, sett av Dawn. (Foto: NASA)
Vesta i asteroidebeltet, sett av Dawn. (Foto: NASA)

Forskere vet sannsynligvis en del om hvordan Vesta er bygget opp. Man har funnet mange små asteroidefragmenter som sannsynligvis stammer fra asteroide-kjempen. Ceres er langt mer mystisk.

– Vi har ingen meteoritter som kan knyttes til Ceres. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at vi kommer til å bli overrasket, sier Russel.

Det beste nåværende bilde av Ceres er tatt av Hubble-teleskopet, men det er mye vi ikke vet om den lille kloden. Forskere har klart å påvise at det finnes mye vann i form av is på Ceres, også på overflaten. Skyer av fordampet vann stiger opp fra Ceres’ overflate når dvergplaneten blir varmet av solen.

Ceres sett gjennom Hubble-teleskopet. Når Dawn kommer fram til Ceres vil vi få mye bedre bilder av dvergplaneten. (Foto: NASA, ESA, J. Parker (Southwest Research Institute), P. Thomas (Cornell University), and L. McFadden (University of Maryland, College Park)
Ceres sett gjennom Hubble-teleskopet. Når Dawn kommer fram til Ceres vil vi få mye bedre bilder av dvergplaneten. (Foto: NASA, ESA, J. Parker (Southwest Research Institute), P. Thomas (Cornell University), and L. McFadden (University of Maryland, College Park)

Noen spekulerer til og med om Ceres kan ha et flytende hav under isoverflaten, eller at den er omsluttet av et tykt lag med frossen is.

Ceres har sannsynligvis en steinkjerne, og det kan også ligge en tynn atmosfære rundt dvergplaneten.

Både Ceres og Vesta kalles gjerne protoplaneter, noe som betyr at de er en type planetkimer, men et eller annet forstyrret utviklingen deres.

Ionemotor

Dawn vil bli det første romskipet som skal gå i bane rundt to forskjellige objekter i solsystemet på samme oppdrag.

Ifølge NASA er dette kun mulig på grunn av ionemotoren som driver Dawn framover.

Ionemotorer er en av de svært få alternative framdriftsmetodene i verdensrommet, vanligvis blir romfartøyer drevet av en eller annen type rakettmotor.

Motoren fungerer ved at den sender ut ladete partikler (ioner) eller ladet gass (plasma). De ladete partiklene blir kastet ut av motoren ved hjelp av magnetfelter, og skaper en like stor, motvirkende kraft som skyver romskipet gjennom rommet.

Denne motoren er mye mer effektiv enn en rakettmotor, og trenger hovedsakelig en kraftkilde for å fungere, samt en liten mengde drivstoff sammenlignet med en rakettmotor.

Dette er en motor som foreløpig bare er praktisk i verdensrommet. Selve framdriften kommer av de bitte små dyttene romskipet får fra de ladete partiklene. For hvert dytt går romskipet bittelitt raskere framover, så det tar lang tid å bygge opp hastighet. Fordelen er at romskipet kan fortsette å akselerere over svært lang tid.

Dawn akselererte fra 0 til 97 km/t på fire dager under kontinuerlig akselerasjon ifølge wikipedia.

Se hvordan en ionemotor fungerer i videoen under.

Det første NASA-oppdraget som brukte en ionemotor var Deep Space 1, som ble skutt opp i 1998. Teknologien har vært kjent i nesten hundre år, og forskjellige typer av elektrisk framdrift har blitt testet opp gjennom årene. Etter Deep Space 1 har en håndfull romsonder brukt ionemotorer.