Mønsteret gjentar seg i store deler av verden: Det er bygdefolk som har lagt på seg mest de siste 30 åra. (Foto: Natee K Jindakum / Shutterstock / NTB scanpix)
Mønsteret gjentar seg i store deler av verden: Det er bygdefolk som har lagt på seg mest de siste 30 åra. (Foto: Natee K Jindakum / Shutterstock / NTB scanpix)

Global fedmeepidemi:
Bygdefolk har lagt på seg mer enn byfolk

Det er en myte at urbanisering fører til overvekt, ifølge en ny kjempestudie.

Publisert

Verdens befolkning blir stadig tyngre. Og mange har ment at urbanisering er en av grunnene til at overvekt og fedme er et økende problem. Tanken er at stadig flere bor i byer, hvor de beveger seg mindre og har stor tilgang på mye usunn mat.

Men ideen ser ikke ut til å holde ved nærmere undersøkelse.

Et enormt team av forskere har samlet informasjon om vekt og høyde i befolkningen i 200 land og territorier. Dataene kommer fra over 2000 studier av mer enn 112 millioner voksne mennesker, i perioden mellom 1985 og 2017.

Resultatet er en global oversikt over hvem som har lagt på seg mest.

Og det er altså ikke i byfolk.

Øker mest i vekt på bygda

I hele verden har BMI-en økt mest på landsbygda, konkluderer forskergruppa, som kaller seg NCD Risk Factor Collaboration.

Siden 1985 har den gjennomsnittlige BMI-en i verden økt med 2,1. Det tilsvarer en vektøkning på 5-6 kilo for alle voksne i løpet av tre tiår. Men ser du på byfolk isolert, er økningen i BMI på bare 1,3 for kvinner og 1,6 for menn.

Tradisjonelt har verdens byborgere gjennomsnittlig hatt høyere BMI enn folk på landsbygda. Men bygdefolket har altså lagt på seg fortere i de siste tiåra. De haler innpå eller har rett og slett passert byfolkas BMI.

Bare en liten del av den samlede vektøkningen i verdens befolkning kan tilskrives urbanisering, mener forskerteamet.

De skriver likevel at utviklinga er litt ulik i forskjellige land og regioner.

Lettest i byen i rike land

I vestlige og industrialiserte land har bygdefolk gjennomsnittlig veid mer enn byfolk i hele perioden. Forskerne tror dette kan skyldes økonomiske og sosiale faktorer, for eksempel at bygdefolk har lavere utdanning og inntekt, og mindre tilgang på rimelig, sunn mat og sportsaktiviteter.

I mellom- og lavinntektsland har situasjonen derimot vært annerledes. Her har byboerne tradisjonelt veid mer, trolig fordi de har hatt mindre anstrengende liv og sikrere tilgang på mat året rundt.

Men her er altså situasjonen i endring. I løpet av tiårene siden 1985 har det meste av vektøkningen skjedd på bygda, og avstanden mellom bygd og by krymper. I noen mellom- eller lavinntektsland er bygdefolket nå tyngre enn byfolket.

Unntaket i trenden er kvinner i Afrika sør for Sahara. Blant dem har vekta økt mer for byboerne.

– Banebrytende

– Artikkelen fra NCD Risk Factor Collaboration er banebrytende, fordi den sammenfatter de nyeste dataene fra nesten alle land, til en omfattende undersøkelse av globale BMI-trender, skriver Barry M. Popkin, professor ved University of North Carolina, i en kommentar i tidsskriftet Nature.

Han mener resultatene er svært viktige, fordi tiltakene for å bekjempe overvekt og fedme hovedsakelig er rettet mot byfolk. Landsbygda blir i stor grad ignorert.

Også førsteamanuensis Reidun Heggem fra NTNU mener studien er viktig.

– Det er en robust studie med stort utvalg og tydelig konklusjon. Mye forskning har vist disse tendensene. Men her blir det spesielt tydelig.

Heggem og samarbeidspartnere fra Ruralis, OBECE og NTNU forsker nettopp på overvekt og fedme på bygda, i det samfunnsvitenskapelige forskningsprosjektet KOMPASS. De har imidlertid angrepet saken fra en annen side.

– Annen tradisjon

– Vi har brukt kvalitative metoder, som intervjuer med og observasjoner av mennesker i ulike roller, sier hun.

På den måten kan de finne ut mer om hva som ligger bak tallene i de store befolkningsundersøkelsene.

– De store studiene stopper ofte ved at overvekt og fedme henger sammen med lav inntekt og kort utdannelse. Men vi må også finne ut hvorfor.

Resultatene fra kvalitative studier peker mot at saken handler om mer enn tilgang på fersk mat og treningsfasiliteter.

– Det er en annen kultur og tradisjon på landsbygda, sier Heggem.

Rause bygdefolk

– De som jobber med overvekt i bygdestrøk opplever ofte at problemet blir angrepet ut fra urbane premisser og med et urbant språk.

Det kan føre til at bygdebefolkning ikke kjenner seg igjen i kommunikasjonen. Eller rett og slett at de føler seg tråkket på.

For eksempel når helseprofiler går ut i mediene og forteller at folk som handler inn til påske bare bør kjøpe nok mat til seg selv, ikke til å servere eventuelle gjester som kan komme. For da ender man jo ikke opp med å spise den ekstra maten selv, dersom gjestene uteblir.

– Men i bygdekulturen er det nettopp viktig å være raus i sosiale situasjoner, å kunne servere både ordentlig og nok mat til den som kommer på besøk.

– Det må være mulig å finne tiltak som ikke tar drepen på denne flotte bygdekulturen, sier Heggem.

Hun etterlyser vilje og evne til å forstå at vi har å gjøre med et mangfold og at det er viktig å kjenne til den lokale konteksten..

Dersom vi ikke tar hensyn til de kulturelle forskjellene, kan feiltilpassede tiltak mot overvekt i verste fall ende i en motkultur.

Referanse:

NCD Risk Factor Collaboration (NCD-RisC), Rising rural body-mass index is the main driver of the global obesity epidemic in adults, Nature, mai 2019.

Barry M. Popkin, Rural areas drive increases in global obesity, Nature, mai 2019.