Kjempefuglen fløy mot alle odds

Med nesten sju meter mellom vingespissene burde utdødde Pelagornis sandersi være for stor til å fly. Men nå viser ny forskning noe helt annet.

Publisert
Slik kan Pelagornis sandersi ha sett ut i levende live. (Foto: (Illurtasjon: Liz Bradford))
Slik kan Pelagornis sandersi ha sett ut i levende live. (Foto: (Illurtasjon: Liz Bradford))

En gang for over 25 millioner år siden landet en av jordas store svevere for godt. Da kjempefuglen Pelagornis sandersi døde, ble nok mesteparten av den store kroppen oppløst i enkeltmolekyler som forsvant ut i den store naturen.

Men ikke alt.

Skallen og uvanlig mange av de skjøre knoklene i de langstrakte vingene ble bevart i sand og leire som etter hvert forvandlet seg til stein. Og der har beina ligget mens millionene av år sneglet forbi.

Helt til noen besluttet at Charlston International Airport trengte en ny terminal.

Under byggearbeidene i 1983 dukket dette forbløffende hele skjelettet av Pelagornis fram i lyset igjen. Og i dag holder den rekorden:

Den er fuglen med det største vingespennet som noen gang er målt, med minst 6,4 meter fra spiss til spiss. Til sammenligning måler albatrossen – den største levende flygeren – under halvparten.

Det har imidlertid vært et lite problem med den gamle rekordfuglen.

Ifølge matematiske modeller er den for diger til å fly.

Glimrende glideflyger

Pelagornis bygning tyder helt klart på at den har tilbrakt mye tid i lufta. Den har flortynne, hule knokler, gigantiske vinger og små, stubbete bein. Dette gjør den til en konge i lufta, men ei kløne på land.

Rekonstruksjon av Pelagornis sandersi. Skyggen nede til venstre er silhuetten av en californiakondor, den største landfuglen i Nord-Amerika. Nede til høyre er en Royal albatross, en av verdens største sjøfugler. (Foto: (Illustrasjon: Liz Bradford))
Rekonstruksjon av Pelagornis sandersi. Skyggen nede til venstre er silhuetten av en californiakondor, den største landfuglen i Nord-Amerika. Nede til høyre er en Royal albatross, en av verdens største sjøfugler. (Foto: (Illustrasjon: Liz Bradford))

Altså må den ha fløyet, selv om teorien sier den ikke burde ha klart det. Og nå har forsker Daniel T. Ksepka gjort nye simuleringer av gigantfuglens bevegelser i lufta.

Han matet måledataene fra det godt bevarte fossilet inn i et dataprogram designet nettopp for å forutsi flygeferdighetene til skapninger med ulik vekt, vingespenn og vingeform.

Og konklusjonen er nå at Pelagornis i høyeste grad var på vingene. Den var en glimrende glideflyger, som kunne sveve milevis over havene uten et eneste flaks.

Hvordan den klarte å ta av i utgangspunktet, er imidlertid et lite mysterium.

Vanskelig take-off

Med de korte beina, en kroppsvekt på mellom 22 og 40 kilo og digre vinger er det lite sannsynlig at kjempefuglen bare kunne lette sånn uten videre.

Her undersøker paleontologen Dan Ksepka skallen til det svært godt bevarte fossilet av Pelagornis sandersi. Gruppa som fuglen tilhører har karakteristiske tannlignende pigger på nebbet. (Foto: (Fotorettigheter: Dan Ksepka))
Her undersøker paleontologen Dan Ksepka skallen til det svært godt bevarte fossilet av Pelagornis sandersi. Gruppa som fuglen tilhører har karakteristiske tannlignende pigger på nebbet. (Foto: (Fotorettigheter: Dan Ksepka))

Tidligere forskning har foreslått at kjempefuglen kanskje løp ned en bakke i motvind eller satset på at et beleilig vindkast skulle sende den mot himmelen.

Uansett seilte den siste Pelagornis-fuglen sin siste flukt for omtrent tre millioner år siden. Så døde gigantfuglene ut.

Kanskje vil videre forskning på både dette og andre fossiler av arten en gang gi oss forklaringen på hvorfor de eminente glideflygerne landet for godt.

Referanse:

Daniel T. Ksepka, Flight performance of the largest volant bird, PNAS Early Edition, 7. juli 2014.