Millioner av år før det første mennesket var født, hersket digre pattedyr på det europeiske kontinentet.

Fossiler forteller at horder av planteetere tok for seg av vegetasjonen i områdene rundt Madrid i Spania. Her fantes flere utdødde varianter av neshorn og hester, samt elefantlignende snabeldyr, en hittil ubeskrevet giraff, villsvin og digre antiloper.

Og disse skapningene ble igjen mat for fabelrovdyr. Forskerne vet at to typer sabeltannkatter og en art av bjørnehund jaktet i egnen. Men hvordan så landskapet ut? Hva spiste de ulike dyra, og hvordan forholdt de farlige jegerne seg til hverandre?

Se, det kan eldgamle tenner fortelle en god del om.

Hauger av rovdyrfossiler

Det er ikke så mange sporene som ligger igjen etter livet i Miocen. Spesielt ikke etter rovdyra. Siden det alltid er mye færre rovdyr enn byttedyr, er det langt mellom fossiler av sabeltannkatter og bjørnehunder – et utdødd rovdyr med hundehode og bjørnekropp.

Men noen av utgravingsstedene ved Cerros de los Batallones er annerledes. Her finnes hauger av rester etter rovdyr. Antageligvis hoppet dyra selv en gang ned i de naturlige fellene, etter å ha blitt lokket dit av lukta fra dyr som allerede var fanget.

Og i tennene til de gamle jegerne finnes svar på mange spørsmål om livet for lenge siden, ifølge Soledad Domingo og kollegaer fra University of Michigan, University of California og Museo Nacional de Ciencias Naturales.

Karbon forteller

Forskerne har analysert innholdet av karbon 12 og karbon 13 i tennene fra 27 eksemplarer av sabeltannkatter og bjørnehunder, samt 42 individer av ulike arter planteetere. 

Karbon 12 og karbon 13 er to ulike varianter – isotoper – av karbonatomet. Begge finnes i CO2 i lufta. Når planter vokser, bruker de solenergi, vann – og nettopp CO2et fra lufta – til å bygge nye blader og stengler.

Ulike planter bruker de to karbonisotopene på litt forskjellig måte. Dermed inneholder fibre fra to plantearter ulike mengder av de to karbonisotopene, og vekstene får altså sin egen karbonsignatur.

Når en planteeter knasker i seg planten, blir noe av karbonet bygd inn i bein og tenner. Og signaturen følger med. Dermed kan vegetarianernes tenner fortelle hvilke planter de åt.

Delte jaktområdene

Når planteeteren selv blir spist av et rovdyr, følger karbonsignaturen med inn i jegeren også.

Slik blir det mulig for forskerne å tegne et bilde av hvilke planter som vokste for millioner av år siden, av hvilke dyr som beitet på vekstene og hvem vegetarianerne selv ble spist av.

Og etter den store analysen av gamle spanske tannebisser er konklusjonen altså som følger:

Vi kan se for oss planteeterne beite i et skogkledd landskap med flekker av åpent gressland. Men i skyggene lurer tre store rovdyr: En sabeltannkatt på størrelse med en leopard, en diger sabeltannkatt i løveklassen og en bjørnehund.

De to kattene jakter i skogen og har omtrent samme bytter på menyen: det går mye i hester og villsvin. Men antageligvis angriper de individer av litt ulik størrelse. Kanskje holder de minste kattene seg i trærne for å unngå møter med de store.

Bjørnehunden jakter derimot heller antilope i de mer åpne områdene.

- Det de gjorde for å sameksistere var å unngå hverandre og dele ressursene, sier Domingo i en pressemelding.

Ikke ulikt løsningen til dagens store jegere, forteller kollegaen Catherine Badgley.

- De tre største rovpattedyra fanget byttene i ulike deler av habitatet, slik store rovdyr som lever sammen i dag gjør.

Referanse:

M. S. Domingo, L. Domingo, C. Badgley, O. Sanisidro & J. Morales, Resource partitioning among top predators in a Miocene food web, Proceedings of the Royal Society B. november 2012.